du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

1 kommentar

  1. pedro · 30. oktober 2017

    Hei!

    takk for et fint dikt! Nils Øivind Haagensen er ikke bare en god venne av meg, men han er også en av de poetene i norge som folk flest har lest og dessuten en poet som har dannet skole, som veldig mange har latt seg inspirere av. Så gøy at du fikk så masse ut av møtet med ham! jeg synes diktet ditt er så fint, der det bare snakker og vandrer samtidig, som om munnen og livet og skrittene våre alltid befinner seg på samme sted, nemlig i fortellingen, i diktet, i det som er tanken bak enhver skriveakt: vi vil huske, vi vil bevare, vi vil påkalle og vi vil dele alt dette. Nils Øivind Haagensen er nettopp en viktig poet fordi han minner oss på at skriving ikke MÅ noe vanskelig, noe som er lite gjennomtrengelig, hardt forståelig, kryptisk og hemmelig. Skrivingen handler om oss, om livene våre, om at det finnes en forbindelse mellom oss og de som har vært her før oss, som nå er borte

    for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
    den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
    er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
    av deg, på meg, med meg, i meg,

    og er det ikke slik at skrivingen da også utvisker skillet mellom fortid og nåtid, mellom liv og død? er det ikke slik at du i dette diktet, i denne drømmen, også lar det levende barnebarnet og den døde farmoren får lov til å finnes på samme sted, akkurat slik (eller nesten) som før? Og samtidig er det plass til savn, til lengsel og følelse av tap. Flott dikt om å leve og skrive, Liv Christine!

    og jeg har gått nedover den samme gata
    så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
    hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
    som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
    glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
    aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
    jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
    akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

Legg igjen en kommentar