christinesyre

Christine

Er, som deg, liten og på jakt etter min plass i en uendelig verden.

Vi må snakke

av den 14. oktober 2014

Hun står på stupet og titter ned. Tar sats, men tråkker rett ved.

Hun tar sats, men tør ikke se mer.

På toppen av stupet står familien hennes. Hun tør ikke å tenke på hvordan det kjennes.

På bunnen står han med åpne armer. Det er langt ned, men kjærligheten derfra tiltrekker og varmer.

Hun vil overleve, men fallet kan gjøre vondt. Hva om han er en annen, hva om han vil henne ondt?

Den der bedritne kjærligheten

av den 5. juni 2014

Jeg bruker mye tid til å tenke på kjærlighet. Jeg forakter kjærlighet, jeg unngår kjærlighet, men så krever jeg plutselig kjærlighet og kjenner livsgnisten suges ut av meg i dét jeg føler meg avvist. Jeg konkluderer med at jeg kanskje ikke ønsker kjærlighet, men jeg trenger det. Meg og kjærlighet er vanskelig å forstå seg på. Jeg liker å være forelsket. Ulykkelig forelskelse gir meg adrenalinkick. Jeg lurer av og til på om han kanskje elsker meg. Jeg håper han gjør det. Håper han gjør det uten å fortelle meg det. Det er sånn jeg gjør det, det er den vakreste følelsen. Det er sånn jeg vil ha det. Vi har et uttrykk for det, på engelsk, som heter «skinny love». Det er mange som har hørt det, mange har sunget det, men det er ikke alle som har forstått betydningen av det. Skinny love er en situasjon hvor to mennesker elsker hverandre eller geniuint liker hverandre. De vet det, men de tør ikke å fortelle hverandre det. I følge ordboken tør de ikke å fortelle det fordi de er sjenerte. Det tror ikke jeg. Jeg tror de har det som meg og han. De liker tilværelsen. De trives med hverandre, og vil ikke ødelegge det ved å innrømme at de elsker hverandre. Det høres traust ut for noen, kanskje til og med idiotisk, men det syns ikke jeg. Skinny love er det fineste i hele verden.

 

Utdrag fra en lengre, uferdig tekst. 

Til ham

av den 21. april 2014

(Dette var en tekst jeg skrev for lenge siden, en novelle, som ble levert inn som en skoleinnlevering. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde skrevet teksten en gang, men når jeg leste den igjen i dag var det rart. Nesten som om det ikke var min tekst en gang, men en annen som beskrev en situasjon jeg har vært i. Mest er den ulik meg fordi den er mer direkte, mye mer direkte enn tekstene mine vanligvis er.)

 

Jeg kan ikke rømme til deg for alltid, hadde jeg sagt til ham.
Jeg var alene. Jeg så meg selv i det runde, elegante, men nå ganske flekkete speilet. Jeg gjentok det. «Jeg kan ikke rømme til deg for alltid». Jeg dro fingrene gjennom de blonde, balsammyke krøllene, blunket vekk det blanke i øynene.

Hjertet dunket da dørene på bussen åpnet seg. Jeg hadde trosset vennene mine for dette, gått mot familien min og vært superegoistisk. Likevel kunne jeg ikke dy meg fra å smile. Jeg gledet meg, ja, kanskje var jeg til og med lykkelig nå.

Du kan ikke rømme hit for alltid, hvisket stemmen i hodet. – Men et par dager kan jeg det, sa jeg høyt. Jeg gikk ned trappene i bussen og skalv av nerver da jeg trakket ned det siste trinnet. Riktignok, der ute satt han. På busstoppet satt han og smilte til meg, stirret på meg med de brune øynene sine. Det kullsvarte håret var trukket bak med hårvoks. Jeg hadde glemt hvor fin han var. Han virket nervøs. Hendene hans, han lot til å ikke vite hvor han skulle gjøre av dem, før han reiste seg og tok et stort grep rundt kroppen min. Bare lukten av hårvoksen hans fikk det til å krible i magen, og hun klemte ham enda hardere. – Aldri vil du slippe, men det skal du vet du, sa stemmen i hodet.

Han trakk seg sakte fra klemmen, og flyttet hendene opp mot kinnene mine. Han holdt hodet mitt fast med begge hendene, blunket med øynene og så bort en stund før han traff blikket mitt med sitt. – Jeg har savnet deg, sa han og flyttet nervøst blikket bort fra meg igjen. Jeg fortsatte å se ham inn i de dype kastanjebrune øynene, bare for å sørge for at han ikke så det store smilet mitt. At han ikke så den enorme lettelsen som gikk gjennom kroppen min, før jeg svarte at jeg hadde savnet han også.

Han strakte armen sin mot sekken min. – Jeg tar den for deg, sa han mens han begynte å gå i retning der han bor. Jeg gav ham sekken, og skyndet meg å gå opp ved siden av ham. Jeg prøvde å virke naturlig, noe som var umulig ettersom beina mine skalv mer enn en gelatindessert i et barnebursdagsselskap.

Det var fullstendig stillhet mellom oss nå, men det var en fin stillhet. Kanskje han også tenkte på noe fint. Jeg tenkte på den dagen vi møttes, den sommerkvelden på festivalen. Det var for så vidt bare vage minner, men det var fint å overlate noe til fantasien.

Stolen  ved siden av ham hadde vært den eneste som var ledig rundt campingbordet, og jeg satte meg ned ved siden av ham. – Vil du ha noe å drikke? Den delen var jeg sikker på at jeg husker ham si. Jeg takket ja, og vi pratet sammen hele kvelden. Eplekjekk var han da. Inntrykket mitt var at han var klumsete, litt ensom, morsom, men litt som et typisk tredje hjul. Likevel var han lett å bli kjent med. Eller kanskje det bare var promillen som gjorde det.

Jeg kysset ham den kvelden, mens vi ventet sammen utenfor festivaldoene. Hadde jeg sett det hele om igjen fra noen andres ståsted ville det vært rart, kanskje til og med dumt og dumdristig av meg. Ikke god timing i hvert fall. Men i minnet mitt var det virkelig fint. Kanskje det fineste noen sinne.

Jeg så på ham igjen, der han gikk med den fjollete sekken på ryggen. Han sendte meg et smilende blikk, nynnet for seg selv mens han danset inn døren. Jeg lo og himlet med øynene. Så teit, sa jeg og dultet ertende borti ham.

Jeg hang skoene og jakken fra meg mens han satte seg på sofaen og studerte ansiktet mitt fra avstand. Jeg flyttet nervøst blikket mitt fra hans mens jeg satte meg ned ved siden av ham. Han la seg ned med hodet i fanget mitt og så på meg. Igjen, med de kastanjebrune øynene.

Aldri før har brune øyne vekket interesse hos meg og jeg undret meg over det mens jeg strøk ham over den svarte hårmanken. Hendene mine ble klissete av hårvoksen, men det gjorde ingenting. Jeg strøk hendene ned mot kinnet hans og kjente på de kalde fingertuppene mine mot den varme huden hans. Jeg smilte til ham, og han blunket tankefullt med blikket festet i øynene mine. Jeg lurer på hva han tenker når han ser på meg slik. Han kan umulig like det han ser, svarer stemmen i hodet. Dra hjem, ber den. Jeg ristet på hodet, løftet blikket. Glem det, tenkte jeg og fortsatte å stryke fingertuppene langs nakken hans.

– Jeg kan jo ikke rømme hit for alltid, sa jeg rett til ham med et ertende smil. Vi stod på bussholdeplassen og holdt hender. Hans hender var myke, så myke at man skulle tro han ikke gjorde annet enn å pleie dem, skrubbe dem og smøre dem med kremmer. Han smilte tilbake. – Nei, svarte han, kanskje jeg skal komme til deg neste gang. Neste ferie, foreslo han mens han gav meg ryggsekken. Jeg smilte og flyttet hånden min mot skulderen hans. Da ses vi igjen snart da, svarte jeg. Han sukket lettet, lukket øynene og bøyde seg sakte mot meg. Jeg lukket øynene og minnet mitt tok meg straks tilbake til den kvelden utenfor utedoen da vi møttes. Vi byttet roller, og han kysset meg lenge.

Jeg kan kanskje ikke rømme hit for alltid. – Men i drømmene, til ham vil jeg rømme så lenge jeg lever, tenkte jeg mens jeg vinket til ham fra fremste rad.

Svart.

av den 26. januar 2014

Det surrer rundt. Det skjer hver gang. Hver eneste gang jeg gir meg ut på veiene. Noen ganger når jeg legger meg i sengen. Vanligvis på søndager.

Hva om noen kunne ende livet mitt for meg akkurat nå?

Jeg vil dø. Jeg har aldri sagt det før, til noen. Hverken til mamma, sykepleierne på psyk eller psykologen, selv ikke når hun spurte. Jeg løy ikke heller, for der og da ønsket jeg faktisk ikke å dø.

Drømmen om å gå i svart kommer i baner. Ofte på veien. Noen ganger i drømmene mine, ofte når jeg er sammen med andre. I et par øyeblikk lengter jeg etter smerten, som sakte går over i et ønske om mangel på eksistens.

De vet ikke.

Jeg sier jo at jeg ikke er suicidal. Jeg har aldri vært suicidal, sier jeg. Jeg lyver ikke heller, for jeg har aldri ønsket å ta mitt eget liv. Jeg ønsker å dø, av andre.

Ensom

av den 10. januar 2014

Du skjønner ikke at du har folk som bryr seg du, skrek hun til meg.

Hun var sint, hadde en tåre i øyekroken.

Jeg stirret på det forvirrede ansiktet hennes. Det er du som ikke skjønner, sa jeg.

Ensomhet kommer innenfra.

 

Elsket og savnet

av den 24. desember 2013

Tulipanene var tørre. De blir fine når det regner, sa hun. Jeg puttet de i plastvasen, den som allerede stod i jorden. Full av regnvann.

Hun flyttet litt på skjellene.
Tente i lykten.

Lyset kommer til å slukne, sa jeg. Det blåste sånn.

Det sluknet før vi dro.

 

Jeg hadde en pappa

av den 23. november 2013

Jeg hadde en pappa.
Nå har jeg en fjern venn.

Jeg kan ikke, sa jeg.
Å så leit, sa han.

Jeg har ikke tid, sa jeg.
En annen gang, sa han.

Det er hans feil, tenkte jeg.
For det var han som dro.

Alliansen vår om livet

av den 4. november 2013

Det jeg venter på er livet som kommer. Det eneste som er verdt å lide for er fremtiden jeg lengter. Når jeg sitter bak låst dør med sårene på knoken og kniven i den åpne skuffen tenker jeg på den kvelden som var så bra, den sommeren vi drakk og sang, den kvelden vi kysset hverandre og falt i søvn. Hvor mange sånne kvelder kan jeg oppleve i livet, undret jeg og låste skuffen.

Eksistanse

av den 27. oktober 2013

(Ikke den typen tekst jeg pleier å skrive, og ihvertfall ikke publisere, men den betyr en del.)

 

 

 

Lørdag natt

Tekstmelding

Ka skjer?

Gøy på fest? Tror eg reiser hjem fra byen..

Du, prinsessen min.

 

Hverdag

Stillhet.

12