flimmerskifte

av den 19. november 2017

Først litt om den nåværende og pågående skriveprosessen min:

Dette er faktisk litt surrealistisk og absurd, men gøy å si høyt. Jeg får tilbakemeldinger på diktene mine fra et forlag, fra en veldig flink redaktør nå for tida, fordi vedkommende har tro på meg, og at det jeg gjør: det jeg skriver, kan bli noe, og omtaler det som lovende. Det betyr så ufattelig mye for meg at noen har tro på meg, på skrivingen min, på diktene mine, at det finnes noen som tenker at jeg har ord og dikt inni meg som kan formidles, når jeg ikke klarer å ha troa på det selv, og aller mest har lyst til å gi opp hele prosjektet.

Så ender jeg ikke opp med å gi opp allikevel, men fortsetter å skrive og prøve å bli bedre, fordi jeg ikke kan noe annet, fordi jeg ikke føler jeg har andre ting å falle tilbake på, fordi skrivingen har vært det jeg alltid har gjort, og ikke klarer å slutte med, selv når jeg nesten kaster PCen i gulvet av frustrasjon, dunker hodet i veggen (ikke bokstavelig), og tenker at jeg aldri kommer til å bli verken poet eller forfatter, og tenker at jeg kanskje aldri har vært det heller. Og på tross av denne borgerkrigen fram og tilbake i hodet mitt, og kampen som noen ganger virker endeløs, fortsetter jeg og fortsetter jeg, skriver notat på notat på mobilen, i Word-dokumenter, skriver setninger, små linjer og ord på Post-it lapper, skriver linje på linje i notatbøkene mine, skriver sirlige bokstaver på A4-sider med kulepenn. Og prøver å veve sammen et bilde; en bok, som jeg håper jeg kan si at blir ferdig.

I det siste har jeg funnet ut at jeg må dra diktene mine ned på landjorda, at jeg ikke trenger å bruke store ord, og klekke ut geniale, mesterlige metaforer, for å formidle noe, for å nå fram til noen, men heller bevege meg inn i det mer personlige. Inn i det nære, inn i det skumle, inn i det jeg frykter og skammer meg over, inn i landskapene jeg bruker så mye krefter på å unngå, fordi jeg tror det er der jeg finner de egentlige diktene i meg. Som vil, og trenger å komme ut, for å møte dere. For å møte verden. Og meg selv.

hodet mitt verker
det er høst
det er ikke jeg
som verker
høsten verker
har det vondt
men fornekter
hva høsten prøver å si
og jeg har det bra
og jeg har det vondt
og høsten
skifter bein
hele tida
om natta
og lysene
og alt
og jeg
flimrer

&
du har sett meg
og jeg har sett
meg selv
svaiende frem
og tilbake på kanten
av brua
da gatelampene
var slukka; virvelen av kald luft
jeg ikke orka å puste inn

mer

&
jeg var så lang
ved siden av
flaggstanga

&
alt jeg klarte
å tenke på
taxiene
ser de meg
hvis noen ser meg
tar tak i meg
og drar meg ned
på fortauet
holder rundt meg
da lover jeg

&
blålysene kommer
nærmere
nå skjer det igjen
jeg vet det og de tar tak i meg
ikke på den måten
slik du gjorde
slik du holdt rundt meg
da jeg satt på fanget ditt
nei, ikke sånn

&
de tar tak i meg
river meg ned
på fortauet
med ansiktet først
er jeg kriminell
er jeg gal
hva skjer

&
jeg blir liggende
å stirre inn i
asfaltens furer

&
jeg stenger
de sorte støvlene

ute

1 kommentar

  1. pedro · 22. november 2017

    Hei!

    Først: så fabelaktig at skrivingen din utvikler seg så masse! Det at noen i det hele tatt tror på det vi gjør er en helt essensiell del av det å tørre å skrive, å tørre å tro at ordene har en verdi, at de faktisk er en måte å finnes i verden på. jeg tror nok også at denne nye redaktørleseren din har et godt poeng, et universelt poeng, på en måte; skrivingen dreier seg i mindre grad om metaforisk kompleksitet og stilstisk ekvilibrisme enn den dreier seg om å språkliggjøre smerte, glede, sorg, sånne ting. Jeg tror på en form for skrift som prøver å være klar og tydelig, og det synes jeg du hele tiden har nærmet deg: i de nye diktene ser jeg også at du zoomer inn og ut av situasjoner, reiser, inntrykk, som f.eks her

    og jeg ønsker Paris under oss
    god natt

    og jeg ønsker lysene, og menneskene
    i leiligheter, på gatene
    i ghettoen

    god natt

    og god natt til deg som bare har
    et tynt skjerf å varme deg med i natt
    som vet altfor godt hvordan det er
    å sove på betongen, og kjenne
    det kjølige, harde underlaget
    gjennom bomullsgenseren
    og jeg vet og vet ikke
    hvordan hun har det, når hun ligger
    skjelvende på ryggen, og stirrer opp
    i alle stjernene
    hun får tida til å gå med
    å telle en og en,
    til så mange stjerner det er mulig
    å telle på en natt,
    for å minske stillstanden,
    som egentlig er alt annet

    her er poeten en slags seer, en som kan tenke (dikte) seg inn situasjoner og skjebner og landskap, samtidig som det er språket som gjøre dette blikket mulig (…jeg sier god natt til…) veldig fint!

    gleder meg til å følge diktene videre!

Legg igjen en kommentar