West Coast//The sentimentalist

av den 22. november 2017

I går ble en av de store litterære prisene – Brageprisen- delt ut i Oslo og to bergensforfattere kom i dag hjem med trofeen i hånden; Cecilie Løveid vant pris for diktsamlingen Vandreutstillinger og Olaug Nilssen for romanen Tung Tids Tale. Jeg hadde nettopp vært og svømt da nyheten tikket inn på mobilen og jeg kjente en enorm glede, ja, en slags patriotisk bergensbrann som glødet et eller annet sted i kroppen. For selv om jeg delvis er vokst opp på østlandet, så er det altså her i Bergen og på vestlandet jeg har tilbragt det meste av mitt liv, det er dette stedet jeg kaller hjem.

I dag stod jeg opp og satte på en plate med Tom Waits og midt i sangen In the Neighbourhood ble jeg sittende og tenke på Olaug Nilssen, på Cecilie Løveid, på hva det vil si å skrive og hvorfor skrivingen også føles som et hjem, og så tenkte jeg på hva som er hjemme og hva som ikke er det.

Før i tiden pleide jeg å reise rundt på skoler og ha forfatterbesøk for ungdom. Over hele Vestlandet. Rosendal, på det fine hotellet. Ute på Sotra, Fyllingsdalen, på Voss og Ulvik og Odda, Ølen, Skjold, Sveio, Halsnøy, Stord.

Og alltid spurte jeg disse unge menneskene: hva skal dere gjøre når dere er fedige på skolen?

 Og nesten alltid var svaret: komme oss vekk herfra.

Sånn har vi vel alle tenkt, på et tidspunkt. Vekk betyr noe annet. Vekk betyr jeg kan bli noe annet enn HVA denne byen, denne bygda, dette stedet vil ha meg til å være.

Og så stikker du.

Du drar på folkehøyskole i Fredrikstad. Studerer i USA. Prøver å være litt i Oslo, bo på sofaen til en kompis.

Du kommer inn på en skole i Bergen, nede på verftet.

En dag i august, med over fjellet med toget og en hel haug med drømmer som skulle oppfylles.

Du fikk ikke sove den første natten, det var så lyst i Bergen, det regnet aldri i Bergen, solen stod og skinte hele natten, som en mynt noen hadde hengt opp på utsiden av vinduet ditt.

Så begynte det å regne.

Ikke sånn som på østlandet.

Ikke sånn som på tv.

Bergensregnet er noe annet enn et hvilketsomhelst drittregn.

Bergen ble mørk og våt, som om hele byen var en dryppende våt kjeller.

Som om himmelen var en enorm, veltet jerndør.

Du svømte i Nygårdsgaten.

Du svømte i Foss Winckelsgate, i en lelightet der en fyr, på et nachspiel dro frem et sverd.

Du svømte opp til Danmarksplass og tilbake med gitarer på ryggen, med trommer opg cymbaler på ryggen, med en million sanger som fikk bergen til å kaste av seg regnkåpen.

 

Tiden begynte å gå, å spinne som ville helvete.

Du har stått og kysset noen utenfor Johanneskirken kl. 6 om morgenen, etter en fest.

Du har blitt dumpa i vaskerelven og etterpå har du drukket deg fra sans og samling på Café Opera.

Du har hatt kjærlighetssorg i Lyder Sagensgate.

Du har vært forelsket i Hans Holmboes gate.

Du møtte jenta i ditt liv på en kebabsjappe midt på natten ved Bergen Kino.

Du har bodd i kollektiv i Dokkeveien og Kjellersmauet.

Du møtte gutten i ditt liv på en benk i Nordnesparken, en grå og lat søndag.

Du har brukkket foten på fotballbanen på Møhlenpris.

Du har spilt sjakk med vokalisten i Pogo Pops på Garage.

Du har lært deg å like fleskepannekaker som du kjøper på en skitten sjappe på Laksevåg, hatt en vaskejobb på Sandsli, fått ditt første barn på Nordnes, i en liten toromsleilighet, som for deg, den dagen guttungen blir født, synes å være like stor som hele forbanna universet.

Du har svigerforeldre fra Bømlo, og der sitter du, en kald og fin vinterdag, ytterst på øya, og leser Cecilie Løveid sine dikt og ser på havet med hunden din ved siden av deg.

Og så tenker du: Det er dette som er mitt, mitt nabolag. 

Home is where the heart is, synger peter paul and mary

wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye

Homeward Bound synger Paul Simon

 

Gud, så sippete du blir av å sitte her, sier Hunden.

Og han har jo rett.

Hunden har alltid rett.

 

Legg igjen en kommentar