hus

av den 22. mai 2017

Første glimt av bygningen, var gjennomsyret med en følelse av utilgjengelighet.

Ledd

sprang det, fra et hjørne, to figurer som vinket armene sine vilt over hodet og skrek.

ledet vår gjest gjennomhus, og lot ham i et siste rom med tykke røde tepper – i en kjedelig uforstyrret smerte.

Ledd

rommet rommet.

hodeskallen som sitter på nakken i rommet, som bærer øyne, som holder neglene på fingrene,fingrene på hendene, hendene på armene, armene på skuldrene, skuldrene på ribbeina, ribbena på ryggraden, ryggraden på bekkenet, bekkenet på beina, beina på jorda.

Ledd

løftetaket ved øyevippen
og hodet og hodet,
som lufta og hvelving
og soler og svarte
åpen gulvet for føttene og kjelleren som er nede og jorden som er under.

Ledd

skulle skru hengslene av døren

i det låsen knekker seg fri fra sin rust

Ledd

korridor som er lav, mer fordreiet,

og pekt inn mot en vinkel,

gikk han(vår gjest) så hardt som han kunne gå,

Ledd

og terskelen krysset,

i mørke gangekløft,

og sengen der hvor ligger spor etter(…)

Ledd

lånte han hennes mørke øyne,

men så at trærne også virket svarte,

under hvilke gartnrn gjemte seg,

Ledd

midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

i sans smurt brast ham hele og svimmel,

på trappne rullet ankle og kniv,

Ledd

så dolk dro seg tolv gjennom salongen,

i enke månen lekkasje,

Ledd

som barket begge knærne,

blåste knoklene av begge hendene,

og som spydet løp gjennom han,

lagde han sitt tannløse kjøtt sammen,

Ledd

og da kom dommen, så lette lepper uttalt,

slo kvartalet over,

og han forsvant inn i den store jernovnen,

Ledd

morgen og stuegulv

bekker passere levningr,

ved blodets gjerning, garderobe og rullende øyebol,

Ledd

kom solen, i kvartalets religiøse stillhet,

… men lysets intensitet var som mørket

og brant huset ned …

uten tittel

av den 22. mai 2017

Ettersom lyset i sumpen synker

vår siver ham innav sier lin og øyne

linje flamend bukker rød

regn på ringe spier en eirin i fyre O

flom komt

plukne blå brekne grunne potter reiret

 

gulne bladne almne

vårin tea, mina mine

kinnet pina hvit nedvis linje og

rin iljen, hekl vid mi jor ei ring alme lily

ristr oldr ånda løs

 

å halv vever tråder tredje fingre

ankr n aktr srkl

gapne grue

kunne krukkne klippet

brøt han s(t)eg og

tok tilbake

en r øde mantl

så er i dag en å unnvike…

 

og ryker veken å øre spisset

oor eme oda vine brin.

adder <span style=»font-s

kryss grend er eder ve i hvert punkt for-grunn

å ta vinge lig  ning

pin eneliker, sma el syet munn åpn.

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over