Liv-Christine Hoem

Liv-ChristineHoem

22 år gammel poet, forfatter og skribent. Tidligere journalist og fotograf i Dagsavisen Fremtiden. Sangfugl. Lesehest. Forfatter hos Kommuneforlaget - skrev innledningskapittel i boken "Voksne skaper vennskap" utgitt i september 2012. Debuterte med dikt i boken "Barn, kunst og kultur" hos Universitetsforlaget i oktober 2013. Høsten 2014 bidro jeg i min tredje bok - en antologi med unge skribenter, og 18. desember 2014 debuterte jeg med min første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry.

http://nouw.com/livchristinehoem

Regressio (vers. 3)

av den 3. april 2016

Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene,
sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,
skru tida tilbake, redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange,
kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord under
føtter, mister festet, tyngdekraften treffer, forlater,
forlater ikke, hodet halvveis på en stein, verden
åpner seg, hjernemasse til syne, forsvar gjennomboret,
likevel bevis på liv,

jeg returnerer hjerne og drømmer
til guttens skalle

Regressio (vers. 2)

av den 3. april 2016

for alltid

skal jeg ta tilbake hodet, forspilt blod, massen
som er din, skadet hud, blir ren,                igjen
forsvinner arr ikke, bleket av solen

skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

Regressio

av den 25. mars 2016

Jeg drømmer om å kunne stoppe skuddene,
sende dem tilbake inn i pistolhylsene, regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,
skru tida tilbake, redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger, miste deg tre ganger så mange,
kjøtt, blod, dump lyd, lukten av våt jord under
føtter, mister festet, tyngdekraften treffer, forlater,
forlater ikke, hodet halvveis på en stein, verden
åpner seg, hjernemasse til syne, forsvar gjennomboret,
likevel bevis på liv, jeg returnerer hjerne og drømmer
til guttens skalle

for alltid

skal jeg ta tilbake hodet, forspilt blod, massen
som er din, skadet hud, blir ren,                igjen
forsvinner arr ikke, bleket av solen

skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

lys på, lys av

av den 21. mars 2016

tusen ganger har jeg spurt [Gud] hvorfor
du måtte gå, hvorfor tusen ganger
på papiret, i et dokument
tusen ganger, hvorfor?

jeg forstår ikke hvem som bestemmer
når en lysbryter skal skrus av, eller
på? Av, på, av hvert tiende sekund
av dagen, som går med til endeløs grubling
over at et barn får slukket sitt lys
slik jeg hver dag våkner og tenner mitt eget,
nærmest som en selvfølge, fordi jeg
aldri hadde klart å forestille meg noe annet
enn det å skulle våkne fra søvnen, fremfor
å være trøtt og sliten, og vite at:

jeg skulle sove lenge

lys på, lys av

umuligheten

av den 7. mars 2016

melding på Facebook, som om jeg tror du skal svare
eller at jeg har glemt, eller ikke vil innse, eller
som om jeg ikke klarer å si at du, at du
har ligget i jorden så lenge, og aldri,
aldri kommer tilbake til dette
som er å kjenne varm hud, puste, som
et tegn på liv, høre hjertet overleve

60 slag i minuttet

tar jeg det forgitt
å våkne, hver morgen,

mens du, mens du, råtner
tre meter under jorden
med lukkede øyne
i meningsløshetens kiste,
tvunget til søvn, selv om

du aller helst ville leve

alt lyset vi ikke ser *

av den 13. februar 2016

dagene er kalde og mørke;
hvit frostrøyk ut av munnen
til alle som går forbi

vinduene;

et speil, og en mottaker
av liv som har blitt levd

nå og da:

tomme gater, en kald vind
som feier inn over byen
i natten; en merkverdig stillhet
kl. 03:20 natt til tirsdag

når selv taxiene står stille
og trafikklysene blinker gult
i alle retninger

og Drammenselva flyter
slik den alltid gjør.

* Tittel fra boken «Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doerr. Skriver for tiden dikt inspirert av boktitler.

gjenferd

av den 13. februar 2016

hun er en skygge ved sengen,
pust av vind gjennom rommet

rynkete, gammelt ansikt
med varme øyne,
stirrende, lengtende

hender med furer
fra et levd liv –

triumfer, tragedier

gryende livsmot

sannheten om stillhet: (red.)

av den 25. juni 2015

tenk deg New Yorks gater helt tomme,
uten en lyd, uten et menneske

med bare trær
kledd i oransje drakter
som en linje inn i horisonten
mellom gatelykter og høyhus

som har stilnet

Alt er stengt

av den 7. april 2015

i en fargeblind natt,
uten mennesker, uten liv

i en by, der sola sover
og månen er himmelens lampe
som stråler inn i to sorte pupiller,
vinduer, uten gardiner.

Langt borte i en dobbel virkelighet
høres lyden av et vogntog
som suser forbi

og etterlater seg hjulspor
på en ubrukt vei
utenfor byen

der bare stjernene
er naturens voktere

Utdrag (utkast)

av den 29. mars 2015

Jeg var nesten voksen, skulle flytte, men fikk ikke bilder fra barndommen. Bildene var gjemt i en skuff, i et skap, i et rom jeg ikke kom til. Jeg ble nektet bilder og minner. Jeg skulle ikke huske. Jeg skulle ikke få se bildene igjen, av det lille ansiktet til ei pike med brunt hår, smilehull og en sannhet i øynene om det som hendte. Det er noe med disse bildene jeg ikke vil glemme, samtidig er denne tida en tid jeg vil luke ut av hukommelsen min. Jeg husker moren min med fettet hår, leppestift utover halve kinnet, med en øl i hånda, og halvt liggende i sofaen, da hun ventet på meg etter skoletid.

Stua lukta piss og øl, gardinene var trukket for, og det var mørkt som i ett smug. Stua var et levehull for henne, et sted hun oppholdt seg om natta, og om dagen, en søppelplass for ølboksene hennes og noe jeg skulle kalle «hjem.» Jeg pleide å gå hjem fra skolen, gå en tur i byen eller hvor som helst, mens jeg fantaserte om de perfekte livene menneskene jeg møtte måtte ha. Jeg studerte ansiktene deres, rynkene og fyrene, smilene, de stive ansiktsuttrykkene, og prøvde å se for meg hvordan livene dere var. Jeg ønsket meg noe annet, hva som helst, bare noen kunne ta meg til seg, klemme meg og si «jeg er glad i deg.» Bry seg om meg, bare litt.

På skolen satt jeg ofte alene i en krok for meg selv, jeg maktet ikke å være sammen med de andre barna, de som smilte, de som var glade, de som hadde mor og far. Kvinnen som skulle være forelderen min, den jeg kunne kalle mor, var aldri det for meg. Faren min hadde flyktet fra en familie som gikk i oppløsning, jeg vet han ikke orket mer av moren min, og flere ganger hadde jeg sett med egne øyne hvordan han ble behandlet. Hvordan moren min under påvirkning av alkohol kunne gi ham så harde slag at blodet lagde blodflekker på veggene, på gulvet, på møblene. Blodspor fra faren min som aldri ville forsvinne. Blodflekkene på det hvite sofatrekket er alt jeg har av minner etter en far jeg ikke kunne redde. En far jeg så vidt husker ansiktet til.

Det var andre juledag, og jeg husker at faren min hadde vært forsvunnet i en uke. Jeg visste ikke hvor han var, eller hva som hadde hendt med ham. Det eneste jeg visste var at han den kvelden hadde jogga, slik han alltid gjorde, men denne gangen kom han ikke hjem. Jeg hadde løpt ut i mørket for å lete etter ham, jeg hadde løpt så langt og så lenge, at jeg hadde kjent en fysisk smerte i brystet, i lungene, i hjertet. Han kunne ikke bare forsvinne, han kunne ikke bare være borte. Han kunne ikke være borte.

Jeg ble sittende i en grøft langs veien den natta, og tårene rant nedover kinnene mine, til jeg nesten ikke hadde mer pust igjen. Jeg ville bare legge meg ned, og bli der, til noen fant meg. Hvis noen ville finne meg i det hele tatt. Jeg visste at moren min ikke ville registrere at jeg var borte. Hun ville ikke ofre meg en tanke, og akkurat da var det greit, selv om jeg innerst inne i brystet hadde en bankende smerte, et hull som ikke ville gro. En følelse som ikke ville forsvinne.

Jeg husker at jeg våknet i grøfta tidlig om morgenen. Klokka kunne ikke ha vært mer enn fire, og jeg kjente kulda i hvert eneste bein i kroppen. Det var først da det gikk opp for meg hvorfor jeg lå der i grøfta. Pappa var borte. Jeg visste ikke hvor han var, eller om han noensinne ville komme tilbake. Jeg begynte å gå uten å vite hvor jeg var på vei, men én ting visste jeg, og det var at jeg ikke ville komme hjem igjen. Da visste jeg ikke om noen ville finne meg. Jeg visste ikke hvor jeg var, og moren min ville ikke ringe politiet for å melde meg savnet. Hun var redd for at de skulle se hvordan vi levde. Jeg tror det hadde gått over en time, da den første bilen kjørte forbi. Bilen stoppa ikke, men jeg kunne se at kvinnen kikka overrasket på meg, der jeg gikk, og jeg kikka tilbake.

Ettersom tida gikk, kunne jeg telle flere og flere biler, men ingen stoppa, og jeg følte at ingen mennesker brydde seg. De hadde mer enn nok med sine egne liv, virka det som. Jeg mistet troa på verden, på at noen ville hjelpe meg, og selv om jeg gikk der helt alene, ville ingen stoppe og spørre hvorfor. Om bare én person hadde spurt hva som var galt. Men ingen gjorde det, og jeg hater dem for det. Jeg hater de menneskene, og jeg er sikker på at de hater meg også.