(unngå øyekontakt)

av den 19. februar 2018

11:59
vært våken siden 05:30
det er beviset jeg har, for da sendte jeg A en melding på messenger
stod opp 07 bærte ut fat med snusboks/papir med tilhørende plaster/byggrynslunsj (blåbær)/smuler/et glass hadde limt seg til fatet (ville ikke skilles,enda)
sette inn i oppvaskemaskinen, trakte kaffi, koke egg, ta fram brød, skru på ovnen
det blir
ostesmørbrød i dag
for klokken er syv og jeg har ikke vært oppe så tidlig siden den helgen jeg våknet fyllesyk og må ha gått ut på kjøkkenet for å fylle vann i flasken (korrigert: husker ikke at jeg gikk, men husker at jeg skrudde på vasken) og jeg har lyst på ketsjupp og kanskje litt mais og jeg vil ha to nei tre brødskiver og pepper og gressløk som ikke er min skal dandere osteoverflaten
boom
setter meg ikke for å lese Morgenbladet
jeg hadde en gylden anledning til å sette meg ned for å lese Morgenbladet men jeg gjør det ikke jeg går inn på badet vasker fjeset tenker at jeg må rense fjeset så jeg renser fjeset med det nye rensevannet jeg kjøpte på apoteket på tirsdag den dagen jeg drakk kaffe med N den dagen jeg var på apoteket og kjøpte nødvendighetsartikler til 648 spenn (og fikk vondt i magen men det var nok heller et resultat av lite mat og mye kaffe) jeg vasker fjeset jeg vasker skrittet jeg setter opp håret det var nesten riktig rekkefølge egget er mer enn kokt nok det skjønner jeg for klokken var 07.24 da jeg registrerte at det begynte å koke i kjelen og nå er klokken 07.35 og i følge instruksjonen om eggkoking som henger på kjøleskapet så betyr over 8 minutter HARDKOKT EGG men det er OK det KUNNE vært en HARD MORGEN men det er det ikke jeg er lys våken (i ett eller to ord? synes det ikke stemmer uansett) kaffen er kokt og osten er smeltet jeg går fornøyd inn på rommet setter meg i sengen skrur på lyset som jeg har døpt NÅ ER DET HVILEKVELD- og NÅ ER DET ROLIG MORGEN-lyset den lampen som jeg kjøpte i Westbye Ekebergsgate 1A samme blokk samme inngangsdør som jeg kjøpte broderen på en helt annen dato som står på skrivepulten med sin krumme nakke og sitt nysgjerrige vesen, jovial type det der, mer jovial enn den som står i hjørnet med peisen og som signaliserer at ROEN MÅ MÅ NÅ NÅ NÅ INNTA INNTA rommet enten det er KVELD eller MORGEN
jeg logger inn på facebook, har ikke turt å være aktiv der på et halvt døgn fordi jeg har en kamerat som ringer DAG OG NATT både på TELEFON og FACEBOOK og jeg vet hva han vil og vi vil ikke det samme så jeg tar mot til meg for det er tross alt i tidligste laget til at han kan være aktiv på FACEBOOK registrerer så at jeg har fem uleste meldinger en av dem fra J det er en link til Litteraturhusets podcast der TORIL MOI snakker om The Handmaid’s Tale: boken, filmen og serien og dette snakket vi om på forelesning i går hvordan Margaret Atwood IKKE AKTER Å KALLE VERKEN SEG FORFATTEREN ELLER INNHOLDET feministisk
og Moi er sjokkert
vent gjorde jeg dette
falskt minne
jeg satt ikke på den jeg satt den på i går kveld da jeg kom hjem jeg hørte den i 21-22 tiden det husker jeg nå for mamma hadde meldt at hun ville ringe etter vakt og hun ringte og da satt jeg den på pause jeg er åpenbart litt døgnvill og forvirret ikke vant til å gjengi disse tingene etter klokkeslett ikke vant til å forholde meg til tiden så presis jeg husker nå hva jeg gjorde kl 07.45 i dag morges jeg satt på
Palestina for dummies
og leste Huffingtonpost samtidig
om kama sutra og blow jobs og 10 things that turn men off og en feminist ga et motsvar til de latterlig dårlige sexistiske rådene til en eller annen klikk-syk kapitalist og selv om hun barberte seg her og der, ikke ofte, og bare én gang i måneden når det var vinter, så rådet hun alle og enhver til å beholde eller avholde de hårene man ønsket på kroppen og jeg var fornøyd men ikke mett så jeg gikk ut på kjøkkenet og hentet den siste bananen ja for jeg kjøpte bare to i går må sørge for å få spist de opp tenkte jeg kan ikke kjøpe en klase med bananer enda de var så økologiske de klasene med bananer men pakket inn i PLAST og jeg tenkte NEI heller TO bananer fra SPANIEN og SPISE DE OPP drakk en halv liter kaffe fra termokoppen jeg glemte på do tirsdag ettermiddag eller formiddag heller formiddag etter forelesning fordi jeg var altfor opptatt av å forklare og artikulere og stusse og stresse over angsten fra fredag til J jeg husket ikke at jeg hadde satt fra meg koppen ved vasken før i går morges da jeg skulle finne den for å drikke kaffe før forlesning og naturligvis ikke kunne finne den for da slo det meg at den sto igjen på do og herregud så full i bakterier den nå må være tenkte jeg da jeg peste ned trappene på Sophus Bugge og fant den stående ved vasken akkurat i midten, tilsynelatende uberørt men kunne av hygeniske og hysteriske grunner ikke drikke kaffe av den den dagen _altså i går_ i frykt for å bli smittet av noe nedrig sykdom som ville holde meg inne og kanskje til og med i dag en dag det overhodet ikke passer seg å holde seg inne og det skjønte nok kroppen og hjernen også (minus kaffe i går resulterte i hodepine og uvelhet i ca. tolv timer) jeg dropper første jeg dropper andre forlesning for viktigere er det at jeg får levert inn en bok jeg ikke har åpnet siden jeg hentet den for to måneder siden en pensumbok jeg skulle være lur og låne så jeg slapp å kjøpe den men endte likevel opp med å kjøpe pensumbøker til firetusen spenn og måtte pent levere de seks bøkene jeg hadde lånt for femten andre hadde satt seg i kø for å låne og krevde å få til en gitt tid så det var umulig å forlenge lånet for min del og Deichmanske er lei av meg de begynner å kjenne meg på kortet de leser koden og sender en mail: har du glemt meg? ja nei jeg har ikke glemt jeg har bare ikke tid og anledning til  ååå  nok av unnskyldninger klart hadde jeg tid og anledning til å lese og skumme gjennom og ta notater men jeg er for lat til det så gjentatte ganger går jeg over tiden først en uke det er alltid lett så en til og så blir Deichmanske mer enn utålmodig og sender trusselbrev om inkassovarsel og purringsgebyr og jeg orker ikke den situasjonen, en gang til
jeg leverer bøkene både den og Endre Ruset sin skuffende Noriaki ikke visste jeg at boken inneholdt hundrede(??) sider der hver setning begynner med Noriaki gjør ditt Noriaki gjør datt hopper sånn slipper seg sånn har det og det utstyret TOTALT uinteressant for meg hvem denne japanske skihopperen er og kanskje kunne jeg gjort et eneste lite tastetrykk for å få noe kunnskaper om denne Noriaki Noriaki er sikkert helt spesiell eller kanskje er ikke Noriaki spesiell overhodet og at det er grunnen til at Endre Ruset valgte å skrive hundrede sider om den japanske skihopperen Noriaki jeg vet ikke jeg vet ikke jeg kunne sikkert lært noe som var verdt å lære for det ville være verdt å fortelle om men jeg gjorde det ikke for jeg er lat
bærenettet mitt et tomt og jeg kan ikke gå tomhendt fra biblioteket det ser dumt ut det ser dumt ut å gå med et tomt bærenett jeg kunne selvsagt fått plass til det i lommen men da ville lommen bult så insisterende til venstre eller høyre alt etter hvor jeg la det at det ville sett dumt ut det også så jeg går min faste rute inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling veldig målrettet så målrettet at han søte gutten med briller på vei ut smiler til meg for han ser at jeg har fått teften av noe han ser at jeg har en idé et mål at jeg er drevet av lynraske algorytmer inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling så han smiler for han tenker nok at hun VIL NOE HER I LIVET jeg går med lange steg mot bokstaven M for å finne MOI tar litt tid å finne ut at hun står nok heller og smiler vennlig i SAKPROSA hyllen og ikke i den SKJØNNLITTERÆRE avdelingen så jeg tenker at tenk fort kom opp med en bedre idé hva vil du ha hva vil du lese og jeg beveger meg listig bort til bokstaven H for HUSTVEDT men de bøkene ser så tunge ut og skrivebordet på rommet vitner allerede om at jeg ikke en gang kommer gjennom Løveids søtti sider med dikt før om en måned så ideen virker for ambisiøs til at jeg kan gå inn for det sniker meg bort til bokstaven E for ESPEDAL rapper ut en bok og ser meg rundt i rommet ja for om noen la merke til at jeg står fjes til fjes med ESPEDAL om noen observerte at jeg listet meg rundt og bak hyllene for å finne ESPEDAL at jeg er en sånn ESPEDAL-ENTUSIAST en RUNKELITTERATUR-FANATIKER så skal de få tro om igjen vent de skal ikke tro noe som helst jeg snur boken så utsiden peker FRAM og legger den tett under armkroken som på dette tidspunktet begynner å bli nok så klam og jeg snur meg til bokstaven D for DOSTOJEVSKIJ som vi er så anbefalt å lese vi LITTERATURSTUDENTER men STRAFF OG FORBRYTELSE står ikke der så jeg gjør en u-sving til bokstaven G for GRYTTEN men ikke der heller finner jeg det jeg vil ha altså en passe tynn novellesamling eller gjerne DIKT DIKT slår det meg og jeg traver bort til DIKTHYLLEN og stanger hodet i STEIN MEHREN nesten ramler i- slår meg i- frontallappen og jeg tolker det som om MEHREN vil VÆHRE MEH og jeg drar det orange passe store A-4 formatet ut av hyllen registrerer at det er flere kvinner i rommet og her står jeg med to MANNLIGE forfattere og hvorfor hvorfor leser vi MANNLIGE FORFATTERE det har surret rundt i hodet hele den tiden jeg har oppholdt meg i SKJØNNLITTERÆR avdeling så jeg leiter febrilsk etter et kvinnenavn jeg gjerne vil lese og som ikke er LØVEID for jeg har allerede fem bøker av henne liggende ulest på skrivebordshyllen øynene blir forført til en blå liten bok en liten bok ja ja det passer meg ypperlig jeg trenger en liten å hva UNNGÅ ØYEKONTAKT den treffer meg midt i hjertet med tittelen UNNGÅ ØYEKONTAKT det er jo selve mantraet mitt det er jo selve ideen om meg det eR jo MEG jeg griper den med hele håndflaten denne gangen og beveger meg taktfullt ut av SKJØNNLITTERÆR avdeling og bort til lånemaskinen (12:37)

Vinternotater (forberedelser til en avskjed)

av den 14. februar 2018

 

 

I Avantgardens solnedgang skriver Octavio Paz at ungdommen er den eneste livsfasen der vi fullstendig fortaper i oss selv; barnet mister seg selv i lek, den voksne i arbeid, mens ungdommen er fullstendig oppslukt av seg selv og sine transformasjoner.

 

Den argentinske forfatteren Cesar Aira blir spurt om hva som gjorde at han begynte å skrive. Han snakker om den tidlige lesingen; han nevner guttebøker, cowboybøkene han leste i barndommen og som siden, i 14 års alderen, måtte vike for Jorge Luis Borges og Franz Kafka. Så blir han sittende med et halvt smil om munnen, før han fortsetter. Jeg tror de fleste av oss som blir forfattere, sier han, gjør det for å ha en unnskyldning sånn at vi kan fortsette å lese bøker.

 

Det sømmer seg ikke for et voksent menneske å ligge på en sofa en hel dag og lese romaner med mindre det er jobben din. Litteraturen lærer oss at det å lese fiksjoner er en riskikabel syssel: Jeg tenker på Alonso Quijano, den gamle skrullingen som forleser seg på ridderromaner, blir kokko og gjenoppfinner seg selv som Don Quijote, før han rir ut i verden for å sloss med ting som ikke finnes. Jeg tenker på den triste skjebnen til Emma Bovary, som tar arsenikk og dør etter at tilværelsen med legemannen i Yonville ikke svarer til hennes drømmer, for hun ”har lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten”. Jeg tenker på denne forvaklede tiden vi lever i; alt det som fyller opp de uttallige skjermene vi stadig plasserer foran ansiktene våre: menneskemasser på flukt, enkeltskjebner brettet ut i helgebilagene, grusomme bilder som deles på sosiale medier i et forsøk på engasjement, bilder som, når helgen kommer like gjerne byttes ut med middagsretter, barnebursdager, feriebilder eller den nye familiebilen. I dag så jeg en reportasje gjort av The Guardian, som omhandlet Sverigedemokratenes ungdomsfraksjon. Vi er egentlig eliten i dette landet, sier en lys fyr, folk vet det bare ikke ennå. Hvorfor går dere så pent kledd, spør den britiske journalisten: for å få respekt, sier en annen gutt, før han fortsetter: because we don´t want to look like some filthy romanian or something.

 

Finnes det noen unnskyldning for å sitte i godstolen og lese romaner? Er det ikke bedre å lese sakprosa eller se dokumentarfilmer for å forstå samtiden? Hva skal vi med disse historiene, egentlig? Er ikke fiksjonen en flukt? Et slags skjulested? Er ikke dette en syssel for damer, såkalte kulturkjerringer, som visse forfattere så nedsettende kaller sin største lesergruppe.

 

Fra vi er ganske små lærer vi at flukt er en dårlig ting. Du skal ikke flykte fra virkeligheten, har vi hørt. Rus er flukt, hørte jeg i ungdommen, da mamma sjekket pupillene mine etter at jeg hadde vært på fritidsklubben og spilt gitar, og hun var livredd for at jeg hadde røykt hasjisj eller gudene vet hva. Du skal ikke flykte fra virkeligheten. Som om Virkeligheten var en helt uproblematisk entitet, som om ingen kunne være i tvil over hva virkeligheten virkelig var.

 

Jeg tenker på Virginia Woolfs modernistiske formspråk, hennes kretsing om tap og subjektivitet og persepsjon, hvordan det i dag kan si hjelpe oss å se igjennom et slør og få øye på tiden de var skrevet i; romanen to the lighthouse foregår mellom 1910 og 1920. Den handler ikke om krigen, det vil si, det er ingen roman om skyttergravene der grafiske voldskildringer dominerer. Woolf skriver derimot frem et tomt hus som været og tiden tærer ned mens den fjerne krigen utspilles i Frankrike. Hun skriver om tre dødsfall, som blir presentert i parenteser (som om døden måtte hviskes?); Mrs. Ramsay dør av ukjente årsaker, står det, datteren Prue dør i barsel og sønnen Andrew i skyttergravene, med disse ordene:

 

A shell exploded. Twenty or thirty young men were blown up in France, among them Andrew Ramsay, whose death, mercifully, was instantaneous.

 

Den bitre ironien i den utvalgte detaljen tjue eller tretti som understreker det vi nå, hundre år senere, alle sammen vet: hvor lite disse unge mennenes liv betydde for landene i krig og deres overordnede. Hvem bryr seg om egentlig om matematikk når sivilisajonskrigen dominerer diskursen? Her finnes Døden som statistikk, i begynnelsen av setningen, men så dukker ordet mercifully opp, og belyser plutselig andre kollektiver: Befolkningen i guttesoldatenes hjemmeland, som med disse ord snakker om de døde; med respekt og ømhet. Og likevel peker Woolf på det faktum at de som bruker ord som barmhjertig om dødsfallene, ikke kjenner individene som har avgått med døden; for hvordan kan døden være barmhjertig? Eller kan den det?

 

Jeg tenker på Woolfs roman som en krigsroman, selv om den ikke handler om krigen. For språket er skadeskutt, fragmentert, skutt i filler, og er det ikke nettopp det historien har lært oss? At Første Verdenskrig, den store krigen, som den ble kalt, var et historisk vendepunkt: den første krigen som ble massemediert, det vil si: den første krigen som også utspilte seg i våre stuer, i våre aviser, i den gjetagende avbildningen: den første fotografiske krigen.

 

Ting forsvinner aldri helt. Inntrykk, tanker, visse vesentlige erfaringer. En ettermiddag i barndommen satt jeg i en kinosal dit mamma tok meg med for å se Clash of the Titans, en ganske dårlig filmatisering som tok for seg historien om Persevs og Medusa. Hos Ovid er Medusa en yndige og vakker pike som Poseidon voldtar på Athenes alter, noe som gjør gudinnen rasende. Medusa straffes. Håret hennes forvandles til slanger, hun går fra å være umåtelig vakker til å bli det hesligste kreaturet i verden. Skjønnheten hennes forsvinner med gudens skjending, og den skjendede piken dømmes til den ytterste ensomhet; den voldtatte blir så avskyelig at den som nå møter blikket hennes straks forvandles til stein. Døden som konsekvens av skrekk. Frykt skiller seg fra skrekk ved at den skaper bevelighet, panikk. Skrekken er lenket til frysing, til paralyse og stillstand. Å se på Medusa vil også si å se på voldtekten, på uretten, og spørre: Er det ikke Vi som har voldtatt, dømt? Hvor langt unna våre egne varme stuer skal vi dra før vi finner halshogde kvinner, syreskada kvinner, hengte og parterte kvinner? Hvem er Poseidon, om ikke pengene våre, våre økonomiske systemer, våre politiske avgjørelser, vårt forstyrrede blikk som viker? Medusas blikk forsteiner oss fordi vi gjenkjenner oss selv når vi stirrer på udådens konsekvens; det monstrøse. Det eneste vi kan gjøre er å halshogge vesenet. Skille kroppen fra hodet, gjøre døden semiotisk, signalisere at opphevelsen av Liv ikke er nok. Kroppen produserer avsky ved lemlestelse. Volden er skapende og defigurerende. Hva er et menneske, om ikke en kroppslighet? Helten Persevs fratar Medusa hennes siste rest av menneskelighet. Væren som kropp. Og vi, i våre kropper: Det enhetlige kan ikke bære synet av defigurasjonen. Skrekkens fysikk; en avsky for en type vold som ikke erkjenner døden som tilstrekkelig, som fjerner all ontologisk verdighet, som vil utslette det menneskelige ved mennsket. Det som blir igjen: Hodet, den mest avskyelige rest, den mest markerte kroppsdelen. Medusas fjes.

 

Anne Carson skriver at all myte er et beriket mønster, et forslag med to fjes, en type utsagn gjør det mulig for avsenderen å si en ting og mene noe annet. Myten gjør det mulig å leve et dobbeltliv, skriver Carson.

Løgnen jeg så høyt elsket da jeg var yngre, mens jeg holdt på å lære meg dette: Skriving, forvandling, omforming. Jeg ville lære å tenke gjennom det som var dobbelt sant og dobbelt løgn. Min mor tok meg kanskje aldri med på den filmen. Kanskje Medusa først dukket opp den ettermiddagen faren min satt på kjøkkenet på Kolbotn og gråt fordi noen av hans kolleger var blitt funnet uten hoder i en grøft utenfor Santiago. Kanskje Medusa virkelig åpenbar seg for meg den dagen jeg innså at Persevs sverdslag også er en form for befrielse. Døden som vei ut av miséren.

Jeg vet ikke.

Hva er det som binder sammen ord og ting?

Anne Carson:

 

Not much, decided my husband

and proceeded to use language

in the way that Homer says gods do.

All human words are known to the gods but have for them entirely other meanings

alongside our meanings.

They flip the switch at will.

 

My husband lied about everything.