Sommerbrevet 2017

av den 24. juli 2017

Hei alle sammen, håper sommeren er god og varm der dere er (her i bergen har den ikke vært så aller best men heller ikke så aller verst), og at dere får tid til å lese og skrive og tenke og ellers gjøre alle de tingene som man ellers ikke har tid til. Jeg har tilbragt sommeren på sofaen med bøker på fanget, og det er så nydelig synes jeg, å kunne fortape seg i historier og språk når man har helt fri. Så, siden dagene er lange og jeg føler meg lat og lykkelig, har jeg tenkt at det passer godt med en sommertekst og arbeid, om det å skrive og lage noe som ikke fantes fra før av.

Håper dere liker den, og fortsett å sende tekster, dikt, noveller, tanker, hva som helst.

 

Fortsatt god sommer!

 

ALT GODT FRA PEDRO

 

NOEN NOTER OM ARBEID

Det finnes en anekdote om Lou Reed og hans mentor Andy Warhol, som jeg liker: dette er midt på 60-tallet, i New York, der Warhold er kunstnerguru og Lou Reed ennå bare er en svirevipp i et skranglete band som ingen gidder å høre på. Men Warhol har tro på guttungen, Warhol har sett et eller annet i den arrogante unge mannen som han liker, en slags drivkraft, et fokus. Warhols Factory ligger i femte etasje på east 47th street, midtown manhattan. Der jobber han med kunsten sin; men malerier, med fotografi, med filmer og spektakulære happenings. En dag kommer Lou Reed inn for å øve med The velvet Underground, og Warhol stopper han opp i gangen og spør ham: how many songs did you write today. Jeg hadde ikke skrevet noen, har Lou Reed sagt senere, så jeg jugde og sa 10,

You wont be young forever, sa Warhol. You should have written fifteen.

 

Femogtjue år senere lager Lou Reed en sang som heter Work, der refrenget går: Work, all that matters is work.

 

Jeg kommer fra en familie som hovedsaklig består av lastebilsjåfører og mekanikere; min bestefar eide lastebiler, sønnene hans – mine onkler – ble lastebilsjåfører og mine fettere igjen ble mekanikere og altmuligmenn. Kvinnene i familien var enten hjemmeværende eller hadde yrker som sekretærer eller resepsjonister. Foreldrene mine var de første – på hver sin side av familien – som ville noe annet, og de utdannet seg til lærere. Da vi kom til Norge som flytninger på begynnelsen av 80-tallet, tok det noen år før mamma og pappa fikk seg lærerjobber. Frem til det skjedde måtte de bare ta det som fantes av arbeid, og de begynte å vaske gulv på et supermarked, først, og siden, da de lærte seg norsk og fikk lærerjobber, så fortsatte de med det: de vasket på et eldresenter, på en helsestasjon og på et bibliotek etter at de var ferdig på skolen. Og både jeg og lillesøsteren min hjalp til.

Dette, sa mamma, er alles arbeid. Og det var det: det var ekstrajobbene som gjorde at de hadde råd til å kjøpe skiutstyr til oss, vinterjakker og slalombriller og sykler og fotballsko og de derre ballerinadraktene søsteren min måtte ha på jazzgymmen. Alles arbeid, sa pappa, den dagen han kunngjorde at vi skulle på sommerferie til spania, at vi skulle bytte bil og at vi etterpå skulle krysse europa.

Stakkars foreldre: som veldig mange innvandrerforeldre, ville også mine at jeg skulle ha alle de muligheten de selv ikke hadde fått; de sendte meg på en privatskole, de så at guttungen deres ikke var helt idiot og begynte å drømme om at jeg skulle bli lege eller advokat eller arkitekt. Men alt jeg ville, var å spille gitar. Stakkars foreldre.

Jeg begynte å skrive da jeg var 12 år, ikke fordi jeg ville, ikke fordi jeg hadde noen interesse av ORD eller LITTERATUR, men fordi jeg spilte gitar og ingen av de tre kompisene jeg startet band med kunne synge. Noen måtte gjøre drittjobben, og det var meg. Jeg skrev på engelsk. Sangtekstene mine var selvsagt ekstremt dårlige, men der og da gjorde det ingenting. Vi ville spille. Vi ville opptre. Vi ville plugge inn gitarene våre og bråke og hyle. Det var ikke så farlig hva slags ord det var jeg hylte. Noen år senere ble jeg forelsket i ei jente som gikk noen klasser under meg på skolen. Det var merkelig. Hun var så ung og så fin og jeg kjente ingen som kjente henne. Så jeg begynte å skrive små kodede beskjeder til meg selv; jeg satte meg bakerst i klassen og skribla ned setninger i kladdebøkene. Shit, tenkte jeg en dag, da jeg innså at jeg var blitt en gutt som skrev dikt.

Shit.

Men litteraturen og interessen for språk og musikk gjorde meg oppmerksom: jeg likte å dykke ned i ting; i bøker, i plater, jeg likte å sitte på rommet mitt i timer i strekk og øve og øve og øve. Fingrene blødde, halsen ble sår, jeg sang, jeg sleit med å synge, jeg klarte ikke å få gitargrepene til å lyde ordentlig, jeg klarte ikke å skifte så kjapt som jeg ville. Jeg måtte øve. Jeg måtte bli bedre.

Å arbeide er å ville. Å kreve å få være i bevegelse; Velg deg en jobb du elsker, har den kinesiske læreren og politikeren Konfucius sagt, Velg deg en jobb du elsker så slipper du å arbeide en eneste dag. Velg deg en jobb du elsker, og jobben din vil også være en måte å se verden på, arbeid som en slags grunnholdning til tilværelsen: alt er vanskelig før det blir lett; å arbeide er å ville vokse, å ville oppdage, å ville begi seg ut på en ferd som man ikke helt vet hvor fører. Og i arbeidet kan vi også oppdage oss selv: vi blir til i arbeidet, vi vokser inn i en tradisjon, vi får opp øynene for andres arbeid og lærer oss respekt og empati. Arbeidet lærer oss å se og høre, å utvikle øyne og ører, å være i stand til skape noe der det fra før av ikke fantes en eneste ting.

Work? spør Paul MCcartney i et intervju: we don´t work, we play.

Vi leker og leker.

Sommeren 1985 er overveldende lett. Jeg har tre gode venner som også elsker musikk like høyt som jeg gjør. Fredrik spiller orgel. Tor spiller bassgitar selv om han ikke rekker ned til den dypeste tonen, siden bassen er for lang eller armene hans for korte. Andreas spiller gitar og senere slutter han å spille gitar og siden, langt inni en fremtid der vi for lengst har mistet hverandre i en storm av ungdomstid og voksenliv, mye senere skal andreas stadig komme inn i søvnen og holde meg med selskap eller igjen hoppe ned fra sengen sin i Odinsvei og enda en gang snu kassetten han nettopp har fått av sin far.

Det er Bruce Springsteen, det er Born in the USA denne sommeren. Sommeren 1985.

Kan man reise i tid?

Det er klart man kan. Musikken er en tidsmaskin.

Jeg snur kasseten. Born in the usa. Det er snart sommer. Det er sommer. Vi øver og øver. Det er juli. Det er sol i Bergen, det er alltid sol i Bergen.

 

3 kommentarer

  1. Sir. Timotheus
    Sir. Timotheus · 25. august 2017

    Akkurat den inspirasjonen jeg trengte akkurat nå ..! Tusen takk

  2. pedro · 28. august 2017

    Hyggelig å høre! Kommer tilbake til teksten din i løpet av kun kort tid!

    P

  3. StianGB
    StianGB · 10. september 2017

    Hei Pedro!
    Jeg vet at du er norges mest arbeidsomme forfatter, så det jeg skal spørre om nå vil antageligvis virke ubeleilig.
    Jeg bare lurte på om du ville ta en kikk på en diktsamling jeg jobber med, som jeg er usikker på om fungerer som den er.
    De 54 sidene den rommer er veldig luftige, så jeg tror ikke den vil ta mere en 20 minutter å lese. Også ber jeg ikke om mer enn de helt umiddelbare og ærlige reaksjonene.
    Om du tenker du har tid kan du jo sende en epost til : sbekkvik@gmail.com
    Så sender jeg tilbake en PDF.
    Men om du ikke har tid, som jeg vet at du egentlig ikke har, kommer det ingen sure miner fra meg 🙂

Legg igjen en kommentar