Vinternotater (forberedelser til en avskjed)

av den 14. februar 2018

 

 

I Avantgardens solnedgang skriver Octavio Paz at ungdommen er den eneste livsfasen der vi fullstendig fortaper i oss selv; barnet mister seg selv i lek, den voksne i arbeid, mens ungdommen er fullstendig oppslukt av seg selv og sine transformasjoner.

 

Den argentinske forfatteren Cesar Aira blir spurt om hva som gjorde at han begynte å skrive. Han snakker om den tidlige lesingen; han nevner guttebøker, cowboybøkene han leste i barndommen og som siden, i 14 års alderen, måtte vike for Jorge Luis Borges og Franz Kafka. Så blir han sittende med et halvt smil om munnen, før han fortsetter. Jeg tror de fleste av oss som blir forfattere, sier han, gjør det for å ha en unnskyldning sånn at vi kan fortsette å lese bøker.

 

Det sømmer seg ikke for et voksent menneske å ligge på en sofa en hel dag og lese romaner med mindre det er jobben din. Litteraturen lærer oss at det å lese fiksjoner er en riskikabel syssel: Jeg tenker på Alonso Quijano, den gamle skrullingen som forleser seg på ridderromaner, blir kokko og gjenoppfinner seg selv som Don Quijote, før han rir ut i verden for å sloss med ting som ikke finnes. Jeg tenker på den triste skjebnen til Emma Bovary, som tar arsenikk og dør etter at tilværelsen med legemannen i Yonville ikke svarer til hennes drømmer, for hun ”har lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten”. Jeg tenker på denne forvaklede tiden vi lever i; alt det som fyller opp de uttallige skjermene vi stadig plasserer foran ansiktene våre: menneskemasser på flukt, enkeltskjebner brettet ut i helgebilagene, grusomme bilder som deles på sosiale medier i et forsøk på engasjement, bilder som, når helgen kommer like gjerne byttes ut med middagsretter, barnebursdager, feriebilder eller den nye familiebilen. I dag så jeg en reportasje gjort av The Guardian, som omhandlet Sverigedemokratenes ungdomsfraksjon. Vi er egentlig eliten i dette landet, sier en lys fyr, folk vet det bare ikke ennå. Hvorfor går dere så pent kledd, spør den britiske journalisten: for å få respekt, sier en annen gutt, før han fortsetter: because we don´t want to look like some filthy romanian or something.

 

Finnes det noen unnskyldning for å sitte i godstolen og lese romaner? Er det ikke bedre å lese sakprosa eller se dokumentarfilmer for å forstå samtiden? Hva skal vi med disse historiene, egentlig? Er ikke fiksjonen en flukt? Et slags skjulested? Er ikke dette en syssel for damer, såkalte kulturkjerringer, som visse forfattere så nedsettende kaller sin største lesergruppe.

 

Fra vi er ganske små lærer vi at flukt er en dårlig ting. Du skal ikke flykte fra virkeligheten, har vi hørt. Rus er flukt, hørte jeg i ungdommen, da mamma sjekket pupillene mine etter at jeg hadde vært på fritidsklubben og spilt gitar, og hun var livredd for at jeg hadde røykt hasjisj eller gudene vet hva. Du skal ikke flykte fra virkeligheten. Som om Virkeligheten var en helt uproblematisk entitet, som om ingen kunne være i tvil over hva virkeligheten virkelig var.

 

Jeg tenker på Virginia Woolfs modernistiske formspråk, hennes kretsing om tap og subjektivitet og persepsjon, hvordan det i dag kan si hjelpe oss å se igjennom et slør og få øye på tiden de var skrevet i; romanen to the lighthouse foregår mellom 1910 og 1920. Den handler ikke om krigen, det vil si, det er ingen roman om skyttergravene der grafiske voldskildringer dominerer. Woolf skriver derimot frem et tomt hus som været og tiden tærer ned mens den fjerne krigen utspilles i Frankrike. Hun skriver om tre dødsfall, som blir presentert i parenteser (som om døden måtte hviskes?); Mrs. Ramsay dør av ukjente årsaker, står det, datteren Prue dør i barsel og sønnen Andrew i skyttergravene, med disse ordene:

 

A shell exploded. Twenty or thirty young men were blown up in France, among them Andrew Ramsay, whose death, mercifully, was instantaneous.

 

Den bitre ironien i den utvalgte detaljen tjue eller tretti som understreker det vi nå, hundre år senere, alle sammen vet: hvor lite disse unge mennenes liv betydde for landene i krig og deres overordnede. Hvem bryr seg om egentlig om matematikk når sivilisajonskrigen dominerer diskursen? Her finnes Døden som statistikk, i begynnelsen av setningen, men så dukker ordet mercifully opp, og belyser plutselig andre kollektiver: Befolkningen i guttesoldatenes hjemmeland, som med disse ord snakker om de døde; med respekt og ømhet. Og likevel peker Woolf på det faktum at de som bruker ord som barmhjertig om dødsfallene, ikke kjenner individene som har avgått med døden; for hvordan kan døden være barmhjertig? Eller kan den det?

 

Jeg tenker på Woolfs roman som en krigsroman, selv om den ikke handler om krigen. For språket er skadeskutt, fragmentert, skutt i filler, og er det ikke nettopp det historien har lært oss? At Første Verdenskrig, den store krigen, som den ble kalt, var et historisk vendepunkt: den første krigen som ble massemediert, det vil si: den første krigen som også utspilte seg i våre stuer, i våre aviser, i den gjetagende avbildningen: den første fotografiske krigen.

 

Ting forsvinner aldri helt. Inntrykk, tanker, visse vesentlige erfaringer. En ettermiddag i barndommen satt jeg i en kinosal dit mamma tok meg med for å se Clash of the Titans, en ganske dårlig filmatisering som tok for seg historien om Persevs og Medusa. Hos Ovid er Medusa en yndige og vakker pike som Poseidon voldtar på Athenes alter, noe som gjør gudinnen rasende. Medusa straffes. Håret hennes forvandles til slanger, hun går fra å være umåtelig vakker til å bli det hesligste kreaturet i verden. Skjønnheten hennes forsvinner med gudens skjending, og den skjendede piken dømmes til den ytterste ensomhet; den voldtatte blir så avskyelig at den som nå møter blikket hennes straks forvandles til stein. Døden som konsekvens av skrekk. Frykt skiller seg fra skrekk ved at den skaper bevelighet, panikk. Skrekken er lenket til frysing, til paralyse og stillstand. Å se på Medusa vil også si å se på voldtekten, på uretten, og spørre: Er det ikke Vi som har voldtatt, dømt? Hvor langt unna våre egne varme stuer skal vi dra før vi finner halshogde kvinner, syreskada kvinner, hengte og parterte kvinner? Hvem er Poseidon, om ikke pengene våre, våre økonomiske systemer, våre politiske avgjørelser, vårt forstyrrede blikk som viker? Medusas blikk forsteiner oss fordi vi gjenkjenner oss selv når vi stirrer på udådens konsekvens; det monstrøse. Det eneste vi kan gjøre er å halshogge vesenet. Skille kroppen fra hodet, gjøre døden semiotisk, signalisere at opphevelsen av Liv ikke er nok. Kroppen produserer avsky ved lemlestelse. Volden er skapende og defigurerende. Hva er et menneske, om ikke en kroppslighet? Helten Persevs fratar Medusa hennes siste rest av menneskelighet. Væren som kropp. Og vi, i våre kropper: Det enhetlige kan ikke bære synet av defigurasjonen. Skrekkens fysikk; en avsky for en type vold som ikke erkjenner døden som tilstrekkelig, som fjerner all ontologisk verdighet, som vil utslette det menneskelige ved mennsket. Det som blir igjen: Hodet, den mest avskyelige rest, den mest markerte kroppsdelen. Medusas fjes.

 

Anne Carson skriver at all myte er et beriket mønster, et forslag med to fjes, en type utsagn gjør det mulig for avsenderen å si en ting og mene noe annet. Myten gjør det mulig å leve et dobbeltliv, skriver Carson.

Løgnen jeg så høyt elsket da jeg var yngre, mens jeg holdt på å lære meg dette: Skriving, forvandling, omforming. Jeg ville lære å tenke gjennom det som var dobbelt sant og dobbelt løgn. Min mor tok meg kanskje aldri med på den filmen. Kanskje Medusa først dukket opp den ettermiddagen faren min satt på kjøkkenet på Kolbotn og gråt fordi noen av hans kolleger var blitt funnet uten hoder i en grøft utenfor Santiago. Kanskje Medusa virkelig åpenbar seg for meg den dagen jeg innså at Persevs sverdslag også er en form for befrielse. Døden som vei ut av miséren.

Jeg vet ikke.

Hva er det som binder sammen ord og ting?

Anne Carson:

 

Not much, decided my husband

and proceeded to use language

in the way that Homer says gods do.

All human words are known to the gods but have for them entirely other meanings

alongside our meanings.

They flip the switch at will.

 

My husband lied about everything.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar