Liv-Christine Hoem

Liv-ChristineHoem

22 år gammel poet, forfatter og skribent. Tidligere journalist og fotograf i Dagsavisen Fremtiden. Sangfugl. Lesehest. Forfatter hos Kommuneforlaget - skrev innledningskapittel i boken "Voksne skaper vennskap" utgitt i september 2012. Debuterte med dikt i boken "Barn, kunst og kultur" hos Universitetsforlaget i oktober 2013. Høsten 2014 bidro jeg i min tredje bok - en antologi med unge skribenter, og 18. desember 2014 debuterte jeg med min første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry.

http://nouw.com/livchristinehoem

Vekten av skyld (monolog)

av den 13. september 2017

Begynte på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole nå i høst, og får endelig gjøre det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Å skrive. Nå for tiden jobber vi med dramatikk i forfatterklassen, og har begynt å skrive monologer. Her kommer utkastet til den første monologen jeg noensinne har skrevet. (Jeg har allerede begynt på utkast to, som jeg kommer til å legge ut etter hvert.)

Beskrivelse: Iver er en 25 år gammel mann, som har slitt med psykiske helseutfordringer i mange år. Han går ikke på skole, og klarer heller ikke å jobbe, og bor alene i en leilighet på Carl Berner i Oslo. Iver går til den døde kjærestens grav med favorittblomstene hennes i hendene, roser, og faller ned på kne i enorm sorg og desperasjon. Fem år tilbake i tid skal Iver, da 20 år gammel, kjøre den jevngamle kjæresten hjem, men ender med å kjøre av veien i ruspåvirket tilstand. Krasjen resulterer i at kjæresten dør momentant. Helt siden krasjen har han løyet til alle om hva som egentlig skjedde, men på kjærestens grav erkjenner han for første gang at det er han som er skyld i hennes død.

Jeg er en tungvekter, når jeg går til graven din. Tornene på favorittblomstene dine graver seg inn i hendene mine. Jeg spiser ikke, klarer ikke lengre å bære matvareposene opp trappen på samme måte som før. Jeg våkner dyvåt av svette hver natt av den samme drømmen: En albatross blir skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min. Jeg ser et glimt av deg, opp ned i bilen, med stirrende øyne, et faktum; liggende over meg: Drinkene jeg aldri skulle ha drukket. Kjøreturen jeg aldri skulle ha tatt. Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

(Iver faller ned på kne i den fuktige jorden, mister rosene han har i hendene, som har kuttet opp innsiden av håndflatene hans, og hyler desperat og hult ut i luften, alt lungene og stemmen hans kan bære.)

Det er tyngdekraftens skyld at jeg blir dratt inn mot denne erkjennelsen. Det er tornenes skyld at summen av sårene mine er for store til å leges. Far er skyld i hvordan jeg har endt opp med å bli like varm under skjortekragen som ham, og hvordan jeg strekker ut et målebånd mellom meg, og alle andre rundt meg. Når jeg spiller kort gjør jeg akkurat det samme, holder kortene mine tett til brystet, og bløffer overfor alle rundt bordet. Det jeg nå skal erkjenne har jeg ikke fortalt til noen. Ikke engang til deg. For det fikk jeg aldri sjansen til, da du falt med blomstene. I fem år av mitt liv har alt som har gått galt vært alle andres skyld. Men jeg erkjenner nå: At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken (vers. 4)

av den 29. april 2017

Disse arrene, som bevis
for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden,
omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden
vi ønsker på en dag, men husk dette:
Roma ble ikke bygget på én dag,
Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen,
da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg
etter den andre, til vi har fundamentet,
vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm
som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse,
akkurat slik vi bygger tempelet,
bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,
men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,
så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,
tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene
av sol

hele huden din.

hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle

Som Fugl føniks vil vi gjenoppstå (vers. 2)

av den 12. april 2017

Jeg fortalte det ikke da jeg publiserte den første, uredigerte versjonen av dette diktet, men da jeg skrev dette ble jeg inspirert av slampoesi. Det er en gren innenfor diktsjangeren jeg ikke har eksperimentert noe særlig med tidligere, men jeg syntes det var spennende å prøve noe nytt, og endte opp med å høre på slampoesi, eller «spoken poetry» på Youtube. Her har jeg redigert den første versjonen noe etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk av Pedro. Men jeg jobber fortsatt med dette diktet, og kommer til å gjøre det en stund.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

av den 1. april 2017

Dette diktet er fremdeles i en redigeringsprosess, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger, da jeg ikke anser dette som ferdig ennå.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

språkets drabantby

av den 25. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
alt det vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss,

ord for nettopp denne stillheten
ord for det som ikke beveger seg
det som ikke gir lyd
en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet (vers. 3)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet (red.)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd, husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det vi ikke kan se,
de stjernestille vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover