Albatrossen (monolog)

av den 8. oktober 2017

Iver plukker frenetisk varer fra butikkhyllene og legger dem ned i kurven, før han går mot kassen for å betale. Når han skal legge varene på båndet famler han, og velter varene slik at de ender opp med å ligge hulter til bulter. Ser opp, og møter blikket til Anita, kona til Freddy Johansen, som sitter inne og ble dømt etter møteulykken, der han kjørte trailer i ruspåvirket tilstand, og drepte Ivers kjæreste, Tomine, som døde momentant, kvelden Iver skulle kjøre henne hjem.


Hei, Anita. Jeg er så glad for at jeg endelig fant deg. Det er noen ting jeg virkelig har hatt lyst til å fortelle deg lenge. Altså, jeg fant ut hvor du jobber ved å søke deg opp på Facebook, og det jeg vil snakke med deg om er Tomine. Nei, ikke gå. Vær så snill. Ikke gå. Hør hva jeg har å si. Vær så snill. Jeg skal bare si dette, også skal jeg gå. Jeg lover. Ja, jeg lover. Altså, jeg har drømt den samme drømmen natt etter natt i årevis. Det er helt sykt, egentlig, men i drømmen blir en albatross skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min.


Iver begynner å flakke med blikket, og blir mer og mer opprørt. Han hever stemmen, skifter bein fra det ene til det andre, og veiver frenetisk med armene. Blir tilslutt fullstendig desperat, og nesten forstyrret.

Ja, jeg skal snart gå. Herregud, du tror sikkert jeg er fullstendig gal, men.. Jeg bare må si dette her først. Ikke gå, vær så snill, ikke gå, bare hør, vær så snill. Det er veldig viktig for meg å få sagt dette. Hver eneste natt, i drømmen, ser jeg et glimt av Tomine, opp ned i bilen, med stirrende øyne, død, og det bare gjentar seg og gjentar seg, natt etter natt. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg drømmer dette, eller hva meningen med drømmen er, men det rareste er at i natt var ikke drømmen helt som før. Noe forandret seg midt i den. Tomine lå der fortsatt død ved siden av meg, men plutselig så jeg noe jeg ikke har sett før, og det var så merkelig, for da jeg våkna var det som om noe hadde forandra seg.


Det var ikke så langt igjen før vi var hjemme hos meg, bare rundt den neste svingen, også.. kom traileren. Jeg rakk ikke å svinge unna, for den skjenet over i motsatt kjørefelt, og jeg husker hvordan lysene speiler seg i asfalten, hvordan øynene mine glipper. Før det blir fullstendig mørkt. Når jeg åpner øynene igjen er det dørgende stille, bortsett fra lyden av dryppende blod mot metall, og det er når jeg snur hodet mitt at jeg ser henne. Tomine, som ligger ved siden av meg, med stirrende øyne, død, og albatrossen, som blir hengt rundt halsen min. Ja, ja, ja, jeg skal snart gå, jeg må bare fortelle dette her først. Hør, da, ikke gå, det er bare en liten ting til, så skal jeg la deg være i fred. På morgenen i dag googla jeg albatrossen, fant et dikt av Coleridge på Google, helt seriøst, ja. Et dikt. Diktet handla om en marinesoldat som dreper en albatross med armbrøst, noe som forbanner skipet, og som ender med at de andre soldatene henger den døde albatrossen rundt marinesoldatens hals, og gir ham skylda for drapet på fuglen.
Og det var da jeg skjønte hva drømmen har prøvd å fortelle meg i fem år. Det er at Freddy ikke skal måtte bære tyngden av den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, natt etter natt, når det er jeg som burde bære vekten av skyldfølelsen. For det var min skyld. Ikke hans.

Nå lover jeg at jeg skal gå, og aldri plage deg igjen. Ha det.

Iver løper ut av butikken, og lar varene ligge igjen på båndet.

1 kommentar

  1. pedro · 10. oktober 2017

    Hei!

    Så fint å lese denne teksten! Det virker som om du eksperimenterer litt med forskjellige fortellerteknikker om dagen; diktene dine er jo alltid fine, synes jeg, såre og rørende, men det er som om du også har funnet noe i denne fortellingen som du har lyst til å utforske: Ivars sykdomshistorie, skjebnen, den døde kjæresten og ikke minst dette flotte og foruroligende bildet av den døde albatrossen ( som også dukket opp i Vekten av skyld). Så fint! Jeg tror du har mer å hente her, og at din interesse for denne fortellingen kommer til å vedvare og dermed utvikle seg. Det er spennede med denne dramatiske hendelsen, sykdommen, men også personene, relasjonene du såvidt har begynt å utforske. Hvem er disse menneskene? Hvordan er deres liv? Og så må jeg si at jeg elsker denne drømmen, og at du kobler den opp mot Coleridges dikt. Jeg gleder meg til å lese mer fra deg.

    Alt godt fra Pedro

Legg igjen en kommentar