Liv-Christine Hoem

Liv-ChristineHoem

22 år gammel poet, forfatter og skribent. Tidligere journalist og fotograf i Dagsavisen Fremtiden. Sangfugl. Lesehest. Forfatter hos Kommuneforlaget - skrev innledningskapittel i boken "Voksne skaper vennskap" utgitt i september 2012. Debuterte med dikt i boken "Barn, kunst og kultur" hos Universitetsforlaget i oktober 2013. Høsten 2014 bidro jeg i min tredje bok - en antologi med unge skribenter, og 18. desember 2014 debuterte jeg med min første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry.

http://nouw.com/livchristinehoem

Everything I have always wanted to be

av den 25. mars 2015

I walk through the graveyard
towards my grandmother’s grave,
remembering her outlived, wrinkled hands
in mine, while sitting on her lap, trying
not to forget this moment, as it is
one of the dearest memories I have
with her, only five years, I have
almost forgotten:

84 years old, lying in bed
at the hospital, with hoses
everywhere, thinking about
her long-lived life

being brave, her being everything
I have always wanted to be:
the girl who outlives them all,
the girl who will always win
the hard battles in life,
getting through struggles,

still being iron

 

Lengten etter vår (utkast)

av den 23. mars 2015

Jeg står på togstasjonen i en koboltblå morgen
mens jeg venter på luftige kyss på høyrekinnet,
softis i hånden og å lytte til Chopins Nocturne
i sene sommernetter mens trosten nynner
lyse dur-toner mellom furutrærne i skogen
som bøyer seg i vinden, slik en skikkelig mann
med fiolinen i venstrehånden vil ta av seg hatten
og bukke til et applauderende publikum
etter Bachs gråtende fiolinkonsert i d-moll
står mannen igjen med blanke tårer
nedover kinnene, som fryser til is,
når han går ut i den kalde vinteren,
slik en kvinne som nettopp har mistet sitt barn
ville ha frosset til, lik en is-statue midt på gaten
eller som en Oscarstatuett i stolte hender
på Oscar-utdelingen i Hollywood

synger en kvinne sine siste mørke molltoner
før vårlyset kommer og invaderer betongbyene

slik bare våren kan

De reisende (red.)

av den 24. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

De reisende

av den 23. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

som vokter over reisefolket

Uten tittel (red. 1)

av den 23. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

som vokter over vandrerne

Uten tittel 2

av den 10. november 2014

Tre tomme stoler på et lappeteppe
av fargesirklens oransjtoner
mellom en søylegang av høstkledde trær
i en hage i Paris, og en mørk mannsskikkelse
i skyggene, som kommer gående, tilfeldig,

kanskje

skal han møte en ung kvinne
på l’atelier ved Champs-Élysées
innerst i hjertet av the city of light

eller kanskje

skal han hjem
til en tom leilighet
med arr i veggene

og ett ekko

Uten tittel

av den 10. november 2014

en sørgende dis har bredd et teppe
over byen, som ligger og venter
på regnet og den første frosten
som skal invadere

tiggeren på broenden, hutrende
under et teppe, med tomme hender,
og rynkete ansikt, som om hver fure
i huden forteller en historie

om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
gatelyktene er de høyreiste natteravnene
som vokter over vandrerne

og de som ikke skal hjem

sannheten om stillhet:

av den 25. oktober 2014

tenk deg New Yorks gater helt tomme,
uten en lyd, uten et menneske

med bare trær
kledd i oransje drakter
som en linje inn i horisonten
mellom ensomme gatelykter
og høyhus som har stilnet

byen sier så mye mer
når den er tom

og bilene

ikke slipper ut
mørke toner

som lager hull
i hjertene våre

metafysikk

av den 24. oktober 2014

bilsuset stilner, litt, ikke helt

høsten legger seg
over natten

grønt, gult, rødt

trafikklysene forandrer seg
i gatene med vann
som en gang har falt
fra en eldre manns øyekrok

brosteinene bærer avtrykk
fra sko i størrelse førtifem,
vinduene lagrer omriss, konturer,
sitt eget DNA, tenk, så mange ansikter
disse vinduene har sett

hør,

nå er de her igjen

vandrefolket

Alle venter på våren

av den 14. oktober 2014

Drønnet fra vogntogene
utenfor vindusglasset
er celloens dypeste toner
som snor seg gjennom mørket
mellom de høyreiste gatelampene

fullmånens glattbarberte hode
ser ned på den halvdøde byen,
det blålige lyset lurer seg inn
gjennom en glippe i gardinene,
legger seg som en stripe
over den tomme hodeputen,
og snur seg mot midten av sengen
med ansiktet hennes, midt i mot

skyggen av lengsel

i natten