Livet på pause

av den 4. desember 2019

Solen kikker frem mellom trærne i korte glimt og lyser opp setet hvor hun sitter. Alt utenfor raser av sted. Blink. Rekker ikke å se landskapet før det allerede er forbi. Blink. Alt hun prøver å se er for lengst bak henne. Inntrykkene kommer som på etterskudd. Erstattes så av nye inntrykk, også på etterskudd. Blinkende i ruten virker det ikke ekte, men som på film. Utsikten spoles forbi. Ruten i glasset er lerretet, og i ruten kan hun se speilbildet av seg selv.

Tankene kommer susende i takt med det utenfor. Rekker ikke å tenke ferdig, før de erstattes av nye tanker. Sceneskiftene skjer med takten, rytmen som murrer og går under henne. Burde hun ha søkt direkte på studier istedenfor å ta friår? Det ble jo anbefalt. Blink. Kanskje hun burde ta opp matte? Treere ser jo ikke bra ut på karakterkortet. Blink. Hva hvis hun ikke er klar for å flytte ut nå likevel, er det en forhastelse? Blink. Hun burde ha tatt flere vakter i høst, da hadde hun hatt bedre råd. Blink. Rytmen har tatt tak i henne og løper bortetter skinnene.

Med ett blir glimtene av sollys til et åpent lerret, og foran henne åpner det seg et stort jorde. Solen lyser opp scenen som utfolder seg, spolingen er slutt. Som et trykk på TV- kontrollen vises filmen nå i normalt tempo. Rytmen har stilnet og tankene står med ett like stille. Landskapet utenfor svever forbi. På midten av det store jordet ligger det en liten gård. Så deilig det må være å ha råd til å bo på en gård. Være omgitt av naturen på den måten. Ha kuer, hester og sauer å ta hånd om…Alltid sånn. ”En vil alltid lengte etter det en ikke har”.  Sammenligner en det på den måten går det ikke opp- å streve etter det andre har istedenfor å være takknemlig for det en har selv. Skjerp deg.

Blink. Flimrende skog. Rytmen tar tak i henne igjen og spolingen er tilbake. Utsikten er igjen bak henne før den rekker å være foran. Skulle trodd tiden også raste av sted, men det er bare utsikten. Tiden kan også det, mange ting kan. Noe haster forbi, mens andre ting ser aldri ut til å ha en ende. De fine tingene forsvinner kjappest. Føles i hver fall sånn- fine ting er over på et blunk. Som med øyeblikkene i ruten står du plutselig å tenker tilbake på dem. Før du egentlig har rukket å ta dem helt inn over deg, er du på etterskudd. Motsetningen derimot slår seg ned, strekker seg ut, og blir værende en stund. Derfor det hadde vært fint å kunne styre spolingen, som på film. Likevel hadde det beste vært å kunne sette det hele på pause. Stoppe tiden og puste litt. Puste inn de fine øyeblikkene.

Ute er det blitt mørkt. Filmen har gått til rulleteksten, men fortsetter å løpe forbi. En hånd klemmer hennes. Hun snur seg. Et smil møter henne. ”Du ser så tankefull ut. Hva er det du tenker på?” Hun ser ned. Drar på det. ”Ikke noe spesielt”. Latter. ”Kom igjen da! Hva er det?”. Hun kikker ut av vinduet igjen. Tankene suser sammen med rulleteksten, men bare et øyeblikk. Ser tilbake på smilet igjen. ”Vell, egentlig.” Smilet blender henne. Så fin han er! Blunker et par ganger. Som om solen har stått opp igjen, lyser han på henne der hun sitter i setet. ”Egentlig vil jeg ikke tenke så mye. Stoppe å tenke og heller ta ting som det kommer liksom.” Hånden stryker henne over kinnet. Hun trekker pusten. ”Stoppe tiden også egentlig, og bare være her og nå”. Solen lyser muligens opp enda mer, og omfavner henne. ”Det høres bra ut”.

Legg igjen en kommentar