Velkommen hjem

av den 2. mars 2020

Tomrommet i meg

er som et kaldt og evigvarende vindpust

det er gjennomtrekk

gjennom meg.

 

Alle kriker og kroker er saumfart

støvet blåst av

mine møblerte og destruktive følelser.

De har bodd i meg lenge nå.

Så trofaste at jeg har

satt ned husleien.

 

«Finn dere til rette

Velkommen har dere bestandig vært»

sier jeg

mens jeg vanner dem

generøst

lar dem vokse og gro seg sterke

så store

at alt friskt som forsøker å nå inn

blir presset ut igjen

«Her er det fult», sier de

«hvert hjørne er utleid».

«Days like this»

av den 2. mars 2020

Dagen idag var usedvanlig vakker.

Solen skinte over sine fineste steder

vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt

og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet

over å få lov til å være til i denne deilige verden.

 

Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.

Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.

Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,

jeg lar dem passere.

Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.

 

Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,

har nå spredt seg til upresise steder,

og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.

 

Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske

ville på en dag som denne

løpt opp på de høyeste topper

hoppet i sjøen for et vårbad.

 

Men jeg

kjøre hjem.

Parkerer bilen på sin vandte plass

trer rutinert over dørstokken

til huset som rommer all min ensomhet.

Trekker for gardinene

og gråter

over alle disse dagene jeg går glipp av

og ber om at denne konkrete dagen

skal omsider ta slutt

med sitt tilbakevendende og trygge mørke.

Veien hjem og tilbake

av den 2. mars 2020

Jeg lengter hjem

men hjemmet mitt

har dere frarøvet meg.

Men hadde noen spurt dere

ville dere svart:

Hun frarøvet oss hjemmet vårt.

 

Jeg vasket gulvene deres med blod

fylte rommene med skrik og vonde ord

stjal nattesøvnen deres

okkuperte tankene deres

og tok følelsene deres som gisler

 

Jeg spyttet på deres gode intensjoner

spolerte alle våre sjanser

og frastøtte meg all deres omsorg.

 

Så kanskje dere har rett:

Da jeg dro

var det ingenting igjen

av hjemmet deres.

Unnskyld.

Selvinnsikt har aldri vært

min sterkeste side.

TUSEN KNAS

av den 1. mars 2020

Knust glass

spredd over gulvet.

Du springer

for å hente feiebrettet.

Og jeg bare

står der.

Og ser deg feie opp

hjertet mitt.

Velkommen inn

av den 1. mars 2020

Jeg vil ikke at noen

Skal komme å dra meg

Ut av elendigheten.

Jeg vil at noen

Skal komme

Å være der

Sammen med meg.

Så kan vi etterhvert

Dra derfra

Sammen.