Edderkoppen

av den 3. september 2017

Det henger ett spindelvev utenfor vinduet mitt.

Jeg drepte den jævla edderkoppen for flere uker siden, endog skinner solen hver morgen.

Kadavrene fortsetter å svinge seg i silketråder

og kaster skygger på gulvet.

Et diffus ekko

Jeg unngår å tråkke på dem.

Ikke ut av respekt,

men av frykt for at mine etterfølgere

en dag, også, vil glemme meg.

1 kommentar

  1. pedro · 18. september 2017

    OI! dette var et flott dikt! jeg ble helt slått i bakken av slutten, av hvordan du lenker sammen hverdagen (edderkoppene, leiligheten) til noe mye mye større og allment, nemlig hukommelse, tradisjon, arv, død og glemsel. Det er nettopp dette poesi kan gjøre; snakke om alt det som ER Å VÆRE MENNESKE, alt fra de ytre tingene, livene våre, relasjonene vi inngår i, men også det indre livet, de diffuse ekkoene (for å sitere deg) som klinger i oss stadig; fortiden, fremtiden, livet og døden. Steinbra!

    P

Legg igjen en kommentar