katrefall

Kari AnneTrefall

Sprudlende jente på 20 år fra Bergen. Teater, venner, skriving, familie og sjokolade ligger godt plassert i hjerteroten. Elsker å bli kjent med nye folk, og vil gjerne diskutere ideer og tekster med interesserte! :D Har mye på hjertet, det tror jeg vil alle har. Vi må bare ta motet til oss og slippe det ut.

Du synker

av den 26. januar 2016

Eg kviskrar lågt inn i øyret ditt

«Steinar er sovande, alltid»

Du tek ifrå meg det som er mitt

«Dei vaknar når ein ikkje ser»

 

Eg smiler for å skjule gråten

«Men dei synk til botnen, alltid»

Du slepp taket på den einaste flåten

«Dei symjar der nede, lukklege.»

Det er ikke mer

av den 24. desember 2015

Jeg la kortene på bordet for tidlig. Jeg innså det like etter. Jeg er klar over det nå, og må redde det jeg kan. Ærlig er jeg ikke så flink i dette spillet, kommer nok aldri til å bli det helt. Det er ikke alle reglene jeg klarer å følge alltid, og noen av dem er varierer fra person til person. Umulig å bli klok på. Jeg har aldri hatt de beste kortene for hånd heller. Og selv om jeg ennå har et ess igjen, vet jeg aldri får brukt det på grunn av tidligere, dårlige valg. Men slik går spillet. Man kan ikke gjøre om det man har gjort.

Jeg tar hintet. Jeg legger kortene fra meg og sier farvel. For noen ganger må man innse når man er i ferd med å tape, og gi seg før man taper alt. Det er det jeg gjør nå. Jeg redder det jeg kan av siste verdighet. Pakker sakene mine.

Et siste ord. Jeg vil ha et siste ord. Som han kan huske meg med. Som vil gjøre at han tenker på meg. Men jeg er ennå i kampens hete, i midten av spillet, og jeg kjenner ikke meg selv igjen. Da er det bedre å ikke si feil. Å ikke legge flere kort utpå.

Så jeg går ut døra. Uten ord. Uten kort. Men bagasjen min ligger igjen.

Til et stykke jeg skriver

av den 17. februar 2015

Jeg skriver på et manus og her er et utkast fra første scene. Det begynner med en monolog fra en jente med psykiske vansker. Noen tanker rundt det? Setter stor pris på tilbakemelding!

«Jeg skulle ønske dette tomrommet bare kunne forsvinne. Men man kan vel ikke fjerne et tomrom? Vil det ikke da bare komme et større et? Jeg skulle ønske jeg kunne fylle tomrommet. Med hva? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil ha. Men det er en slags lengsel der. Det føles som om jeg mangler et organ mellom ribbeina mine. Det er bare luft der, som en tunnel du kan se rett gjennom.

Jeg heter Lisa Marie. Går i tiende klasse. Har en storebror. Jeg hatt en god oppvekst. Jeg har et godt liv. Men jeg går rundt og føler at jeg ikke er der. Jeg vil ha noe mellom ribbeina. På skolen lærte vi om Buddha. Om hans søken etter fred. Så jeg valgte å begynne å følge han. Buddha gikk gjennom streng askese han, før han oppnådde nirvana. Så det at jeg ikke spiser lenger er et godt tegn. Jeg skal finne fred.» – Lisa Marie

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.