Liv-Christine Hoem

Liv-ChristineHoem

22 år gammel poet, forfatter og skribent. Tidligere journalist og fotograf i Dagsavisen Fremtiden. Sangfugl. Lesehest. Forfatter hos Kommuneforlaget - skrev innledningskapittel i boken "Voksne skaper vennskap" utgitt i september 2012. Debuterte med dikt i boken "Barn, kunst og kultur" hos Universitetsforlaget i oktober 2013. Høsten 2014 bidro jeg i min tredje bok - en antologi med unge skribenter, og 18. desember 2014 debuterte jeg med min første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry.

http://nouw.com/livchristinehoem

Forgjengelighet

av den 3. desember 2016

Du står midt i en åker, og lar natta være et maleri, i de kullsvarte pupillene dine. Du strikker med de grasstråene du kan finne. På et tidspunkt lurer du på hvordan du havnet der, og langt borte hører du bruset fra det gurglende havet, som puster og lever og vokter. I hendene har du et oransjefarget blad, og du lurer på hvordan det havnet der. Du lurer på hvordan Gud kunne skape noe så vakkert, når det en dag skal forlate denne verden, når det en dag skal dø, og aldri komme tilbake.

Du står midt i en åker, og lar greinene dine være tusen hender, som griper om verden og gir alle dem som trenger det en klem, noe å holde i, noe å tro på. Du har blitt deres religion, slik jeg en gang var min egen tro. Ringene symboliserer alle livene som har levd samtidig med deg, og som du har påvirket på ulikt vis. Du har et oransjefarget blad i hendene, og du løfter det så høyt du bare kan, slik at alle kan se hvor stolt du er, og du lar alle de hundrevis av bladene du en gang hadde fly av sted, og tillater stillheten å være høyere enn det du kan høre.

Du står midt i en åker, og hver gang du blunker forandres en liten bit av verden rundt deg. Du har på deg en svart kåpe, og den rekker deg rett over knærne. I hånden har du en veske, og du lurer på hva du en gang hadde i den, og du antar at den om noen timer vil være borte, og du vil lure på hvor den ble av eller om du noensinne hadde den. Himmelen henger lavt, og fremtiden råtner i øyekanten din. Du kikker opp, og ser tåken henger blant greinene i oransje, grønt og gult mens du lurer på hvordan du havnet her, eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

Du våkner i åkeren.

Natta er et maleri, i de kullsvarte pupillene dine.

Alt du ser er skikkelsen din, som om det aldri eksisterte.

Du ser fremdeles ikke, og lurer på hvordan du havnet her
eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

(Skrevet i 2012)

uten tittel

av den 11. juni 2016

Et dikt jeg jobber med, men som ikke er ferdig. Kunne gjerne tenkt meg tilbakemeldinger på dette utkastet.

jeg har glemt ansiktet ditt; svart skygge,
navnet, det eneste jeg husker,
tolv ganger september, tolv ganger høst,
tyst stemme, en stilnet vind

ansiktene visner, blomster
henger med hodet, begravd i snø,
frastjålet høsten, er du og snøen ett,
meitemarkene fjerner magien
ved mennesker; kjøtt og blod
degradert til støv

ansiktet ditt har forsvunnet
fra hukommelsen,

men du er ikke død
før jeg har glemt deg

helt

all tiden du har

av den 7. juni 2016

all tiden du har

sovet uten å våkne, og jeg
skulle ønske du var en blomst, en plante; tilbake
etter smeltingen av snø år etter år
er du like borte dag for uke

all tiden du har

vært i den tro at du skulle leve
til det neste århundret, bryte ut
av skallet, skride over barrierer;
se verden fra andres øyne
enn dine egne

all tiden du har

gått på den samme jorda, tusen slektsledd
før oss, som nå bare er
levninger, vev og knokler lagt på et sterilt bord;
et menneskes liv, redusert til beinrester

og all den tiden jeg forsøker

å akseptere at vi ikke er udødelige, hvert minutt
som begynnelsen på slutten

Regressio (red.)

av den 12. april 2016

Jeg drømmer
om å kunne stoppe
skuddene,
sende dem tilbake
inn i pistolhylsene,
regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,

skru tida tilbake,
redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger,
miste deg tre ganger så mange,

kjøtt, blod, dump lyd,
lukten av våt jord
under
føtter,
mister festet,
tyngdekraften treffer,
forlater,
forlater ikke,
hodet halvveis
– på en stein,
Verden åpner seg,
hjernemasse til syne,
forsvar gjennomboret,

likevel bevis på liv,
jeg returnerer hjerne
-og drømmer
til guttens skalle

for alltid
skal jeg ta tilbake hodet,
forspilt blod,
massen
som er din –
skadet hud,
blir ren igjen
forsvinner arr
ikke,
bleket av solen
skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

alt er så midlertidig

av den 12. april 2016

tre meter under bakken, en hvit kiste
nekter å lukke øynene, reversere
forråtnelsesprosessen, gi huden tilbake
til knoklene,

bli menneske igjen

Stillstand {3}

av den 7. april 2016

Bygningenes tomhet, fulle av selvmotsigelser, vegger
fulle av liv, eller, det som skulle ha blitt, eller det
livet har gitt, og stjålet, livstyvene gir aldri tilbake
det de har tatt.

Du glemmer ikke, hvite blomster, sykehusdører.

Stillstand {2}

av den 7. april 2016

Jeg er like stille som plommetreet i hagen,
ryggen inntil stammen, mønster i genseren,
merker etter ruheten mot tynn bomull, beskyttelse
mot hudens angst.

hvor er vi fra,

av den 6. april 2016

trærne, jordsmonnet, skyene former seg
til det jeg vil se, hvor er vi fra,
blåmeisene, vi blir ikke gamle,
aldri voksne minutter, vokse opp
og hogge ned alt

vi ikke liker

hvor er vi fra, brosteinsgatene, forvitrende murpuss,
husene eldes, vi river oss ned,
hvor er vi fra, det å være aldringsprosessen,

forfalle

når vi egentlig alltid har forfalt

Stillstand (uferdig)

av den 5. april 2016

Jeg begynte på dette diktet idag, men vet ikke om det er ferdig ennå eller ikke. Jeg kunne gjerne tenke meg tilbakemeldinger på hvor ferdig dere syns det er, eller om jeg skal skrive mer?

Jeg er like stille som plommetreet i hagen, ryggen
inntil stammen, mønster i genseren, merker
etter ruheten mot tynn bomull, beskyttelse
mot hudens angst.

Bygningenes tomhet, fulle av selvmotsigelser, vegger
fulle av liv, eller, det som skulle ha blitt, eller det
livet har gitt, og stjålet, livstyvene gir aldri tilbake
det de har tatt.

Du glemmer ikke, hvite blomster, sykehusdører.