Løp

av den 22. mars 2018

Løp. Løp, Luna. Så fort de slitne beina dine klarer. Det er alt jeg hører. Lyden av bilene som suser forbi finnes ikke lenger. Bare stemmen som sier at jeg må løpe. Jeg vet ikke hvor jeg skal løpe. Det er iskaldt å snøen faller lett. Jeg kan kjenne melkesyren krable opp å trenge ut i beina mine. Det blåser iskaldt. Den kalde luften treffer meg hardt, prøver å hindre meg i å løpe. Jeg skulle ønske jeg tok på meg noe annet enn en t-skjorte og en blå shorts. Det lange brune håret mitt flyr i vinden. Det er midt på natten. Sist jeg sjekket klokken, nærmet den seg halv fem. Jeg kjenner kulden enda mer. Ikke lenger bare på beina, men på de likbleike armene som jobber frem å tilbake. Om å gjøre å løpe fortest. Jeg kjenner hjerte mitt dunke hardt i brystet. Rett før det sprekker ut av brystet mitt. Øynene mine er våte å tåkete av den kalde luften som treffer meg. Pusten min blir høyere å høyere. Jeg puster fortere å fortere. Jeg er snart ute av nabolaget. Bare noen få hus til. Jeg løper nedover den siste bakken før jeg er trygg. Enn så lenge. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg løper bort til en gammel, fuktig benk på lekeplassen og setter meg fort ned. Det verker i bein og armer. Jeg orker ikke løfte de en centimeter til. Jeg puster tungt. Det dunker i hodet. Jeg holder pusten i noen sekunder. Ute er det ikke en levende sjel å se. Gresset som ikke er dekket av snø, blafrer lett i vinden. Jeg er trygg nå. Pusten min roer seg. Hjertet mitt sakter ned farten. Jeg fokuserer på pusten min. Rolig, rolig. Jeg lukker øynene. Hjertet mitt dunker fortere igjen. Pusten min går fortere. Jeg sperrer opp øynene. Hiver etter pusten. Jeg klarer nesten ikke se noe. Alt jeg ser for meg er de store grønne øynene. Kjenner tårene presse på. Jeg tar meg til nakken. Det stikker og verker i hele nakken. Jeg ser rundt meg. Studerer omgivelsene. Stille. Helt stille. Jeg roer meg ned.

Plutselig legger jeg merke til en mann. Han står bare noen meter fra meg. Jeg kjenner nakkehårene reise seg og en kald bris fly gjennom kroppen. Mannen er høy og mager, sikkert i førtiårene. Han har grått hår og et langt skjegg. Han har på seg en slitt dress. Jeg kan lukte alkoholen helt bort. Han ser på meg. Jeg studerer øynene hans. De er brune. Han kommer hit over. Jeg ser det på måten han går. Han tar noen skritt mot meg før han stopper. Han ser på meg. Nøye. Som om han kjenner meg. Jeg presser meg bakover. Helt til jeg kjenner skruene på benkeplatene presse inn i ryggen. Jeg har lyst til å løpe vekk, men jeg har ingen steder å løpe til. Jeg ser på han enda mer. Studerer han fra topp til tå og ber til Gud om at det er en jeg kjenner. Men det er ikke det. Kanskje han var en venn av mine foreldre. Mannen halter forsiktig bort til benken jeg sitter på. Han setter seg tungpustet ned på benken. Jeg kikker skremt bort på ham. Jeg tar opp knærne og setter meg på huk for å prøve å holde varmen. Han hoster og klør seg på nesen før han drar noe opp fra lommen. Det er en klokke. Han ser på den. Også på meg. Jeg stirrer tilbake på han. Jeg tørr ikke blinke. Tørr ikke lage en eneste lyd. Jeg holder pusten. Nattemørket gjør at jeg ikke kan se fjeset hans. Hele han er en stor svart skygge. Han snakker. Jeg hører stemmen hans. Den er hes og mørk.

  • “Er det ikkje litt seint for ei jente på seksten år å være ute så seint på kvelden?”, spør han.

Haugesunds dialekt. Jeg kjenner den igjen med en gang. Jeg sperrer opp øynene og stirrer ham rett inn i det jeg tror er øynene hans. Jeg har nesten ikke stemme igjen.

«Hvordan vet du hvor gammel …” sier jeg, men blir avbrutt av et voldsomt hosteanfall.

 

Han svarer ikke. Han reiser seg sakte opp og snur seg mot meg. Det stikker i den høyre armen min. Skikkelig stikking. Som om en liten bie står på armen min og stikker. Før jeg rekker å blunke sitter jeg bak i en stor svart bil. Jeg kjenner meg tørr i halsen å kald i nakken. Jeg ser etter mannen jeg satt på benken med. Han kjører bilen. Jeg roper til han. Det ser ikke ut som han bryr seg. Etter et kvarter med skriking svarer han endelig.

” Jeg heter Alex. Jeg kjenner faren din”

Jeg stopper å skrike. Alex. Jeg har hørt det navnet før. Pappa har sikkert snakket med han i telefonen en million ganger. Jeg svarer han ikke. Jeg klarer ikke snakke. Jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Plutselig kjenner jeg et stikk i nakken. Det samme stikket jeg kjente i høyre armen. Jeg ser bak meg. Enda en svart skikkelse ser rett på meg med store øyne. Jeg skal til å rope. Men det er noe som stopper meg. Jeg føler meg slapp å trøtt. Jeg lukker øynene. Da ser jeg pappa som ligger på gulvet i stuen. Jeg hører skriking å ser blodet igjen. Jeg prøver å åpne øynene igjen. Men jeg får det ikke til. Øyelokkene er blitt så tunge. Alt blir svart. Alt blir stille.

Legg igjen en kommentar