Velkommen hjem
av MSS den 2. mars 2020
Tomrommet i meg
er som et kaldt og evigvarende vindpust
det er gjennomtrekk
gjennom meg.
Alle kriker og kroker er saumfart
støvet blåst av
mine møblerte og destruktive følelser.
De har bodd i meg lenge nå.
Så trofaste at jeg har
satt ned husleien.
«Finn dere til rette
Velkommen har dere bestandig vært»
sier jeg
mens jeg vanner dem
generøst
lar dem vokse og gro seg sterke
så store
at alt friskt som forsøker å nå inn
blir presset ut igjen
«Her er det fult», sier de
«hvert hjørne er utleid».
«Days like this»
av MSS den 2. mars 2020
Dagen idag var usedvanlig vakker.
Solen skinte over sine fineste steder
vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt
og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet
over å få lov til å være til i denne deilige verden.
Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.
Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.
Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,
jeg lar dem passere.
Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.
Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,
har nå spredt seg til upresise steder,
og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.
Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske
ville på en dag som denne
løpt opp på de høyeste topper
hoppet i sjøen for et vårbad.
Men jeg
kjøre hjem.
Parkerer bilen på sin vandte plass
trer rutinert over dørstokken
til huset som rommer all min ensomhet.
Trekker for gardinene
og gråter
over alle disse dagene jeg går glipp av
og ber om at denne konkrete dagen
skal omsider ta slutt
med sitt tilbakevendende og trygge mørke.
Veien hjem og tilbake
av MSS den 2. mars 2020
Jeg lengter hjem
men hjemmet mitt
har dere frarøvet meg.
Men hadde noen spurt dere
ville dere svart:
Hun frarøvet oss hjemmet vårt.
Jeg vasket gulvene deres med blod
fylte rommene med skrik og vonde ord
stjal nattesøvnen deres
okkuperte tankene deres
og tok følelsene deres som gisler
Jeg spyttet på deres gode intensjoner
spolerte alle våre sjanser
og frastøtte meg all deres omsorg.
Så kanskje dere har rett:
Da jeg dro
var det ingenting igjen
av hjemmet deres.
Unnskyld.
Selvinnsikt har aldri vært
min sterkeste side.
TUSEN KNAS
av MSS den 1. mars 2020
Knust glass
spredd over gulvet.
Du springer
for å hente feiebrettet.
Og jeg bare
står der.
Og ser deg feie opp
hjertet mitt.
Velkommen inn
av MSS den 1. mars 2020
Jeg vil ikke at noen
Skal komme å dra meg
Ut av elendigheten.
Jeg vil at noen
Skal komme
Å være der
Sammen med meg.
Så kan vi etterhvert
Dra derfra
Sammen.
Uidentifisert
av MSS den 30. januar 2017
Magen vrenger seg.
En ekkel, vondt følelse.
Som jeg har følt nokså ofte,
i løpet av 20 år.
Men enda klarer jeg ikke
sette ord på hva den er.
Men den dukker opp
ofte.
Da jeg var mindre,
minnet den meg om hjemlengsel.
Men etter hvert som begrepet «hjem»
mistet sin betydning,
dukket følelsen opp oftere.
Men noen ganger, enda som liten,
kan jeg huske at jeg tenkte
«jeg er jo hjemme?»
kanskje var det da
Jeg mistet meg selv.
(meg) og alle de andre
av MSS den 13. august 2016
Og alle disse menneskene.
På skolen, på bussen, på gaten.
Jeg lurer på hvem de er.
Og så lurer jeg på hvem jeg er.
Og så lurer jeg på hva de lurer på.
Og om de går rundt og lurer
like masse som meg.
Skår i porselenet
av MSS den 26. mai 2016
Du sa
Hadde jeg vært din datter
Ville alt vært annerledes.
Ville jeg vært annerledes.
Jeg lengter enda fælt
Etter å være din datter.
Ofte er det det
Jeg drømmer om
Om nettene.
Når jeg lengter.
Hvis jeg skulle vært annerledes,
Kanskje jeg ville vært
Kjedelig.
Kanskje livet ville vært
Kjedelig.
Men jeg tror ikke noe ville vært
Kjedelig
Hvis jeg hadde fått være
Din datter.
Jeg ville strålt
som solen.
Latteren min kunne
Høres i hele rommet
Og de ville sagt til deg
«Jammen er hun din datter».
Og du ville smilt
Og vært stolt.
Bedrevitere
av MSS den 28. februar 2016
Hva om det er dem
med diagnosene
som virkelig har forstått
verden
mens de andre
de friske
de har bare
misforstått
alt.