Tog ut: Europa.

av den 25. september 2018

Vi kjøper hver vår halvliterflaske med vann. T kjøper sin egen på to liter. Vi kjøper en donut på deling. T kjøper to til seg selv før vi rekker å få sukk for oss. Ja, før vi rekker å snu oss, egentlig. Hun blir borte vekk før vi rekker å snu óg sukke. Som regel inn i et bakeri. Eller for kjøpe tyggis. Hubba bubba i ny smak. Tørket frukt eller sjokoladesmak. Huske å gå innom butikken, sier T, og forsvinner inn i en butikk vi passerer uten forvarsel. Eller kanskje er det akkurat det hun har – varslet om på forhånd. Vi må huske å kjøpe jordbær, sier T, og henter en korg til seg selv.
På toget til Praha forsøker hun å vaske fingerene med to-liters dunken og papir. Se på disse hendene, sier hun, se på disse sktine hendene. Nei.. hvis vi går forbi et apotek i Praha må vi huske å kjøpe antibac og våtservietter. Det må vi huske.

Ankommer Praha tirsdag kveld. Lett by. Finner fram. Korte strekninger. Hostel Marakesh. Vet ikke hvorfor, egentlig. Hostel Marakesh har et verdenskart på veggen og vegger som sprader i et fargekart av gul, oransje og sjøgrønn, hvis det er en farge. Trangt lite sted i andre etasje, koselig smal balkong. Vi venter nesten en time på hun som driver stedet. Stramt oppsatt hår. Stram klesdrakt. Høye heler. Ringer som glimrer. Bleikete tenner. Veldig hyggelig. Falske og ekte negler.
Kollegaen er syk. Hun må holde to steder åpen samtidig
smal trapp
trang trapp
køyesenger, senger under tak som er så lave at skrå-vinduene er i samme høyde. Veldig koselig.
Vi er sultne og klokken er tolv. Det er kveld og vi er sultne. Togturen fra Berlin til Praha var vakker. Vi hadde samtlige latterkick. Av T sin oppakning for eksempel. Vi satt i kupé. Der satt en mann som så økonomisk ansvarlig ut for noe veldig viktig, + en ung fyr og en dame på våre foreldres alder. Tre over tre i kupè. De var litt berørt, tror jeg. Vi prøvde å beherske oss. Men T var i siget. Hun satt i det bakvendte setet ved vinduet. Det kan være jeg blir kvalm, sier hun. Det kan være vi må bytte, sa T, og plukket fram Dunkin Donuts plastikkposten med en og en halv chipspose i + to sjokolade donuts. Til seg selv. Hun finner snart fram de to smykkene hun fikk som 7- og 12-åring som har smeltet sammen i en veldig knute. Har ikke brukt de siden. Har prøvd. Har ikke fått det til. Vil gjerne få det til. Jeg prøver. I en time sitter jeg konsentrert som sjeldent er og prøver. Later som om dette er noe jeg gjør. Kanskje daglig. Kanskje smykke-designer. Kanskje et yrke. Det går an. Så kan de som som T påstår er i familie, uten å kommunisere verbalt, tro hva de vil.

Vi går. Går og går. Praha er stille. Folk i gatene, men stille. Til slutt spør vi en kelner som er i ferd med å stenge, om han vet om et sted å spise. Og drikke. Yes yes: Koala. Ved den nasjonale banken; yes, og til høyre; ok. Så finner vi Koala, en brun bar med en lang brun gang. Setter oss ved det største bordet. Ombestemmer oss. Finner et mindre. Blir enige om å være hensynsløse og fandenivolsk, vi er sultne. Vi er turister. Go home.
Jeg bestiller chili con carne, svinekjøtt og bønner i en inntørket saus med ris. Dekker den største middagstallerkenen jeg har spist av i hele mitt liv. Latterlig billig.
M bestiller røyket svinekjøtt med tilhørende dumplings og surkål. Hver vår ølmugge med lager på tapp.
T bestiller ostesnitzel og gleder seg veldig.

Var imidlertid ikke potetmos og pølse, som T håpet på. Hun gledet seg veldig. Jeg forsøkte å si at det trengte hun ikke. Hun ble mildt sagt skuffet.

Vi var i gamlebyen, og nyebyen, Praha. Betalte seksti spenn for appelsin-juice og noe pommfritz som druknet i tomat og sennep. Elvecruise. En time. Historiske anekdoter på fem forskjellige språk. Dritchill.

Så gikk vi opp trange gater. Mot den der kirken bygget på 1100-tallet. Spiste lunsj til litt mer enn vi hadde penger til. Aperol, øl, mojito. Henge opp hengekøyer. Spiser indisk i gaten. Tikka masala, korma. Vin til førti kroner glasset.

Dro til Bukowski. Møter to bergensere i døren: ”no kommer det folk, no trenger vi isje å gå.” Og jeg og M går stillferdig til baren for å bestille, stiller oss på rekke: jeg gjenkjenner han ene. Amerikanere, tjekki-slovakere, Bergen, Irland. Og M ser ingenting for hun sitter med ryggen til men irske toner strømmer langs og rundt i rommet og musikken er ikke viktig lenger, bartenderen er flott og kjekk og spør om vi vil ha mer: ja, ja takk, ja, mojito, gin og bringebær, øl og øl og mer øl takk og ja. Vi hører irske toner: de ler, og alt de sier uten at vi er i stand til å oppfatte hva, høres bra og kult ut samtidig.

Baren er brun, seks lamper i rommet på femogførti kvadratmeter, det er speil på veggene i alle mulige fasonger, skatere kommer og går, vi ramler ned
fra doen
for mind the gap er ikke opplyst om
det kommer en tid der det hele svartner og stenger, vi har ikke lyst til å gå men vi må så vi stopper en taxi for det var tross alt  et stykke å gå erindrer vi han er opptatt men gir oss kortet sitt og vi går går forbi de irske og ned de bratte gatene det er litt mørkt ikke akkurat gatelys får øye på en taxi med dunkel belysning og spør om han er ledig jada en fyr rundt femti-seksti spør hvor mye det koster han svarer ikke direkte på det skjønner vi egentlig først etterpå for det går i hundrede og ti nedover motorveien tar cirka fem minutter han stopper utenfor hostell marakesh og peker på taksameteret som viser 900 tjekkiske spenn

Vi er tvunget til å paye, M og jeg, for gaten er mørk og ute finnes ikke folk på det nåværende tidspunktet og taxi-sjåføren hisser seg opp og slår med armene når jeg spør /privat/ og han bjeffer /ja/ og _burde visst bedre_ og hendene i ren desperasjon oppi/nedi lommeboken som så vidt holder varmen rundt noen sedler som selvsagt ikke vil og paranoiaen spinner om bordeller og sexslaver og kjenninger og en kiste med diger hengelås direkte til Katmandu så vi gir det vi har for dørene har han låst og pannen hans er våt og jeg svetter mest og han gneldrer tilbake enda vi har gitt
en kanskje månedslønn for han
og et Skysskort for oss
forbanner hele situasjonen
men vi kom nå fra det med lemmene i behold, flirer jeg, og tenner en sigg. husk at vi har drukket drinker til bare tjue spenn

forbi kommer to franske gutter som roper ey! u ok? suuuup
og jeg roper we just got robbed! og de griner litt på nesen med oss og stopper med oss og tenner en sigg med oss forteller at de er franske og at de skater. de skater, drikker og røyker i Praha. bor på hotell. spiser og dusjer.
walk in paris

walk in paris
owæ! hvordan er det
….å gå til paris

walk! cycle! og samtalen blir umiddelbart interessant – klatrer noen nivåer fra det stedet vi i utgangspunktet var i stand til å bevege oss fra – de sykler i – de sykler trolig til og fra paris de er tro til hjulene – de både skater og sykler i paris før beundringen brer seg i et latterkick idet vi forstår, etter tredje eller femte repetisjon
han
eller de
men han med dysleksi
jobber i paris
ikke som syklist
ikke levebrød som skater
men noe foodora-shiet
javel
ja ja
god kveld og ha det ja

Legg igjen en kommentar