Vekten av skyld (monolog)

av den 13. september 2017

Begynte på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole nå i høst, og får endelig gjøre det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Å skrive. Nå for tiden jobber vi med dramatikk i forfatterklassen, og har begynt å skrive monologer. Her kommer utkastet til den første monologen jeg noensinne har skrevet. (Jeg har allerede begynt på utkast to, som jeg kommer til å legge ut etter hvert.)

Beskrivelse: Iver er en 25 år gammel mann, som har slitt med psykiske helseutfordringer i mange år. Han går ikke på skole, og klarer heller ikke å jobbe, og bor alene i en leilighet på Carl Berner i Oslo. Iver går til den døde kjærestens grav med favorittblomstene hennes i hendene, roser, og faller ned på kne i enorm sorg og desperasjon. Fem år tilbake i tid skal Iver, da 20 år gammel, kjøre den jevngamle kjæresten hjem, men ender med å kjøre av veien i ruspåvirket tilstand. Krasjen resulterer i at kjæresten dør momentant. Helt siden krasjen har han løyet til alle om hva som egentlig skjedde, men på kjærestens grav erkjenner han for første gang at det er han som er skyld i hennes død.

Jeg er en tungvekter, når jeg går til graven din. Tornene på favorittblomstene dine graver seg inn i hendene mine. Jeg spiser ikke, klarer ikke lengre å bære matvareposene opp trappen på samme måte som før. Jeg våkner dyvåt av svette hver natt av den samme drømmen: En albatross blir skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min. Jeg ser et glimt av deg, opp ned i bilen, med stirrende øyne, et faktum; liggende over meg: Drinkene jeg aldri skulle ha drukket. Kjøreturen jeg aldri skulle ha tatt. Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

(Iver faller ned på kne i den fuktige jorden, mister rosene han har i hendene, som har kuttet opp innsiden av håndflatene hans, og hyler desperat og hult ut i luften, alt lungene og stemmen hans kan bære.)

Det er tyngdekraftens skyld at jeg blir dratt inn mot denne erkjennelsen. Det er tornenes skyld at summen av sårene mine er for store til å leges. Far er skyld i hvordan jeg har endt opp med å bli like varm under skjortekragen som ham, og hvordan jeg strekker ut et målebånd mellom meg, og alle andre rundt meg. Når jeg spiller kort gjør jeg akkurat det samme, holder kortene mine tett til brystet, og bløffer overfor alle rundt bordet. Det jeg nå skal erkjenne har jeg ikke fortalt til noen. Ikke engang til deg. For det fikk jeg aldri sjansen til, da du falt med blomstene. I fem år av mitt liv har alt som har gått galt vært alle andres skyld. Men jeg erkjenner nå: At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.

1 kommentar

  1. pedro · 18. september 2017

    Så flott at du er i Danmark og skriver! Det må være godt å komme ut i verden og treffe folk med felles interesser. Jeg tenker på mitt år på folkehøyskole, på hvor åpnende det var, på hvor mye jeg lærte om meg selv og det å skrive. Synes teksten din er veldig fin, sår og trist men samtidig skarp og sterk; for det er slik med innrømmelse – å innse ting, erkjenne at løgnen for lenge har dominert ens liv – at den jo er vanskelig, men samtidig så er den et hardt og preist valg om å velge noe annet enn selvbedraget. Du bruker da også fine metaforer og similer i teksten, som gir den en fin billedlig kvalitet.

    (1. en metafor = verden er en scene (man hevder at noe ER noe annet, dvs billedliggjør en ting ved å erstatte den med en annen ting)

    2. en simile = er utvidet metafor som baserer seg på sammenligning. Verden er SOM en scene (dvs. den er ikke det, men den innehar scenens kvaliteter, trekk, etc.)

    i din tekst så har du ganske mange slike nedslag, f.eks

    Jeg er en tungvekter

    skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min

    Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

    At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.

    Alle disse metaforiske anslagene spiller på lag, og illustrere fint denne mannens (guttens) desperasjon og avmakt. Men du skal også vite at TYNGDE i seg selv er en ganske velbrukt metafor for det som er vanskelig, slik det som er LETT også er en metafor for det enkle, det uproblematiske og selvsagt det ukompliserte. Om det er en ting jeg synes er virkelig fint og originalt med teksten din, spå er det dette bildet av albatrossen rundt halsen; der ser jeg et bilde som er DITT, noe som er sant og ekte. kjempefint!!

    Håper du fortsetter å sende tekster. Og kose deg masse, nyt dette året til fulle!

    alt godt fra Pedro

Legg igjen en kommentar