Lights Out

av den 31. august 2018

Da jeg først kom hjem til hytten hans i skogen var han grei.  Det begynte bra, han passet på meg og jeg holdt meg så mye som mulig i hans nærhet. Hyggelige han holdt meg i armene og strøk meg over pelsen, tuklet med inn i tøy og holdt meg foran peisen da jeg kom inn fra regnhelvetet. Han ga meg bein også, det likte jeg godt. De beste var unge , de aller beste var 0.29 år gamle. De var sjeldne så det gjaldt å nyte den salte margen og når han kom med dem var han på sitt lykkeligste. Opprømt og oppspilt med lysende rosa kinn. Vi løp rundt ute i skogen og han trente meg til å grave hull og jeg da jeg ble ferdig fikk jeg kjeks og jo kjappere jeg ble ferdig desto flere fikk jeg.

Hans forandring skjedde ikke gradvis, men i løpet av et kort øyeblikk og sjokkerte meg fullstendig. Han hadde nettopp stengt av motoren og jeg løp ut for å ønske han velkommen hjem. Øynene hans lignet på kattens, et langt vilt snitt i midten og en mørk pupill sirklende rundt, med røde flekker på overallen og ett par røde flekker på fingrene som jeg umiddelbart begynte å slikke. Før han dro hånden til seg og tilbake mot snuten min i et hardt slag som dyttet meg sidelengs i gjørmen. Det var ikke hans blod. Svetten rant fra pannen hans og han gikk mot meg og begynte å gå løs på meg. Forsiktige slag og berøringer i begynnelsen, til grusom smerte og til slutt, rett før han ga seg, numne dunk i en 1-2 rytme. Han gikk inn i huset da han var ferdig og jeg følte på en skam og smerte ulikt noe et levende vesen var i stand til.

Hva hadde jeg gjort galt?

Hvorfor hadde min herre reagert slik? Fortjente jeg denne behandlingen?

Forsøk på en oppklaring bar ikke frukter. Han holdt seg på avstand, han låste til og med døren, og jeg begynte å vandre rundt huset i jakt på en annen inngang. Under terrassen var det et lite hull som ledet inn i kjelleren, som var blitt blokkert av en stein. Vinduet ved døren var blitt spikret igjen og luken på døren ville ikke åpnes. Jeg begynte å hyle og ule og han kom ikke ut. Jeg skrek og raspet opp døren, begynte å kaste meg på vinduet ved døren, men glasset ville ikke knuse. Til slutt var stemmen min så svak at det eneste som kom ut av kjeften var små pipelyder som bare kunne høres av meg.

Jeg ga opp. La meg i oppkjørselen. Sulten begynte å gnage og jeg gikk løs på bein rester jeg hadde forlatt ute i skogen.

Noen timer etter på. Røyk begynte å sive ut fra pipen og jeg registrerte et omriss av en blå overall med størknet blod som fløt ut av pipen. Så en t-skjorte og til slutt hadde han brent seg gjennom hele garderoben sin.

Dager hadde passert og mine bein rasjoner begravet rundt omkring skogen var blitt ranet da han endelig  steg ut av døren. Naken, høyere og bredere, med lengre hår og lengre skjegg, med et stort bein i venstre hånd og en stor sag i høyre hånd. Jeg følte en viss brorskap med han da, han minnet om meg selv da jeg jaktet rundt på rottene i kjelleren. Han så ut til å tenke seg om før han tok et valg.  Han slapp sagen og begynte å svinge rundt med beinet.

Etter det var jeg redd for å gå inn i huset, enda han inviterte meg inn. Han laget en vei av hundekjeks som ledet mot luken og da dette feilet kastet han beinrester på hundekjeks-stien. Fristelsen var stor, sulten rev større hull i meg for hver dag som gikk. Tappet meg for energi, noe som ikke hjalp da han begynte å gå ut om kveldene med et stort nett.

En kveld besøkte sulten meg. Kvinnen satte seg ned ved siden av meg og begynte å snakke.

Han kommer ikke til å skade deg, han vil bare gi deg kjeks og bein. 

Men hvordan kan du være så sikker? 

Hvorfor skulle han skade deg. Han tilbyr deg nytelse og du nekter å ta det i mot. Hvem har noensinne dratt nytte fra abstinens? 

Hvorfor tror du at han ikke kommer til å slå.

For hvordan kan en person være slem og avskyelig hvis de tilbyr deg medisin til sykdommen din. Du skader bare deg selv her ute, skader deg selv til ingen nytte, for når du finner mat er denne smerten uten poeng, vits og formål.

Jeg kommer til å bli sterkere og sterkere jo lengre du holder deg her ute. Jeg kommer å vinne uansett, det må jeg. 

Hvorfor må du det?

Er det ikke opplagt. Når du dør, dør jeg.

Etter det reiste hun seg og forsvant inn i meg. Magen rumlet. Et blad balanserte i luften.

 

Jeg hadde aldri lurt på hva som skjedde da jeg døde. I øyeblikket er det ikke noe man tenker på, i øyeblikket er det distraksjoner som gjelder. Det jeg døde kort etter at damen hadde forlatt meg innså jeg at livet var et ventespill, ikke ulikt å stå i en kø. Man venter på maten, på leken og på at livet skal ta slutt. Og da det har tatt slutt er det igjen ny  venting. Venting på noe, for her vandrer jeg følelsesløs, ingen ser meg og jeg kan ikke ta på noen. Jeg skulle ønsket at slutten kom, ikke mer venting.

Jeg sulter ikke lenger. Hun tok feil. Når jeg døde ble jeg gjenfødt og hun forble død. Kanskje hun visste det? Kanskje det var derfor hun ville at jeg skulle gå tilbake.

Jeg returnerer fortsatt til hytten og den er fortsetter å være tom. Men den var alltid tom. Et skalkeskjul med et sjarmerende utseende, koselig og lite, hjemmet til en mann som var klar med beinet, en mann som bar rundt på tanker om smerte og lidelse og bare ventet for en grunn til å slippe den ut. Det ga mening nå, det virker som et sykt spill nå, det virker planlagt, den umiddelbare omvandlingen, adopsjonen, få min tillit før fasaden rakner. La offeret stige inn i ritualets sirkel.

Jeg vet ikke hva som skjedde med mannen. Men jeg håper at jeg ikke møter han igjen. For denne gangen kommer jeg til å bite beinet hans.

Legg igjen en kommentar