Tilbake til fortiden

av den 30. august 2018

Kapittel 1: Auschwitz 1, Polen – 22. April 1941 Dagene i leiren ble bare tyngre og tyngre. Hvert skritt føltes ut som det siste. Alle gikk rundt uten mot og lyst til å leve, gjorde alt de ble bedt om i frykt for tortur og smerte. Gjorde du noe feil, ble du straffet, og gjorde du noe som var for bra ble du også straffet. Livet i Auschwitz var verre enn helvete selv. Ingen hadde det bra og alle gikk rundt sultne hvert eneste sekund. Sulten var virkelig ikke til å holde ut, og det ble verre for hver dag som gikk.

Han hadde en anelse om at de ikke ble sendt til en bra plass når han var på vei hit, men han hadde ingen anelse om at det var så ille. Turen til leiren var til de grader den verste reisen han noen gang hadde vært med på. Han hadde blitt sendt til Falstad for et år siden og ankom Auschwitz for et halvår siden. Falstad er en norsk fangeleir som ligger i Ekne i Sør-Trøndelag. Bygget var et mur-bygg som lå like ved en skog. Rommene der inne var trange og det var veldig dårlig luft. Hvert åndedrag måtte nøye tenkes gjennom. De lå der inne og tenkte på familie, venner, kjærester, ektefeller, ungene sine. De håpet at en dag ville man se dem igjen. Det var det lille håpet som hold en gående. Arbeidet på Falstad var ekstremt tungt. Gnagsårene i føttene sendte ilende smerter gjennom hele kroppen hans. Man ble så sliten at man begynte å lure på om dette var ens siste dag. Triste og frustrerte ansikt overalt. Sorgen var stor. Arbeidet de gjorde var å bære store steiner et godt stykke, og risikerte mann og miste dem eller ramle ble mann sparket og slått av vaktene. I verste fall ble mann skutt på stedet. Det gjorde like vondt hver gang noen ble pint av vaktene. En dag ble noen av fangene ført opp i skogen og kom aldri tilbake igjen. Ingen så dem noen gang igjen. Noen sa at de ble sendt bort via skogen, andre sa de hørte skudd. Han viste ikke hva han skulle tro. Noen bra plass var det garantert ikke.

En dag for cirka et halvt år siden ble han og flere andre sendt videre til Trondheim, hvor de ble satt av i et kvinnefengsel. Kvinnefengselet var enda verre en Falstad. Både trangere og enda dårligere luft. Absolutt alle rom var trange og du følte deg kvalt i hvert enste rom. Det var som om noen prøvde å kvele deg og ikke ga seg. Angstfølelsen var ikke til å holde ut. Noen dager etter de ankom kvinnefengselet ble de sendt med båt til Polen. I båten måtte de ligge under dekket og det var veldig trangt. Folk var overalt og det ble ikke sluppet inn noe lys. Det var flere som ble sjøsyke og lukten av spy var overveldende. Han hadde aldri før tenkt at noen kunne bli behandlet så dårlig. Framme i Auschwitz ble de jaget ut av båten som kyr og deretter presset inn i kuvogner. Han og alt for mange andre ble presset inn i samme kuvogn. Mann skulle ikke tro at så mange fikk plass i en så liten vogn. Lukt av innestengt og avføring fulgte han hele turen til leiren. Smerten i føttene var virkelig ille. Ikke kunne man sitte, ikke kunne mann bevege seg. «Vel» fremme måtte han oppgi om man var frisk eller ikke til en doktor. De som var syke ble sendt en annen vei enn de som var friske. Han fikk senere vite at de som var syke ble sendt for å dø. Bare fordi de ikke var i stand til å arbeide ble de brutalt tatt livet av. Tanken gjorde han kvalm. Selv visste han ikke hvilken vei han hadde valgt hvis han hadde vist.

Kapittel 2: Trondheim, Norge – 6. Oktober 2011

Solen sto høyt på himmelen når det ringte ut og skoledagen var over. Elevene dro sammen alt de hadde og stappet det i sekkene sine. Lyden av stoler som skraper mot gulvet og prating. Alle hadde det travelt med å komme seg ut av klasserommet og skolen. Vel, nesten alle. Unntaket var hun stille og beskjedne som satt bakerst til venstre i klasserommet. Hun kunne ikke forstå hvorfor alle hele tiden hadde det så travelt. Hvorfor stresse over livet når man like gjerne kunne ta det med ro og ikke stresse. Selv om hun var en veldig rolig person av seg, tenkte hun veldig mye. Det var i hvertfall det hun tenkte selv. Ofte hadde hun problemer med å stoppe tankene. De svirret rundt i hodet som hodeløse høns.

Hun var av den typen som likte best å være alene, fremfor å være med folk. Hun hadde noen venner, det var ikke noe med det. Det var som om ensomheten hørte hjemme i henne. Følelsen av å klare seg selv og det å ikke trenge noen andre. Selvstendighet.

Hun hadde nøttebrune øyne som fikk henne til å se ganske klok ut. Hun følte ofte at hun fikk mye blikk-kontakt med folk. Hun søkte ikke mot blikket til folk, det bare skjedde. Hun hadde et smalt ansikt som fikk henne til å se mye tynnere ut enn det hun var. Håret var langt, og som regel flettet. Hun viste at hun ble sett på som en outsider. En som aldri fulgte trendene. En som sto opp imot urett og urettferdighet. En som turte å gå imot strømmen, bevist om risikoen for å bli utestengt.

Veien hjem fra skolen var alltid like lang å gå. Det var småkaldt ute og frosten hadde nettopp lagt seg. Hun trakk jakken tettere rundt seg og dro luen lengre nedover hodet. Det var en sur vind som man kjente godt denne dagen. Trærne hadde mistet alt av blader og de sto der og så triste ut. Hun likte å se på høsten som en trist årstid. Alt så bare trist og dystert ut. Når bladene hadde falt og snøen var rett rundt hjørnet var det bare enda verre. På veien hjem tenkte hun på diktet de hadde snakket om på skolen i norsktimen i dag. Jeg våknet i natt av en underlig drøm, det var en stemme som talte til meg. Hun likte tekster, spesielt diktning. Det fikk henne til å tenke over ting hun ikke hadde tenkt over før. Fjern som en underjordisk strøm- og jeg reiste meg opp, hva er det du vil meg? Diktet var «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland. Det handlet om å noe med det som er urett og stå opp imot urettferdighet å ikke bare stå der og se på. Du må ikke sove! Du må ikke ignorere det. Du må gjøre noe.

Kapittel 3: Auschwitz 1, Polen –  25. April 1941

Denne dagen var en av de dagene. Det var nesten ingen som sa et eneste ord. Noen dager var slik. Bare absolutt stillhet. Det var som regel på disse dagene at man kunne føle mer enn bare sin egen smerte. Man kunne føle de andre fangenes smerte i tillegg. Det var som en ekstra byrde å bære.

Han pleide noen ganger å gå bort til enden av gjerdet og bare se etter liv. Annet liv enn det forferdelig livet til alle i leiren. Annet liv enn triste sjeler, desperat på jakt etter noe som helst glede i livet. Det var ikke noe særlig mye og se. Mann måtte snike seg unna vaktene og finne en plass der de ikke kunne se at du gikk. Hvis du gikk rett bort til gjerdet kunne du bli tatt som en av de som sprang inni gjerdet for å ta sitt eget liv, men ble skutt før de kom seg dit. Dagen før hadde hatt blitt vitne til en stygg hendelse der det var en fange han hadde snakket mye med og blitt god venn med, springe i full fart mot gjerdet og deretter bli skutt i kaldt blod av en av vaktene. I det øyeblikket fangen sprang forbi han, kunne han se noe i ansiktet hans. Noe lignende hadde han ikke sett tidligere i sitt liv. Det var som om han endelig hadde funnet lykken i livet. Lykken i å drepe seg selv, i håp om et bedre liv som død. Det lille smilet hans som han kun hadde sett noen få ganger tidligere, bredte seg i ansiktet hans. Øynene full av liv. Han skulle få slippe. Sekunder etterpå lå han død på bakken. Blod kom rennende fra brystet hans og vaktene dro han bort like kaldblodig som når de skøyt han.

Framme ved gjerdet speidet han etter liv i dag også. Det var som om de hemmelige turene bort til enden av gjerdet holdt ham gående. Tanken på at kanskje, hvis han var heldig, så skulle han en dag få leve livet sitt igjen. Kanskje skulle han få bli god og mett. Kanskje skulle han få sove i egen seng, og ikke dele med 6 andre. Kanskje var det håp. Mye liv var det ikke i dag heller. Han kunne se en liten fugl sitte på andre siden av gjerdet. En liten svart fugl. Nesten like stor som handen hans. Svart som natten. Fuglen kikket bort på han med kullsvarte øyne før den fløy sin vei. Det var det ikke alle som kunne gjøre. Det var noen som kunne ønske de kunne ha gjort det.

Kapittel 4: Trondheim, Norge – 8. Oktober 2011

Hun hørte egentlig ikke etter. Stemmen til læreren summet bare svakt i bakhodet. Det som ble sagt viste hun fra før av. Lærene måtte ofte gjenta ting, fordi elvene egentlig aldri fulgte med. Klassen hennes og de to andre klassene på trinnet hadde vunnet en tur til konsentrasjonsleirene i polen. Hovedsakelig Auschwitz 1 og Auschwitz-Birkenau i nærheten av Kraków. Tidligere på året hadde de deltatt i en konkurranse som var andre verdenskrig- relatert og nå sto de her med premien. De ble nå igjen fortalt om turen og hvor heldige de var som fikk oppleve dette gratis. De skulle reise om to uker og hadde mye å lære før de dro. Som regel fulgte hun med i timene, men siden de hadde blitt fortalt dette før, tenkte hun at det ikke var så viktig å følge med.

Senere på dagen satt hun på rommet sitt, og tankene førte tilbake til turen de skulle på. Det kom vel til å bli spennende, men om de var så heldige var hun ikke så sikker på. Det kommer sikkert til å bli mye å ta inn over seg tenkte hun. Mye inntrykk. Mye å prøve å forstå. Tidligere på året hadde hun skrevet et dagbok-innlegg, som var skjønnlitterært og hun skulle late som hun var jøde eller politisk fange under andre verdenskrig og skrive hvordan det var på leirene, men hadde hun fått skrevet dette etter turen, ville det blitt mere virkelig. Da kunne ha fått til skildringene bedre og følt hvordan de hadde det.

Hun begynte å tenke på hennes families egen historie. Hvordan oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig og oldemoren hennes hadde dødd få år etter. Det var noe hun hadde lurt på lenge. Hva var det som skjedde med dem? Hun hadde prøvd å spørre foreldrene sine om det, men ble bare kjapt avvist og feid bort. Hun hadde prøvd flere ganger, men det gikk like dårlig hver gang hun prøvde. Hun hadde hørt faren sin si en gang når de satt nede og spiste middag rundt det store hvite kjøkkenbordet som moren var så stolt over, at han hadde gjort motstand eller noe lignende. Kanskje han var motstandsmann? Mistenkelig var det uansett, hvordan ingen ville snakke om han. Noen ganger kom hun bare til den konklusjon at hun var bare altfor nysgjerrig. Likevel lå tanken der. Hele tiden.

Hun bestemte seg for å prøve å spørre moren sin igjen. Hun reiste seg fra sengen, gikk bort og åpnet døren sin. Brått stivnet hun. Stemmene til foreldrene hennes var høyere enn de pleide. De snakket høylytt og de hørtes ut som om de hadde en alvorlig samtale. Nesten som en krangel. Plutselig hørte hun faren, nesten rope «Nei, det kan vi ikke gjøre!». Det ble stille i første etasje. Lyden av skritt hørtes og en dør smalt igjen. Hun kikket ned trappen, men det var ingen der. Hun tenkte de måtte ha gått ut. Hun tok et skritt ned trappen. Trappen deres var en slik trapp der man kunne gå ned uten at noen hørte deg. Den knirket aldri. Bilder av henne og søsteren hennes fylte veggene i trappen. Veggene var grønne, en nokså sterk farge som fikk bildene fremhevet. Hun viste at moren og faren var veldig stolt over familien sin.

Turen ned trappen fortsatte og hun var snart nede i gangen. Hun gikk med raske skritt inn i stuen. Der var det ingen. Hun gikk inn på kjøkkenet. Ingen der heller. Hun ble redd for at foreldrenes krangel var alvorlig, og at de hadde gått ut slik at hun ikke kunne høre dem. Foreldrene hennes hadde kranglet før og det hadde aldri vært noe veldig alvorlig. Hun gikk tilbake og møtte moren i gangen. Moren så sliten og lei ut. Det lyse, korte håret hennes hadde løsnet fra hestehalen og hun hadde ringer under øynene. «Mamma?» spurte hun forsiktig. Moren kikket på henne og sa svakt, «Ikke nå, Vera» som om hun visste hva hun skulle spørre om.

Kapittel 5: Auschwitz 1, Polen – 3. Mai 1941

Folk ble drept hver dag i leiren nå. Ført bort og brutalt myrdet. Brutalt drept. Vaktene viste ingen nåde. Han tenke ofte på hvordan de kunne gjøre det. Myrde folk i kaldt blod. De var noe for seg selv. Når han tenkte på det kunne han ikke komme på en gang han hadde sett en av dem smile. Ansiktene deres var som forstenet. De hadde alle like uniformer med hakekorset på. Uniformene hadde en stygg grønn-farge og de gikk også med lærstøvler. Det var ingen som likte dem. Hver eneste handling de gjorde, fikk han til å hate dem enda mer. Alt de gjorde var å gå rundt og bestemme over fangene og utføre heslige, ufyselige handlinger mot dem.

Grusen var hard å tråkke på. I hele leiren var det grus. Noen plasser var grusen som store steiner, og de som ikke hadde sko, fikk kjapt gnagsår. Piggtrådgjerdene omringet hele leiren. Fanger over alt. Hvis han skulle beskrive oppholdet på leiren i et ord ville ordet blitt fanget. Fordi det var sånn det var. Du var fanget. Fanget fordi du er jøde. Fanget på grunn av din tro. Han var på vei fra arbeidet til brakken han sov i med alt for mange andre, da han ble vitne til en annen grusom hendelse. Like utenfor naboblokka sto en ung gutt foran en av vaktene. Vakten var en av de vaktene som var strengest og mest heslig. Han hadde lyst hår og det så ut som han kunne drepe gutten med bare blikket. Gutten sto med nakken bøyd og kikket ned på skoene sine. Gutten sitt hode var barbert slik som alle fangene sitt hode var. Han så livredd ut, noe som var forståelig. Plutselig hørte han vakten rope noe på tysk. Det så deretter ut som han forventet at gutten skulle svare. Gutten var musestille og fortsatte bare å kikke på skoene sine. Plutselig tok vakten knyttneven sin og slo til gutten i ansiktet. Gutten falt på bakken og ble bare liggende der. Farsinstinktet hans slo inn og han var akkurat på vei til å gå bort til gutten da han ble stoppet av to andre fanger. De holdt han så han ikke fikk seg løs. Han kjente sinne blåse seg opp og kikket på fangene. De ristet bare på hodet. Han ble frustrert. Det var urettferdig at de skulle bli behandlet slik. Han ville hjelpe gutten.

Når han snudde seg tilbake skulle han bli vitnet til de fæleste han noen gang hadde blitt vitne til. Flere vakter hadde kommet opp til gutten og den heslige vakten. De sto og gliset ned på gutten som om de var rovdyr som skulle til å spise byttet sitt. De kikket på hverandre før den vakten som var mest heslig med det lyse håret begynte å sparke til gutten. Deretter begynte alle å sparke gutten. Lærstøvlene deres slo inn mot guttens ribbein og mage. Gutten tok seg til magen, men vaktene fortsatte bare. Han kunne kjenne vært spark gutten fikk. Det vridde seg inn i kroppen hans. Han prøvde å vri seg fra grepet til de andre fangene, men de holdt han bare enda hardere fast. Gutten hadde stoppet å bevege seg og enda fortsatte vaktene å sparke han. Han kunne se blod. Etter et par minutter stoppet de, og flirte litt før de gikk fra han, men da var det allerede for sent. Gutten var død.

De to andre fangene slapp han, og han falt ned på kne. Knærne hans kjørte seg godt ned i grusen, og han kjente kroppen falle framover. Det var som om noen hadde tatt hjertet hans og klemt veldig hardt. Han kjente hjerterytmen og pulsen øke. Hvis han bare hadde kunnet gjøre noe. Han kunne ha gjort noe.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

 

Kapittel 6: Trondheim, Norge – 20. Oktober 2011

Stillheten i huset var kvelende. Helt siden den dagen hun hadde hørt foreldrene krangle hadde det vert unormalt stilt i huset. Foreldrene gikk rundt og sa nesten ingenting. Det var som om de skjulte noe for henne og hvis de sa noe som helst kunne de avsløre det. Stillheten var så ikke til å holde ut at hun gledet seg til å dra på skolen. Hun måtte nesten dra ordene ut av munnen deres bare så de kunne svare på et ja eller nei spørsmål. Hun og lillesøsteren hadde snakket sammen om det for noen dager siden, men de hadde ikke kommet til noen konklusjon. Det var Lillesøsteren som hadde kommet til henne, hun hadde lagt merke til det hun og.

Ved middagsbordet senere den dagen var det like stille. Hun la merke til flere ganger hvordan faren og moren sendte hverandre blikk over bordet. Moren så ikke like sliten ut lenger. Hvis du så bort i fra stillheten, var hun seg selv. Det var verre med faren, det virket nesten som han var sur for noe. Munnvikene til faren var strammet og han så veldig konsentrert ut. Håret hans hadde falt ned foran øynene så hun kunne ikke se øynene hans, men hun kunne se at noe plaget han. Hun kikket tilbake på moren. Hun kikket tilbake og i ett sekund møttes blikket deres. Noe som ikke hadde skjedd på en stund. Moren kikket straks bort, og hun kunne mene å se at moren så trist ut. Stillheten fortsatte.

«Gleder du deg til å dra på tur, Vera?». Lillesøsteren brøt stillheten. Hun snudde seg mot søsteren. Søsteren var to år yngre enn henne selv, men var likevel høyere. Hun hadde langt lyst hår og klare blåe øyne. Søsteren så alvorlig på henne, som om hun ville at hun skulle svare kjapt slik at en samtale kunne starte. «Det blir spennende, men mye å ta inn over seg» svarte hun søsteren. Det ble ingen fortsettelse på samtalen. Ingen sa noe mer. Hun måtte spørre hva som skjedde. Dette taklet hun ikke mye lenger. «Hvorfor er dere så stille?» Spurte hun brått, og kikket bort på foreldrene. Moren skvatt litt og faren kikket bort på henne. Han så fortsatt sur ut. Moren svelget og kikket bort på henne. «Vera…» Begynte moren, men før hun fikk sagt ferdig setningen sin, avbrøt faren. «det er ingenting du skal bekymre deg for, Vera». Faren la fra seg bestikket og var på vei til å reise seg, som et tegn på at samtalen var ferdig. «Burde de ikke få vite det? Har de ikke rett til det?» Spurte moren og kikket bort på faren. «Nei!» Kjeftet faren og gikk fra bordet. Nå så han virkelig sur ut. «hva da?» Spurte hun. Det var ingen som svarte.

Kapittel 7: Auschwitz 1, Polen – 7.mai 1941

Han vet ikke hvordan han havnet der. Alt som hadde skjedd de siste dagene. Det var som om han hadde gått rundt i tåka i flere dager. Helt forlatt og alene i en verden han ikke kjenner igjen. For det var slik. Verden er ikke som den en gang var. Verden har blitt et forferdig sted. Forskjellsbehandling og urettferdighet. Verden kan aldri fikses igjen. Ikke nå. Ikke senere. Ikke noen gang. Det er for sent.

Etter den dagen han så gutten bli sparket og torturert til døde, hadde han vært dårlig. Ikke fysisk dårlig, men psykisk dårlig. En gutt brutalt myrdet. En helt vanlig gutt, myrdet på grunn av sin jødiske opprinnelse. Det er ikke slik det burde være tenkte han. Bare fordi man er jøde skal man bli utryddet, drept og torturert? Jøder er også mennesker, akkurat som alle andre. Han hadde hørt teoriene til nazistene om at jødene var monstre og at de skulle ta over verden og alt det andre. Bare tull. Det er jo akkurat det nazistene gjør nå. Erobrer Europa. Tror de har rett til å bestemme, og utrydde alle Europas jøder. De er de som er monstre.

Jeg tenkte: nå er det noe som hender,-

 vår tid er forbi – Europa brenner!

Blokk 11. Kjelleren. Hvordan hadde han havnet der? Han trodde det var der han var. Det var der mann ble sendt når man skulle ha det vondt. Vondere enn det man trodde var mulig. Han trodde han måtte ha gjort noe dumt. Hvorfor ellers skulle han være hær? Den lille båsen han sto i var en meter bred og en meter lang. Det var lavt under taket. Det var bekmørkt og mur i alle kanter. Muren var hard og kald og det var umulig å få i seg varme. Han hadde aldri hatt det så kaldt noen gang. Ikke en gang i blokkene her i Auschwitz, og kvinnefengselet i Trondheim. Kulden var som lim mot huden og det føltes ut som om neglene var på vei av huden. Tennene hadde stoppet og klapre for en stund tilbake. 1 time? Et døgn? En uke? Han viste ikke. Nederst i båsen var det vann, så mann kunne ikke sette seg ned. Man måtte stå. det var ekstremt smertefullt. Hvert eneste bein, hver eneste muskel i kroppen verket.

Kapittel 8: Kraków, Polen – 23. Okotber 2011

Bussen trillet rolig inn på parkeringsplassen. Den gynget litt fram og tilbake og siktet seg inn mellom to hvite streker. Unger og foreldre stormet ut i alle retninger. Solen sto høyt på himmelen og det var ingen skyer. Himmelen var knallblå. Været var varmt og fint. Det var mange som skulle besøke Auschwitz 1 denne dagen. Lange køer over alt. Personer som hadde et ønske om mer kunnskap fra andre verdenskrig. Personer som ville se hva som virkelig skjedde. Skoleklasser. Enkeltpersoner. Familier. Venner.

Hun kunne vel si at hun var spent for hva som lå henne i vente. Hva som skulte seg bak porten. Ville det bli like mye sterke inntrykk som hun hadde forventet? Ville det bli sterkere inntrykk? Ville det bli mindre sterkt enn de hun hadde forventet seg? Klassen hadde samlet seg innenfor porten og hun kunne se det store svarte skiltet med bokstavene «Arbeit mach frei». Arbeid gjør fri. Ja, særlig. Jødene hadde blitt lurt. De trodde at de kunne bli fri hvis de arbeidet og gjorde det de ble bedt om. Det var bare mindretallet. De fleste ble sendt i gasskammer, skutt, pint til døde, sultet og mye mer. Noen overlevde oppholdet og ble reddet av russiske og amerikanske tropper. Hun hadde lært og hørt mye om hvor sjokkerte de ble da de kom inn i leirene og så hvor dårlig det sto til. Sjokkert over hvor mange døde, sjokkert over hvor mange som var utmagret. Sjokkert over boforholdene. Sjokkert over hele situasjonen.

De tråkket innover leiren. Det var store brune steinhus over alt. De såkalte blokkene. Alle blokkene hadde et nummer. De var en blokk de skulle ned i kjelleren på. Blokk 11. Det var der det ble prøvd Zyklon B for første gang. Gassen som jødene ble drept med. De hadde en guide med seg som fortalte, mens de gikk rundt mellom og i blokkene. Gresset rundt blokkene var grønt og klippet helt ned. Leiren så veldig ryddig ut, der man gikk mellom klippet plen og bygninger som sto pent på rekke og rad. De gikk inn i en blokk og opp en trapp. Trappen var skeiv og det syntes at folk hadde gått der før. Når man gikk i trappene føltes det ut som man sank ned i et hull. Oppe i andre etasje på blokka gikk de inn i et rom. Gjennom et glassvindu kunne man se tusenvis av sko. Brune og svarte sko lå i en diger haug på innsiden av glasset. Jøder og andre fanger hadde brukt disse en gang. Mennesker med håp, glede og livslyst. Mesteparten død nå. Mesteparten av de igjen døde under andre verdenskrig. Skoene deres tatt vare på, som et minne om det som skjedde. Uretten som ble begått.

Kapittel 9: Auschwitz 1, Polen – 8. Mai 1941

Han ble rolig fulgt ut av blokk 11 og tilbake til den brakka han tilhørte. Ryggen hans hadde store smerter etter han hadde stått inne i båsen. Hele kroppen hans var egentlig i smerte, han bare kjente det ekstra godt i ryggen. Føttene hadde fått mange blemmer, de var knallrøde og de hadde blitt iskalde etter vannet. Han var tynn som et skjellet. Han var helt utmagret. Han trodde selv at han ikke kunne veie mer enn 35 kilo. Han hadde vanskeligheter for å finne noe positivt. Han prøvde å tenke positivt. Han prøvde å tenke på at kanskje en dag kunne han få se igjen ektefellen sin og ungene sine, men når man har blitt hold fanget på denne måten var det ikke mye livslyst igjen å finne.

Inne i blokka var det tomt. Det var noe galt. Alle sengene var tomme. Halm lå utover. Noen fangedrakter lå igjen, men eller var det nesten ingenting der. Aldri før hadde det vært så tomt og stille inne i blokka. Ikke en god stillhet. En kvelende stillhet. En stillhet som var advarende. Det var en advarsel om at noe var galt. Fryktelig galt. Bak han sto de to vaktene som hadde fulgt han til brakka. De diskuterte høyt på tysk. Når vaktene snakket sammen hørtes de alltid sure ut. Han hadde flere ganger lurt på om det var slik vakter snakket eller om det var bare slik tysk hørtes ut. Brått tok den ene vakten han i skulderen og dro han ut av brakka. Solen sto høyt på himmelen. Det begynte å bli vår.

Han hadde en dårlig følelse da de fulgte han mot blokk 11 igjen. Dette går ikke bra. Han ville ikke ned i båsen igjen. Han ville ikke gå igjennom det samme smerte-helvetet igjen. Han kjente smerten så godt enda at han kunne gjøre alt for å ikke bli tvunget ned dit igjen. Han var villig til å gå imot vaktene. Han prøvde å dra seg løs fra vaktene ved å bruke alt han hadde igjen av krefter. Begge vaktene dro han til seg og holdt han så hard at han kunne kjenne benene knuses. Han skjønte at slaget var tapt. De dro han gjennom blokk 11 og ned i kjelleren. I kjelleren møtte han litt av et syn. Det var fanger over alt og de var nakne. Alle så redde og forvirrede ut. De kikket rundt seg i frustrasjon.

Han hadde ingen anelse om hva som var i ferd med å skje. Fortvilelsen var stor. Ikke bare for han. Han så det på alle andre nede i kjelleren og. Brått begynte en av vaktene som fulgte han å rope noe til han på tysk og dra i skjorten hans. Han skjønte at han skulle av med klærne. Han kledde av seg. Han kunne ikke gjøre det så veldig kjapt på grunn av smertene i hele kroppen. Vakten dyttet i han og kremtet misfornøyd. Straks han hadde fått av seg klærne ble han dyttet lengre ned i blokka. Døren ble lukket bak han og det ble mørkt. Man kunne ta og føle på stemningen der nede. Han var redd. Han måtte innrømme det. Han hadde en sterk følelse av at noe forferdelig var i ferd med å skje. Noe grusomt. Det var helt stille nå. Akkurat i det han tenkte det, kunne man høre en svak lyd. Han visste ikke hvordan han skulle beskrive den. Plutselig kjente han en kvelende følelse over hele kroppen. En tettsittende følelse. Huden hans fikk ikke puste. Det var så smertefullt at han fikk lyst til å skrike. Det var mange som skrek og hylte. Mange som gikk rundt i smerte og ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. I det han tok sine siste åndedrag klemte han seg mot veggen og klorte. Som om det skulle redde han fra det som var i ferd med å skje. Som om det skulle gjøre han fri.

Kapittel 10: Auschwitz 1, Polen – 23. Oktober 2011

Hun fulgte guiden og resten av klassen inn i blokk 11 og ned i kjelleren. Et kaldt gufs var det første som møtte henne. Det var som om det aldri var luftet ut der nede. Det kjentes ut som om luften var igjen etter at jødene ble gasset med Zyklon B der nede, for lenge siden. De var fremme ved fire små båser og guiden snakket om hvordan fangene ble torturert ved å måtte stå der flere timer i strekk uten vann, mat og muligheten til å stå ordentlig eller sitte. hun fortalte at nede i kjelleren pleide det også å være vannlekkasjer og at vann rant inn i boksene. Hun kunne kjenne på seg at dette ikke var riktig. Det måtte være ekstremt smertefullt.

Guiden fortalte om hva som skulle skje etter de var ferdige i kjelleren i blokk 11. De skulle få se bilder av fangene i en annen blokk. Før de kom opp med ideen om å gi fangene fangenummer hadde de tatt bilder av dem. Hun fortalte om at de hadde fått tak i så mange navn som mulig fra fangene og at hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre ville de mest sannsynligvis finne navnene i ei liste.

Hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre som hadde vert i Auschwitz ville de finne navnene i ei liste? Hvis noen hadde oldeforeldre og besteforeldre med jødisk blod? En tanke skulle få grobunn i hodet hennes. Hun tenkte tilbake på hvordan hun hadde fått høre at oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig, Hvordan ingen hadde villet snakket om det. Hvordan foreldrene hadde holdt noe skjult for henne og gått rundt stille i flere dager. Hvordan moren mente at hun fortjente å vite det. «nei» tenkte hun. «det kan ikke være mulig». Hun fikk en sår følelse inni seg. Hun kjente en smerte og tristhet hun aldri hadde kjent maken til. Hun dro fingrene ned langs noen kloremerker nede i kjelleren og et kaldt gufs jaget gjennom kroppen hennes.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm, det var som en stemme som talte til meg, fjern som en underjordisk strøm – og jeg reiste meg opp: hva er det du vil meg?

-Sissel Sofie Skauby Grønning-

Med utdrag fra «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar