Eirin Lucia

Livet på pause

av den 4. desember 2019

Solen kikker frem mellom trærne i korte glimt og lyser opp setet hvor hun sitter. Alt utenfor raser av sted. Blink. Rekker ikke å se landskapet før det allerede er forbi. Blink. Alt hun prøver å se er for lengst bak henne. Inntrykkene kommer som på etterskudd. Erstattes så av nye inntrykk, også på etterskudd. Blinkende i ruten virker det ikke ekte, men som på film. Utsikten spoles forbi. Ruten i glasset er lerretet, og i ruten kan hun se speilbildet av seg selv.

Tankene kommer susende i takt med det utenfor. Rekker ikke å tenke ferdig, før de erstattes av nye tanker. Sceneskiftene skjer med takten, rytmen som murrer og går under henne. Burde hun ha søkt direkte på studier istedenfor å ta friår? Det ble jo anbefalt. Blink. Kanskje hun burde ta opp matte? Treere ser jo ikke bra ut på karakterkortet. Blink. Hva hvis hun ikke er klar for å flytte ut nå likevel, er det en forhastelse? Blink. Hun burde ha tatt flere vakter i høst, da hadde hun hatt bedre råd. Blink. Rytmen har tatt tak i henne og løper bortetter skinnene.

Med ett blir glimtene av sollys til et åpent lerret, og foran henne åpner det seg et stort jorde. Solen lyser opp scenen som utfolder seg, spolingen er slutt. Som et trykk på TV- kontrollen vises filmen nå i normalt tempo. Rytmen har stilnet og tankene står med ett like stille. Landskapet utenfor svever forbi. På midten av det store jordet ligger det en liten gård. Så deilig det må være å ha råd til å bo på en gård. Være omgitt av naturen på den måten. Ha kuer, hester og sauer å ta hånd om…Alltid sånn. ”En vil alltid lengte etter det en ikke har”.  Sammenligner en det på den måten går det ikke opp- å streve etter det andre har istedenfor å være takknemlig for det en har selv. Skjerp deg.

Blink. Flimrende skog. Rytmen tar tak i henne igjen og spolingen er tilbake. Utsikten er igjen bak henne før den rekker å være foran. Skulle trodd tiden også raste av sted, men det er bare utsikten. Tiden kan også det, mange ting kan. Noe haster forbi, mens andre ting ser aldri ut til å ha en ende. De fine tingene forsvinner kjappest. Føles i hver fall sånn- fine ting er over på et blunk. Som med øyeblikkene i ruten står du plutselig å tenker tilbake på dem. Før du egentlig har rukket å ta dem helt inn over deg, er du på etterskudd. Motsetningen derimot slår seg ned, strekker seg ut, og blir værende en stund. Derfor det hadde vært fint å kunne styre spolingen, som på film. Likevel hadde det beste vært å kunne sette det hele på pause. Stoppe tiden og puste litt. Puste inn de fine øyeblikkene.

Ute er det blitt mørkt. Filmen har gått til rulleteksten, men fortsetter å løpe forbi. En hånd klemmer hennes. Hun snur seg. Et smil møter henne. ”Du ser så tankefull ut. Hva er det du tenker på?” Hun ser ned. Drar på det. ”Ikke noe spesielt”. Latter. ”Kom igjen da! Hva er det?”. Hun kikker ut av vinduet igjen. Tankene suser sammen med rulleteksten, men bare et øyeblikk. Ser tilbake på smilet igjen. ”Vell, egentlig.” Smilet blender henne. Så fin han er! Blunker et par ganger. Som om solen har stått opp igjen, lyser han på henne der hun sitter i setet. ”Egentlig vil jeg ikke tenke så mye. Stoppe å tenke og heller ta ting som det kommer liksom.” Hånden stryker henne over kinnet. Hun trekker pusten. ”Stoppe tiden også egentlig, og bare være her og nå”. Solen lyser muligens opp enda mer, og omfavner henne. ”Det høres bra ut”.

Tidevannet

av den 19. april 2016

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Når det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil snu og dra tilbake. Tilbake i tiden. Tenner en gnist i henne å håpe: kanskje han vil bli denne gangen?

Svik. En klisje. Tidenes klisje. Personen som står deg nærmest. Ønsketenking. Har han noen gang vært der? Tomme ord uten handling. Hva hjelper det vell med drømmer, når du trenger nærhet? Kjærligheten funker ikke sånn, du må være til stede. Vet han ikke det? Selvfølgelig vet han det. Hvordan kan hun da fortsette å lengte etter han? Han som er utenfor rekkevidde. Hvordan kan hun elske han som forlot henne?

Venter. Ventetiden er et hav. Havet tar ingen ende, for hun vet, bak horisonten varer det enda lengre. Strekker seg på tærne, prøver å se over horisonten. Kanskje, kanskje i dag vil være dagen. Dagen hun har ventet på så altfor lenge – dagen han vil ta kontakt. Komme tilbake, løfte henne opp og bære henne bort fra alle bekymringer. Hun trenger det. Trenger han. Hvorfor kommer han ikke?

Hun flyter gjennom dagene. Alt er uklart. Uvisst. Hun er ute i åpent farvann. Flytende i en badering merker hun hver bølge som et slag mot magen. Hvert slag fører henne under overflaten. Hun klarer så vidt å kave seg opp før et nytt slag fører henne under. Under overflaten kan tankene flyte fritt, som en stim kretser de rundt hodet hennes. Gir henne aldri fred. Bølgene kaster henne rundt, fører henne i ulike retninger, helt til hun mister all kontroll. Hun trenger en som kan stake ut kursen for henne, kursen hjem. Om han bare ikke hadde dratt fra henne, da hadde hun aldri havnet her. Hvorfor? Han er den eneste å klandre, men hun klarer det ikke. Vil det kanskje ikke heller. Det er liksom et bånd mellom de to, det burde i hvert fall det, og et slikt bånd går ikke så lett i stykker. Hadde han klart det likevel?

Ansiktene uten navn. Hun ser vekk, vil ikke møte blikket deres. Trenger ikke se på dem engang, kjenner bekymringen i øynene deres der de betrakter henne. Hun prøver å løpe vekk, men å løpe under vann er som å flakse med armene for å fly. Og hva er vitsen? Uansett hvor hun går møter hun alle slags nye ansikter, bare ikke det ene hun håper å se igjen. ”Vi vil bare hjelpe deg”, de bekymrede minene prøver seg på smil. Hvordan kan hun stole på dem? Den som sto henne nærmest, som var en del av henne, forlot henne jo! Om hun ikke kan stole på han, hvem kan hun stole på da?

Sluttet å lære navnene på de nye ansiktene, det ble for mange av dem til slutt. For mange endringer av kursen. hun kaller dem bare det samme. For mange bølgeslag vekk fra begynnelsen. Snurret rundt seg selv til hun ikke viste hvilken retning hun kom fra. Nekter å kalle dem det de ønsker: mamma, pappa. Det finnes bare et par foreldre, mamma finnes ikke lenger, også var det han da. Begynner å lure, kommer han noen gang for å hente henne?

Plutselig en dag var han ikke der lenger. Det gikk dager, uker. Hun kunne ikke ta vare på seg selv. Noen oppdaget det, vet ikke hvem, skolen kanskje? Så var det gjort, strømmen tok tak i henne, og det er den hun har blitt dratt med siden. Hun er fortsatt redd – tenk om han kom tilbake etter hun var blitt dratt med strømmen?

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil ikke lenger snu, og dra tilbake. Gnisten i henne er slukket, og med ett vet hun det. Hun gir slipp på det siste navnet hun kjenner, for pappa kommer ikke tilbake.

Husker du, meg?

av den 12. februar 2016

Husker du
den gang da?
Husker du
hvem vi var?

Meg og deg,
det var alltid oss to
vi var alltid sammen
så hva gjør du nå montro

For uten meg
er du halv!
Det er sånn jeg føler det,
i hvert fall.

Eller har du helt glemt
oss to,
var så lei meg,
at jeg bare lo

Ler fortsatt
ler av deg
– hvem faen er du?!
for ikke lenger vet jeg

Du åpnet et nytt vindu- hoppet ut
Tviler sterkt på,
men hvem vet,
om du er lykkeligere nå.

Jeg likte deg så godt,
hva skjedde?
Klandrer meg selv
men det var ikke meg
nei, deg

Vanskelig å huske hvordan
– alt skjedde så fort
ja,
du fikk det jammen unnagjort

Hvem er du nå da,
vet du det selv?
Ikke prøv å si
at det ikke er noen forskjell

Daså –
du føler deg sikkert friere.
Kan se for meg –
at du sier det.

Jeg bryr meg ikke,
for den følelsen vil gå over.
Snart savner du meg mer enn noe annet,
jeg lover.

Det beste er at jeg er ferdig med deg,
jeg har aldri hatt det bedre.
Nå står jeg å ser på deg og føler ingenting,
jeg håper du ser det.

Finnes det en, finnes det flere

av den 30. november 2015

– Okay, fortell meg nå Jackline, historien din. Stemmen fra mannen på andre siden av bordet er rolig og dempet. Rommet er halvmørkt og blir bare brutt av det røde, blinkende lyset fra en surrende båndopptaker. Blink. Fjeset til mannen ovenfor meg blir opplyst av det skjærende røde lyset. – Hvor.., stemmen sprekker og jeg hoster før jeg gjentar: – Hvor skal jeg begynne? Mannen ser ned på blokken sin før han ser opp igjen. – Vi tar det fra starten.

 

Jeg hadde aldri tenkt spesielt over det før det kom ut, ikke ordentlig. Så klart hadde de spesielle interessene alltid vært der. Det var allikevel ikke før jeg ble tatt at jeg skjønte det. Når alle fjesene jeg møtte enten hvisket eller spyttet ordet i fjeset mitt: da gikk det opp for meg hva jeg virkelig var, hva jeg alltid hadde vært.

Nyheten spredde seg selvfølgelig overalt. Fjesene som møtte meg forandret seg ikke bare, de forsvant. En etter en, ble det færre ansikter å møte blikket til. De voksne ble alvorlige De snakket til meg som om jeg var et lite barn som hadde gått seg vill, og ikke viste hvilken vei det skulle gå. De prøvde å hviske ut veien jeg hadde begynt å bygge, og jage meg tilbake, samme vei som jeg hadde komment fra.

Det ble til at familien min holdt meg innendørs. Skjult vekk fra offentligheten. –Det er best sånn, til det har roet seg. Gi det litt tid. Vet ikke om de prøvde å overbevise meg eller dem selv. Som mange andre småbyer i Mexico er folk glad i sladder, så nyheten spredde seg raskt. De i familien som ikke umiddelbart brøt kontakt, bodde nå hjemme hos oss: antallet kunne telles på en hånd. Den nye meg akseptertes ikke i religionen vår, og i familien min ble religionen satt foran alt, og i dette tilfelle ble det satt over meg.

 

Blink. Det røde lyset skjærer i øynene igjen, og jeg må blunke et par ganger. – Hva skjedde så Jackline? Fortell om hendelsen. Mannen bak opptakeren ser på meg. Han er tålmodig: vi har sittet i flere timer å gått igjennom alle standardspørsmålene han kommer til å stille. Blink. Jeg lener meg tilbake å lukker øynene. Kjenner klumpen i halsen begynne å vokse.

– Nyttårsaften? Jeg kan høre nøkkelknippe rundt halsen hans rasle i det han nikker og bekrefter: – Nyttårsaften.

 

Nyttårsaften. Himmelen glødet av stjerner som eksploderte og gikk opp i flammer. Jeg satt i vinduet mitt og så på disse brennende stjernene i all verdens farger. Jeg tenkte på de som falne stjerneskudd, som prøvde å nå himmelen. Falne stjerner sin kamp på vei opp igjen til himmelen. Men, stjerneskuddene begynte å skifte retning. Jeg så folk på torget som tente på stjernene, forså å kaste dem.

Det var en lilla stjerne som knuste vinduet i stuen vår, og som eksploderte så huset gikk opp i flammer. Etter hvert kom det enda flere. Stjernene ble til piler som kom susende mot en målskive. Moren og tanten min var i stuen i nederste etasje, jeg kom meg ikke ned på grunn av flammene, men…

 

Blink. Tårene renner så synet blir rødflekkete. Den nye stemmen min bærer ikke lenger og jeg blir stille. – Men du kom deg unna siden øverste etasje ikke tok fyr, og du klatret ned brannstigen. Jeg nikker. Mannen retter seg opp i stolen. – Her kommer vi til parten av historien din som folk kjenner til: tiden etterpå. Historien din nådde media, du ble hentet og brakt over grensen av den amerikanske ambassade, og du fikk oppholdstillatelse på grunn av fare for forfølgelse og fare for eget liv ved en eventuell tilbakesendelse. Tiltros for alt dette velger du altså å ta opp kampen og stille deg selv ut i media på denne måten Jack? Jeg rykker til. Det blinker rødt igjen i det blikket mitt møter hans og han retter på seg selv.
–Beklager, Jackline.

Jeg sukker, retter meg opp i stolen, og kikker bort på båndopptakeren i det jeg svarer.

 

Jeg hadde ingen. Prøvde å søkte overalt på nettet, men dette er det nye unormale nå, og ingen vil være den første som sto frem. Jeg vet at det finnes flere som meg der ute.

Akkurat som da homofile først turte å stå frem, er det vi som nå blir sett på som annerledes, forbannet. Vi er den nye generasjonen av homofile, men det gjelder ikke lenger bare tiltrekning av det samme kjønn, men en større lengsel. Lengselen etter å være en annen enn den man er født til å være. Interesser imot det samfunnet gir utrykk for at du skal interessere deg for. Disse reglene som ingen sier høyt, men som er bestemt i det du blir født. Alle disse tingene som blir bestemt, og alle planene de rundt deg begynner å legge, i det øyeblikket en unge bli løftet opp for første gang for å sjekke om det skal bli kalt Jackline, eller Jack.

For når en tenåringsgutt blir tatt i å gå i kjole brytes disse reglene som ingen snakker høyt om. Disse normene basert på kjønn. Nå vet dere der ute at det finnes en av meg, og det er bedre å vite at det finnes noen, om bare en eneste, enn at du skal være helt alene.

 

Øynene er vennlige, og mannen smiler så vidt i det han sier:

-Takk for at du tok deg tid til oss Jackline, da setter vi over til Sportskanalen.

Havet av himmel

av den 24. november 2015

Har du noen gang sett hav og himmel ligge kinn mot kinn en varm sommerdag langs havet? Sett de ligge tett i tett, rett før havet og himmelen kysser hverandre. Smelter sammen i et og samme bilde. Hav blir til himmel og himmel til hav. Ingenting ser ut til å skille dem fra hverandre. Og du glemmer at det i det hele tatt kan være en ende på alt dette blå. Att det alltid finnes noe mer enn det vi ser, en horisont, og det som er bak den.

Den blå himmelen vier seg ut over henne som et teppe. Solen skinner. Vinden stryker henne lett over kinnet. Kysser henne oppover halsen. Sender varme bølger av frysninger opp gjennom hele kroppen. Hun småjogger for å rekke skolen, nynner for seg selv. Gleder seg til å se han igjen. Øynene, smilet, bare tanken på han gjør at hun bobler av glede.

Kulden slår imot han. Den kalde vinden svir i ansiktet. Stikker som små granbar. Kulden strømmen gjennom kroppen, gir han ekle frysninger oppover ryggen. Solen skinner, blender han der han tusler bortover veien mot skolen. Gruer seg til å se henne igjen. Hva skal han si? Hun vet det jo ikke. Skyldfølelsen stikker til i brystet. Orker ikke tanken på at det strålende smilet hennes skal slukne. For hun vet det ikke. Hun vet ingenting.

Møtet. To personer. Begge smiler. Men bare den ene er glad. Den ene skjuler seg bak en maske av løgner. Den andre, lykkelig, uvitende om den andres skjulte sannheter. Skimter ansiktet som skjuler seg bak masken så vidt. Aner noe, men bildet er uklart, mangler detaljene som skjuler seg bak.
Det klare havet av himmel, smeltet sammen i ett, begynner så smått å kruse. Og små dotter av grått har begynt å lage hull i det blå teppet.

Hun begynner å fryse på vei hjem. Vinden øker og rusker i henne mens hun går. Skyene var blitt mørkere og dråper av regn pisker henne i ansiktet. Hun føler seg tung. Smiler ikke lenger. Det hadde vært noe annerledes mellom dem i dag. Noe som skilte dem fra hverandre. Han hadde vært fraværende, han virket glad, men det lå noe bak smilet og latteren.

Smilet kom først etterpå. På veien hjem ble det falske smilet mer ekte igjen. Han føler seg litt lettere. Hadde komt seg greit gjennom dagen. Klarte å smile og le nesten som normalt. Oppført seg ikke noe annerledes enn før, eller?
Vinden begynner å rive i han, og store regndråper treffer han som slag i ansiktet. Minner han på at han fortsatt ikke har fortalt henne det. Det at hun fortsatt ikke vet noe. Om han, det han hadde gjort. Skyldfølelsen stikker til i brystet igjen. Det hadde bare skjedd en gang. Noe som aldri skulle ha skjedd. Hvis hun fikk vite det, kom hun til å gå fra han. Og siden det aldri kom til å skje igjen, var det ikke da bedre å la det være?

Når natten ble til dag, lå mørket fra natten igjen som et svart hull. Havet av himmel raste mot henne. Svarte skyer presser seg mot ruten. Regnet hamrer. Solen hadde sluknet. Svelget av alt det mørke.

Regnet raste vilt mot han. Hamret og slo. Lot han ikke være i fred. Vinden skrek og rev i verden utenfor. Han følte seg ikke bra, ikke i det hele tatt. Masken var av, smilet forsvunnet.
Havet av himmelen var adskilt. Splittet i to av en horisont, og alt som var bak den.

Livets farger

av den 24. november 2015

Hvis svik hadde vært en farge, ville den ha vært fargen oransje. Blandingen av to farger. Gult som symbol på lykke, og lykkens bakside: det røde. Et negativt symbol. Ulykke. Hvis svik hadde vært en person derimot, ville personen vært et kaos av farger: en klovn. En som tuller med deg, narrer deg, til du ikke vet helt hva du skal tro. Denne klovnen kan hoppe på deg hele tiden, hvor enn du er. Du er aldri trygg! Han kan narre deg, også narre deg igjen, så du aldri vet hva som er utgangspunktet. Sånn som jeg ser på det er det dette som skjedde med Malene og Victor.

Et klasserom er fullt av farger. Alle har farger, enten bærer de den med seg, eller den dannes etter hvert. Alt kan likevel forandres. Det interessante med å følge en klasse er å se alle disse fargerike menneskene, vokse i ditt nærvær, og være vitne til deres utvikling. Se de strekke seg, og utvikle nye egenskaper. Se vennskap som bygges, og ødelegges. Bånd som knyttes, og rives opp igjen. Kjærligheten som vokser, og knuses. Du er en taus tilskuer, av en vanskelig del av deres liv. Et stille vitne, av ungdommenes kamp mot å bli voksen.

Jakken til jenten som kommer gjennom porten er grå. Regnet har fått tak i mascaraen hennes og lar den gli i bekker nedover kinnene. På plassen stopper hun opp. Ser seg rundt. En gutt kommer ut fra venstre skur i retning henne. I det hun snur seg, lyser smilet hennes opp. Hun går ham i møte. Klemmer. Han tørker vekk bekkene som er tegnet på kinnene hennes. Hun åpner jakken. Genseren under jakken lyser opp dagens forsinkede soloppgang.

Malene kommer inn døren til klasserommet, hånd i hånd med Victor. Hun, som solen selv. Han, som oppsatt i flammer. -Så fine gensere dere hadde på dere i dag! Smilet hennes blir enda bredere. Hun lyser. –Takk! 

Hver dag har sin farge, sies det. Ikke alle dager er like lyse, og ikke alle er like grå. Men, kan en dag være grå? Når jeg ser ut på den tunge, regnfulle luften utenfor, er det akkurat sånn jeg ville beskrevet denne dagen. Grå. Men hva med Malene? Hvilken farge ser hun i denne dagen? Er hun så lykkelig at dagen hennes farges i en annen enn min?

Hva farger egentlig en dag? Er det humøret? En person? Svaret på det er vell egentlig alt mulig. Alt kan farge en dag, så lenge du slipper fargene til.

-Farger. Hvilke betydninger har de tror dere? Tror dere vi bruker farger til å få frem noe spesielt? Kan det kanskje være et virkemiddel?” Stor diskusjon.

Kan man det da? Bruke farger for å utrykke ulike ting? Følelser? Sinne for eksempel? I så fall kan man skape mange nyanser av følelser, ved å blande fargene. Lysere eller mørkere. Kanskje en dag ikke bare har en farge, men flere?

En ny dag. Klasserom er tomt for farger, men regnet er vasket vekk, og grå fargen utenfor har lettet. Ut vinduet ser jeg plutselig Victor, hånd i hånd med Ingeborg. Hvor er Malene? Victor lyser av oransje der han går bortover veien. De fargene de to danner i går, smeltet sammen i en. Gårsdagens rød sammen med dagens sukkersøte rosa. Rosa, utblandingen av det røde. En mildere farge, men av den samme bakgrunn.

Skjønner han ikke at han gjør noe galt? Nei. Klovnen holder han for øynene. Narrer ham. Det han ikke vil se, synes ikke. Kan man virkelig være lykkelig, selv vitende om ens egne feil? Vell vitende om at det man gjøre er galt? Tydeligvis. Verre er det for den på den andre siden. Den lykkelige, uvitende om hva som skjer bak klovnens rygg.

Jeg ser bortover langs enden av veien. Bak dem, på det ene hushjørnet ser jeg plutselig solen titte frem. Fargene hennes har ikke forandret seg. Lyset er svakere nå, hun skinner ikke lenger, men fortsatt er hun tydelig. Så går solen ned.

Neste gang jeg ser Malene gå gjennom porten, er det starten på en ny uke. Jakken er fortsatt like grå. Hun går med raske skritt denne gangen. Stopper ikke opp, men går rett forbi skuret hvor gutten igjen kommer ut fra. Han ser forvirret ut. Hva nå?

Malene er først inn i klasserommet, hun henger av seg jakken og setter seg ned på plassen sin med ett smell. Det er ingen spor etter bekkene under øynene hennes denne gangen. Bekkene har blitt til ringene i et vann, hvor en stein er sluppet.

-Hvordan føler du deg Malene? Hun retter på den hvite t-skjorten sin. Hun trekker på skuldrene, -Kan jeg spørre hva du tenker på? Hun ser opp. –Jeg er ganske tom egentlig, helt blank.

Resten av klassen fyller seg på. Victor lunter inn. De kaster blikk. Den hvite ser vekk. Den andre, svarte, går en annen vei. Hva gjør fargene sin kraft så sterke? Sammen er de svakere, men satt opp mot hverandre er de motsetningen tydelige. Kontraster. Hvitt. Blanke ark er hvite. De er åpenhet, en ny start, klare til å bli fylt opp med all verdens farger. Svart derimot. Svart fyller opp alt og etterlater ingen åpen plass. Svart maler over alle andre farger, et mørke som ingen farger skinner gjennom.

Klovnen er fargerik. All verdens farger. En dag, bør i motsetning ta for seg bare et par farger om gangen. Gjerne i flere nyanser, lysere eller mørkere. Siden, det kan ikke bare være lyse dager, for uten mørke vet man ikke hva lys er. Og uten lys, vet man ikke hva mørke er. Dager er ment å være i forskjellige farger, akkurat som livet er ment å gå opp og ned. Ingen gode dager finnes uten de dårlige. Så lenge man holder arkene sine hvite, vil man kunne ta inn alle fargene som eventuelt vil komme. Uansett hvilke nyanser.