Liv-Christine Hoem

Liv-ChristineHoem

22 år gammel poet, forfatter og skribent. Tidligere journalist og fotograf i Dagsavisen Fremtiden. Sangfugl. Lesehest. Forfatter hos Kommuneforlaget - skrev innledningskapittel i boken "Voksne skaper vennskap" utgitt i september 2012. Debuterte med dikt i boken "Barn, kunst og kultur" hos Universitetsforlaget i oktober 2013. Høsten 2014 bidro jeg i min tredje bok - en antologi med unge skribenter, og 18. desember 2014 debuterte jeg med min første diktsamling på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry.

http://nouw.com/livchristinehoem

systrer slutte aldri å likna kvarandre

av den 10. oktober 2014

andletet ditt er eit fragment
av tre hundre og sekstifem døger

saman

med henne

*

eg ser deg på bussen
kvar dag

slik eg såg henne

på skulen, i friminuttet,
då me teikna på kvitt papir
og ho viste meg

maskinpistolar og daud

som om ho skisserte
natta ho skulle visna

til støv

*

og ein ting veit eg no:

systrer slutte aldri
å likna kvarandre

Det umulige

av den 17. september 2014

Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummende mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.

Stillheten mellom stjernene del 3 (uferdig)

av den 13. september 2014

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

Stillheita mellom stjernene

av den 7. september 2014

Orda har visna til støv, og symjar i atmosfæren
over meg, i stillheita mellom stjernene,
når svarttrasten i furua syng om sommaren
som snart skal dø, og kom hit, seier eg:

sett deg ned, kviskre i øyret mitt,
det du ikkje fekk sagt, vær her
når ingen andre kan, trøyst meg
med din song, gjennom haustnatta
og vinteren som ikkje forsvinn

til bonden kan erklære vår

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, redigert)

av den 31. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det blåser jeg i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør ikke Carl Berners plass heller. Forbanna drittplass.

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, uferdig)

av den 30. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette jævla hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Høre de tre ordene, som betyr alt, igjen og igjen. Men det skjer ikke, det skjer ikke, det skjer ikke. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det gir jeg faen i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et jævla røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør faen ikke Carl Berners plass, midt i Oslo heller. Forbanna drittplass.

brennmerke (vers. 2)

av den 18. august 2014

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettene, når hausten kjem,
og sola ligg litt lågare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke,
i huda, som eit symbol på kven dei er

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt

av den 10. august 2014

Du er en av de personene jeg har sett gå hjem i lyset av gatelyktene, og da jeg så deg igjen natten før var du bare en skygge. På en måte kan jeg se for meg hvordan du ser ut med finkjemmet hår, og den ene hånden sofistikert plassert i bukselommen på den slitte jeansen, der du spaserer hjemover. Jeg følger etter, selvfølgelig gjør jeg det, for det eneste jeg vil er å se deg, se de små smilerynkene rundt øynene dine, og høre lyden av fottrinnene dine når du går opp trappen. Den lille bevegelsen du gjør med hånden i det du låser opp inngangsdøren gir meg frysninger, og måten du holder om nøkkelen, gjør meg så jævlig sårbar. I et øyeblikk snur du deg, og for første gang i kveld ser jeg konturene av ansiktet ditt i det dunkle lyset fra gatelyktene utenfor. Akkurat da tar hjertet mitt en ørliten piruett, og det synger, og det synger.

Det som tilsynelatende varer i flere minutter er over i løpet av et tusendelssekund. Jeg følger etter deg opp trappen, og smyger meg inn døren til leiligheten din, akkurat i det den skal til å lukke seg. Du legger fra deg nøklene på stuebordet og slenger deg i sofaen. Jeg tar noen skritt nærmere, og blir stående bak deg, nær nok til å kunne berøre nakken og håret ditt. Jeg kjenner den sterke lukten av alkohol, og jeg hører dunkingen av liste-pop i det fjerne. Du sitter i sofaen, det er stille, og jeg ser brystet ditt heve og senke seg. Du puster rolig, hendene dine med tydelige blodårer, ligger langs kroppen din, og jeg vil holde rundt dem, slik vi pleide.

Jeg går rundt hjørnet på sofaen, og setter meg ned ved siden av deg. Jeg kikker på deg der du sitter, så sindig, nesten harmonisk og i noen sekunder tenker jeg at du kan se meg, at du kan føle nærværet mitt. Du snur deg mot meg der jeg sitter, jeg kikker rett inn i de brune øynene dine, og skulle ønske jeg kunne gjøre det igjen og igjen. Du stirrer ut i luften mot meg, som om du har sett noe, men så snur du hodet tilbake i samme stilling som før. Jeg vil at du skal se på meg sånn som du gjorde da jeg var her, jeg vil at du skal se meg, bare en gang, bare en gang, men det gjør du ikke. Det gjør du ikke, og det er som om forholdet vårt har svinnet bort til nysnø, og du sitter der akkurat som om jeg ikke finnes, som om jeg aldri har eksistert.

Du løfter deg opp fra sofaen og går mot det brune skrivebordet i eik, rører ved det varsomt, og kikker utover Carl Berners plass. Jeg følger etter på tå hev, så stille jeg kan, selvfølgelig gjør jeg det, og om du kunne se meg, hadde jeg kysset deg varsomt på pannen, strøket deg over kinnet og holdt rundt deg, slik som bare jeg kan, men alt vi hadde er borte, og ingenting kan noensinne forandre det.

Utenfor er himmelen i ferd med å gå fra blå til svart, og bare i de høyeste bygningene lager det blåsvarte lyset gjenskinn som nå kastes frem og tilbake mellom dem. Forsiktig åpner du vinduet med hvitmalte vinduslister, og alt jeg kan se er hendene dine, og håndleddsbeinene som kommer til syne hver gang huden strammes. Det var disse hendene jeg pleide å holde rundt, og jeg husker det gjorde meg roligere. Du lener deg ut, tar opp en sigarett fra den ene lommen og en lighter fra den andre. Med erfarne hender tenner du sigaretten, og fører den opp mot munnen med den ene hånden, akkurat slik du pleide å gjøre før. Du puster inn røyken på innpust, og lar røykringene forville seg ut mellom leppene i natten på utpust. Jeg ser røykringene forsvinne ut i natten, og den stramme lukten av Marlboro gjemmer seg i vinduskarmene, mellom tegltakene og blant måkene som har satt seg til ro på skorsteinene. Etter å ha sett ut i mørket med drømmende blikk, stumper du sigaretten i vinduskarmen, og kaster den. Du lar blikket ditt følge sigaretten, ser den treffe asfalten, og i et øyeblikk ser jeg smilet du har om munnen.

Du lukker vinduet, og snur deg rett mot meg, men du enser meg ikke. Du setter deg ned ved skrivebordet i brunt eik, og blir sittende en god stund. Jeg står bak stolen der du sitter, og jeg blir stående å iaktta deg. Du sitter og lytter til stillheten i deg, og prøver å få kontakt med det du ønsker å uttrykke. Ordene er måten du uttrykker deg på. Det veit jeg, for jeg har vært hos deg, og sett deg sitte i sene nattetimer, undrende, mens du har skuet ned på gaten og utover horisonten. På et tidspunkt har du lukket øynene, konsentrert deg om å puste, og gå inn i deg selv. Jeg ser at du lytter, måten du beskuer omgivelsene. Det er som om ørene dine spisser seg, og du prøver å trekke til deg alle lyder og følelser som måtte finnes.

Lyder du aldri før har lagt merke til lar seg kjenne – duringen fra kjøleskapet og knirkingen fra stolen når du beveger deg. For hver lille bevegelse du tar følger jeg med, og alt jeg vil er å holde rundt deg, slik at du vet at jeg er her, men det kan jeg ikke. Lyden av stillheten blir klarere jo mer du konsentrerer deg om å lytte, likevel hører både du og jeg, den fjerne dunkingen fra nattens skråling med champagneglass, og utviskede rockemelodier igjen. Slik lar du omverdenen komme deg i møte, og akkurat slik lar du pennen løpe over papiret, som det eneste du kan.

Mea memoriae

av den 10. august 2014

I do not know where I am or where I have ended up. All I know is that I meant something to someone.

To them.

This is how my story starts. I see my life in replay and my childhood flies by. In particular, one memory is stronger than the others. There is a woman with blond hair and a floral dress, who laughs with a crystal clear laughter. She smiles when I come running towards her, and I throw myself into her embrace. The embrace only lasts for a few seconds, but I remember this incident as one of my earliest childhood memories. I cannot have been more than two and a half, yet this woman was one of the dearest things I had.

At the time her face was bright, I remember how she smiled and how she hugged me when I needed it. One day her smile was no longer there, her skin was pale, she was thin, her hands were shaking. When I tried to hug her, it smelled strongly of alcohol. One day when my father had picked me up from kindergarten, she lied on the couch with bottles of beer and wine all over the place. I ran up to her and tried to wake her up, but I failed. I shaked her shoulders, almost hit her in the face, but she did not wake up. My father tried to pull me away, at first he did not manage, but then he took a strong grip around me and sat me down in my bedroom. I remember my father trying to wake up my mother several times, he tried to talk to her, but it did not work. I did not know then that she was gone, but the years that has gone by afterwards, I have been told what really happened.

It feels a long time ago, as if all that is left of her is a shadow, or not even that. She is not here anymore, and it feels like I am not either. I remember when this woman took me to my very first day of preschool. She held my hand and squeezed it hard. I think she must have been more nervous than me. When we were separated she hugged me, and I could see that her lip trembled.

“It is all good. Just go,” she said and smiled nervously.

I smiled back and waved before I ran to the other children. It was suddenly quiet when I came running into the classroom. I could not really see why. Some children in the back row giggled quietly as they glanced mischievously at me. I stood there for a while, until I saw an empty desk and sat down. The clock on the wall ticked slowly towards half past eight when the hour was supposed to start. I was quickly pulled out of my own thoughts, when the teacher came in and closed the door behind her.

“Good morning, children,” she greeted as she looked over the class.

“Today is your first day at school, and I think that we should use this day to get to know each other.”

I noticed that the children around me began to talk. I looked up at the teacher; she stood there quietly and shushed on the children who were yelling.

“Now it is enough with all this trouble,” she shushed.

“Let us rather make a name game, and get to know each other.”

All the children went out on the floor and stood in a ring. I remember it particularly well. I came next to a girl with pigtails and a bright red dress. She took my hand and smiled. I smiled back.

“Everyone should say their names one by one,” the teacher said:
“Ine, Henriette, Ole, Anna Bella, Sophie, Nils, Thomas …”

I remember my stomach knotted up, when it was approaching my turn. My hands began to tremble, I tried as best I could to keep it in check. I would really not want anyone to notice that I was nervous. The teacher pulled me abruptly out of my own thoughts again.

“May you say your name?” she asked friendly.

“Who, what, I …?” I replied, confused.
The other children started laughing. The teacher nodded at me.

“Yes, it is your turn.”

As I was saying my name, I did not produce a sound. My voice was gone. I tried to clear my throat and cough, but it did not come back. Several of the children broke out into laughter.

Fifteen years later we met again at a reunion party. They recognised me, but did not meet my gaze. Some of them came up to me and it is rare I see adult men to tears, but it happened that is.

“I am truly sorry for everything and wish I could take it back, but I cannot. Nonetheless, I hope you will forgive me,” they said in turn.

I must admit I was overwhelmed and I really had not expected them to come over to ask for forgiveness. I had one voice inside that said that I should forgive them, yet there was another voice that said I should not. I thanked them for their words and never saw them again. In a way I thought it was too late coming back fifteen years later, because they wanted to be friends. On the other hand, I think it was brave of them. The rest of the evening I hung out with my real friends; those who always had been there for me and who supported me through the ups and downs.

It was night. The party was long over, and I went out on the porch with a glass of champagne in my left hand. The moon shone bright and clear. I sipped champagne and thought of the evening’s events. How my life had been and what I had achieved. Even with my experiences I could feel tingling in my body of bliss. Whether it only lasted for a few seconds, I knew that I had meant something to someone.

To them.

I do not know where I am or where I have ended up. I do not know whether I am alive or whether I am dead. My eyes are open and I see the world in a whole new perspective. The voices are silent. It is bright.

I wake up and it is dark. I hear the song from my own funeral. Every bench in the church is full of people who once meant something to me, and people I have meant something to. I do not know how long I have been here, or how long it will be. There is no time or place.

The sound of singing grows from the floor and up in every corner of the church, through their tear-stained faces and down in my cabin. The priest faces the assembly. I see all the flowers, eyes closing; I hear the sound of singing being slowly erased.

brennmerke

av den 10. august 2014

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettene, når hausten kjem,
og sola ligg litt lågare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke,
i huda, slik hestane blir merka,
som eit symbol på kven dei er