av MSS den 25. januar 2016
Fordi det hvite huset
det skulle være mitt.
Jeg skulle stå i vinduet
og se snøen falle
mens høytalerne spilte
Ludovico Einaudi.
Så skulle jeg fundere
litt over livet.
Skrive litt
slik jeg gjør nå.
Vente på deg
som skulle komme
å drikke te
og spille gitar.
Jeg har enda
mareritt
om at det er hun
som står i vinduet
i mitt hvite lille hus
og venter på deg.
For ja,
det ville vært
et mareritt.
av MSS den 29. oktober 2015
Puster negativitet
i en ellers
positiv verden.
av MSS den 22. mai 2015
Det er ingenting som føles mer ensomt
Enn å skyve bort
Alle du er glad i.
Enn å holde på avstand,
Alle som begynner å kjenne deg.
For meg er det ensomhet.
Å aldri være sikker på om noen bryr seg.
Å aldri være sikker på om folk snakker sant.
Å aldri vite om du er ønsket.
Å aldri vite om du er ment for å være til.
Det er ensomhet, for meg.
Jeg er ikke ensom, fordi jeg ikke har folk rundt meg.
Jeg er ikke ensom, fordi ingen har sagt de vil være der for meg.
Jeg er ensom, fordi jeg ikke ser dem.
Jeg er ensom, fordi jeg ikke tror dem.
av MSS den 12. mai 2015
Hva tenkte du på
Da du satt det siste skuddet?
Kjente du solstrålene som før har varmen kroppen din,
Men som til slutt måtte vike for kulden som kom innenfra?
Hva tenkte du på
Da du satt det siste skuddet?
Så du for deg alle veikryss hvor du har løpt feil
I en desperat flukt fra alt du ikke ville vite?
Hva tenkte du på
Da du satt det siste skuddet?
Lurte du på hvorfor ingen prøvde å redde deg
Fra ondskapen som dro deg lengre og lengre bort fra oss?
Hva tenkte du på
Da du satt det siste skuddet?
Savnet du å le, savnet du å smile
Uten å måtte skyte jævelskap i årene?
Hva tenkte du på
Da du satt det siste skuddet?
Var du glad det var over, var du glad det var forbi
Dette livet, du ikke kunne trives i?
Håper de andre englene tar godt vare på deg. Sov godt, vår venn.
av MSS den 10. april 2015
Vil være fri, men det er trygt å være fanget. Mitt fengsel, min egen vokter. Lever i det som skal være min såkalte trygghet, men er alltid utrygg. Bygger opp min egen mur, men håper at noen skal tørre å rive den ned. Vil bli sett, men slutt å se på meg. Tørk tårene mine men gi faen. Hold deg unna, men jeg trenger deg jo.
Hva er det du ikke skjønner med meg?
Jeg snakker i gåter, alt er motsatt. Kommer fra bakvendtland.
Jeg pleier å si at jeg ikke kan spille med deg, fordi du ikke greier å holde deg til spillereglene. Det er godt å være med noen som blåser i mine regler.
Jeg trenger deg, men dra til helvete. Jeg mener ikke det jeg sier, det jeg ikke sier er det jeg mener. Du er dum som tror meg. Hold opp å vri på ordene mine. Ikke tro du kjenner meg. Skulle ønske noen kjente meg. Vil ha deg her, men fortsett å holde deg unna. Gjør ting lett for meg, men jeg trenger å møte motstand.
Jeg snakker gresk og alt du forstår er norsk. Du har aldri hatt lyst å lære deg gresk.
Du lukker ørene mens jeg skriker for full hals. Ut kommer ingen lyd. Du hører ikke etter! Jeg ber deg lytte, men jeg snakker ikke fornuft. Se meg! Sier jeg, og setter bind foran øynene dine og leder deg i en annen retning. Hjelp meg! Sier jeg, mens du rekker din hånd mot meg der jeg henger ved stupet. Jeg biter deg i hånden og du rygger tilbake. Hør meg! Sier jeg, mens jeg holder deg for ørene og hvisker. Gå din vei! Sier jeg, men ønsker du skal bli. Bli hos meg! Sier jeg, men skyver deg bort.
Forstå meg. Bare forstå meg. Det kan da ikke være så vanskelig.
Jeg setter opp feller og håper du snubler. Du snubler ikke, så jeg setter opp nye feller. Du må da snart snuble. Jeg vil se deg falle. Gå skikkelig på trynet. Jeg vil motbevise alt du ønsker å bevise for meg. Ordene dine har aldri vært sanne. Bare en løgn av et løfte du aldri vil kunne holde. Du vet det like godt som jeg gjør. Jeg er umulig, og du kan ikke hjelpe meg. La meg bevise det for deg.
Du syr mine sår, men jeg river opp stingene. Du klapper meg på skulderen og sier alt vil ordne seg. Jeg spytter deg i ansiktet for vi begge vet du tøyser. Du prøver å skremme meg, men det greier du ikke. Jeg vet min sjeldne hobby er farlig, du trenger ikke informere meg. Hvorfor tror du jeg synes det er spennende? Fortell meg, kjære lege: Føles ikke jobben din håpløs?
Du sier jeg er for ung til å dø, jeg påstår du ikke vet noe om livet. En dag vil jeg bli glad igjen, det lover du meg. Jeg flirer av dumheten din. Du kjenner ikke meg, det er bare noe du innbiller deg. Dere er gode på å innbille dere ting. Du sier jeg ikke er alene. Har du vært i min kropp, kjent i min sjel? Milliarder av mennesker, og ingen er som meg. Milliarder av mennesker, og jeg er ingenting som dem.
Kan du ikke bare sende meg til en annen planet? Kanskje jeg treffer noen som snakker mitt språk. Kanskje jeg treffer noen som er laget av det samme som meg. Kanskje.
Du ønsker nok å forstå meg, det tror jeg så inderlig. Men det er en umulig oppgave, akkurat som jeg er et umulig prosjekt. Så gjør deg selv, og forsåvidt meg også, en tjeneste: Gi opp. Spar oss begge tiden.
Du forstår ikke gresk. Og som jeg prøvde å minne deg på: Du ønsker ikke å lære deg det heller.
av MSS den 19. januar 2015
«Du ba meg jo ganske direkte om å gå.»
Selvfølgelig gjorde jeg det.
Det er jo min måte å trygle noen om å bli.
av MSS den 12. oktober 2014
(Som forberedelse til eksamen 2014 ble vi bedt om å skrive episk tekst, hvor vi skulle ta utgangspunkt i et utdrag fra romanen «Naustet» av Jan Fosse. Utdraget vi fikk lese sa ganske lite. Vi skulle skrive om koblingen mellom to av hovedpersonene, og hva historie vi trodde de kunne ha sammen. Her er min novelle.)
Blikket hans vekker så mange minner. De jeg har jobbet så hardt med å bli kvitt i mange år. De har likevel ikke vært borte. De har ligget å gnagd, langt inni skrotten min. Vi ser på hverandre. Ingen slipper blikket. Jeg lurer på hva han tenker, og hva han føler. Jeg er ikke engang sikker på hva jeg føler. Lengsel, kanskje. Skam. Skam over hva vi følte, hva vi gjorde. Skam over at jeg fortsatt bor hos min mor og går på sosialen, mens han har skapt et vellykket liv for seg selv. Lengsel, etter hva vi følte, og hva vi en gang hadde. «Jeg har savnet deg» greide jeg å stotre frem. Det kom litt overraskende på meg nesten, for jeg hadde ikke planlagt å si det. Jeg venter på et svar. Håper vel egentlig på at han skal si noe likt. Som at han har savnet meg også, eller at han har tenkt på meg. At han har angret på de valgene han senere tok. Men han sa ikke noe av det. Han sa ingenting. Han bare snudde seg og gikk. Jeg prøvde å rope. Men ordene ble hengende fast i halsen på meg. Det kom bare som et lite, halvkvalt hvisk. «Knut..» Han forsvinner bortover veien med standhaftige skritt. «Jeg har ventet på deg..»
Jeg blir stående igjen i regnet, med en tåre som sakte triller nedover kinnet mitt. Jeg har aldri vært så tapper som han Knut. Jeg blir revet tilbake til den varme sommerdagen i mai, som satte følelsene mine i flammer, og som gjorde meg mer forvirret enn aldri før. Et minne jeg har kjempet sånn for å fortrenge. Om den varme mai-dagen i 1975, som startet et nytt kapitel som jeg enda ikke har greid å avslutte.
Sursøt. Det var det han smakte. Leppene hans dirrer, mens jeg forsiktig biter på dem, og nyter smaken av saltvannet som han nettopp har svømt i. Håret hans er vått, og drypper fortsatt. Gåsehuden står langs armene på han. Om det kommer av at han begynner å bli kald, eller at han er pirret, spekulerer jeg ikke ved. Jeg bare smiler. Nyter følelsene som sprenges inni meg som fyrverkeri. Plutselig tar han tak i meg, og holder meg på armlengdes avstand. «Hva er det du holder på med?!» Han ser på meg, nesten litt vantro. Som om det nettopp har slått han hva vi egentlig driver med. Blikket hans flakker litt. Fra sjøen, til himmelen, og tilbake til meg. «Hva er det vi holder på med?» hvisker han sakte. Jeg gir han ingen svar. For jeg vet jo ikke selv. Det eneste jeg vet med 100% sikkerhet, er at det føles godt, og på en absurd måte riktig. Igjen lener jeg meg mot ham, og smaker på det sursøte. Knut gjør ingen motstand.
Det var første gangen, mellom meg og Knut. Første gangen vi turte å følge lystene våre, som hadde ligget sånn innesperret det siste året. Jeg greier fortsatt ikke helt sette fingeren på hvor alt forandret seg. Når vi gikk fra å være kamerater, til hemmelige elskere. Vi visste jo hele veien at det vi gjorde var galt. Farlig og forbudt. Men en plass på veien mistet vi likevel sperrene, og grensene vi en gang hadde, ble sakte visket bort.
Midt i heten stopper han opp. Svetten sildrer langs brystkassen hans. Jeg sukker. Han er så vakker at jeg kjenner det verker. «Vi burde ikke gjøre dette..» sier han fortvilet. Kroppen og ansiktet hans er lett for meg å tyde. Jeg kan se at lysten river og sliter i han, og kjemper en hard kamp mot fornuften. «Hysj…» hvisker jeg. Og fortsetter. Men han dytter meg vekk og sliter seg løs fra omfavnelsen min. «Din perverse faen! Hold deg unna meg!» Roper han. Jeg kan se frykten i øynene hans. Og smerten står som skrevet i pannen hans.
Det var ikke det at jeg ikke var redd. Jeg kjente på minst like stor frykt som det han gjorde. Men jeg greide ikke styre meg. Frykten greide ikke styre meg. For Knut var det mer som sto på spill. Faren hans var prest i bygden. Meningene hans sto ganske klare om hva som var akseptert i samfunnet og ikke. Homofili, havnet ganske enkelt i rekken av «ikke». Familien hans var mektig, og respektert av folk flest. Det ble satt ganske høye forventninger til Knut. Om å gjøre det bra på skolen, om å få seg en god utdannelse. Helst følge farens fotspor. Få seg en flott A4 familie, med kone og barn. Knut hadde en lysende fremtid. I hvert fall hadde han alle forutsetningene for det. Med meg var det annerledes. Jeg bodde hos en alkoholisert mor uten utdannelse eller jobb. Min far døde da jeg var yngre. Han var en klok mann. Når vi snakket om fremtiden, sa han alltid at jeg måtte følge mine egne veier i livet. Gå mot alle odds. Og det var nettopp det jeg prøvde å gjøre.
Jeg begynte å gå litt lei ambivalensen hans. Egentlig skremte den meg, fordi den sendte varslende signaler om at det vi gjorde ikke var rett. En kveld var vi i naustet. Han prøver å få på seg skjorten samtidig som han fester beltet. Jeg flirer litt av synet. «Har du dårlig tid?» spør jeg. Jeg vil at han skal løfte blikket, se smilende på meg og svare at nei, det har han ikke, for så å legge seg ned igjen til meg. Og han løfter blikket, og ser på meg. Men han smiler ikke. Han ser nesten litt skuffet ut. Han åpner munnen for å si noe, men ender kun opp med å trekke pusten. Jeg kjenner at det skjer noe. Noe brister inni meg. «Jeg starter på bibelskole fra høsten av.» Han ser ned i tregulvet. Først tror jeg ikke helt det han sier. Jeg skjønner ikke. «Men.. Det er jo ingen bibelskoler her omkring.» Stotrer jeg frem. Jeg prøver å fange blikket hans for å få et svar. «Nei, det er det ikke. Den er et stykke borte. Man bor på internat.» Svarer han. Så begynner det å gå opp for meg. Han skal dra. Knut’en min drar fra meg. Jeg føler meg maktesløs. Er det nå jeg skal kjempe? Kjempe for kjærligheten? Jeg vet jo at dette ikke er normalt. Jeg har hørt faren til Knut si at det er en sykdom, en lidelse. Men hvis det stemmer, hvor rart er det ikke da at meg og Knut’en, to bestekompiser som har hengt i sammen som erteris hele oppveksten, er blitt rammet av samme sykdom? «Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke være sånn lengre. Jeg er ment for mer» Jeg blir revet ut av tankene mine. Jeg vet han prøver å holde stemmen strak, men den er nær å briste. Han høres så sårbar ut. Jeg har lyst å stryke ham over kinnet, gi han uendelige lovord om at alt vil ordne seg til slutt, og forsikre han om at min kjærlighet vil aldri ende ta. Men jeg gjør det ikke. I det han snur seg for å gå , begynner jeg å trygle. Jeg skjønner jeg skulle begynt mye før. «Vær så snill, ikke dra..» Men det var for sent. Jeg hadde allerede rukket å miste min beste venn. Og elsker.
av MSS den 22. januar 2014
Novelle skrevet i sammenheng med skoleoppgave. Tema og overskrift skulle være «trekantdrama.»
Han kaster seg tilbake i sengen. «Faen det var godt!» Sukker han. Svetten pipler fra brystkassen hans, og renner i saftige elver nedover mot magen. Elven ender i navlen hans. Jeg grøsser av det ekle synet. Jeg ligger helt i ro ved siden av. Prøver mitt beste å ikke rikke en muskel. Skammen buldrer i kroppen på meg. Han puster tungt. Jeg strever med å puste i det hele tatt. Jeg er redd for hva han skal si. Jeg er redd for hva som skal skje.
Han ruller seg bort mot meg, og drar meg inn i armkroken sin. Den er klam. Hvorfor blir jeg plutselig så kvalm? Hans omfavnelse får meg til å skjelve. «Er du kald? Fryser du? Her, jeg skal ta teppe rundt deg.» Jeg reiser meg brått, holder teppet rundt meg med et godt grep. «Jeg er nødt å gå.» Han ser på meg med bedende øyne. «Nå allerede? Jeg trodde du ville bli lengre. Jeg trodde du skulle sove over.» Jeg samler sammen klærne mine som ligger spredt utover gulvet. Jeg kjenner jeg begynner å rødme av ubehag. Jeg kan føle blikket hans i ryggen idet jeg går mot badet. Jeg snur meg ikke.
Det er mørkt ute, og jeg haster gjennom gatene. Det er kaldt, og vinden blåser håret mitt i alle retninger. Jeg vil bare hjem så fort som mulig. Jeg tar meg et stopp på et gatehjørne og kjøper en kaffe for å varme meg. Jeg låser meg inn i leiligheten min og kaster meg ned på sofaen. Taket snurrer. Hvorfor gikk jeg med på å ta en flaske vin hjemme hos han i det hele tatt? Jeg skulle dratt direkte hjem fra jobb, akkurat slik som jeg hadde planlagt. Pokker heller, han er sjefen min.
Jeg har jobbet for han et par uker nå. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket jeg kom inn på kontoret hans for første gang, hvor han satt med ryggen til. Han snurret rundt på kontorstolen og så rett på meg. Jeg ble sjarmert i senk. Først av øynene hans. De var blå som havet, og greide å berolige meg med kun ett blikk. Ansiktet hans hadde en slik naturlig glød, som jeg fant utrolig fascinerende. Smilet hans, som bredde seg over hele ansiktet, og som kunne gjøre om en grå dag til solfylt. Jeg kunne høre en stemme, langt inne i fra. En stemme jeg ikke visste jeg hadde. Den hadde en grusom, ustyrlig lyst. Stemmen sa til meg med full røst «Jeg vil ha denne mannen.»
Jeg blir brått revet ut av tankene mine da jeg hører ytterdøren i gangen slå opp. «Er du hjemme, kjære?» Jeg frosser til. Skulle han komme i kveld? Jeg åpner munnen for å svare, men ordene er forsvunnet fra kroppen min. Jeg lukker den. «Hallo?» roper han igjen. Jeg kan høre han slenge av seg skoene og henge opp jakken der ute. «Jeg er her inne» greier jeg å stotre frem. Jeg snur meg mot han idet han kommer inn i rommet. Han holder en bukett blomster mellom hendene. Han kommer bort til meg og klemmer meg bakfra. Omfavnelsen hans kveler meg. I hvert fall føles det sånn. «Sitter du opp og venter på meg? Så god du er. Beklager at jeg ble sen. Jeg måtte jobbe overtid, skjønner du.»
Åh, Jon. Du skulle bare visst.
Jeg vet jeg må ligne en fraværende robot. Jeg er glad han ikke bemerker noe. Jeg prøver meg på et smil. «Så fine blomster. Er de til meg?» spør jeg. «Ja, tenk. De er det. Du vet vel at vi har vært forlovet i en måned i dag? Gratulerer, baby. Måtte det bli enda flere.» Han gliser fornøyd og planter et kyss på leppene mine.
Jeg ligger med hodet på brystkassen hans. Hører hjertet hans slå. Rolig og betryggende. Kroppen hans er varm. Jeg greier ikke sove. Sirenene og bilhornene fra gatene forstyrrer meg. Jeg burde være så takknemlig for at jeg har en kjæreste som elsker meg. Som tar vare på meg, og bryr seg om meg. I stedet går jeg hen og gjør noe så skamfullt, skittent og utilgivelig. Jeg kjenner en tåre renne sakte nedover kinnet mitt. Etterfulgt av en til. Og enda en. Jeg prøver alt jeg kan å holde hulket inne. Men likevel greier det unnslippe og komme ut munnen min. Jon rykker til, men våkner likevel ikke. Han kan sanse at jeg gråter, jeg vet det. Han tror nok jeg har ett av marerittene mine igjen. Han holder hardere rundt meg, og mumler i halvveis i søvne. «Du er trygg hos meg, Sofia. Ikke gråt.»
av MSS den 19. november 2013
En jente som gråt. En barndom som gikk tapt. En drøm som ble knust. En oppvekst som ble ødelagt.
En kropp som ble misbrukt. En fremtid som ble skadet. En utvikling som stanset. En ondskap som ble ladet.
En sak som ble henlagt. En mor som ble innlagt. En fasade som slo sprekker, behover ble ikke ble dekket.
En lengsel etter kjærlighet. En familie i uenighet. Et ønske om noe annet. Traumer som ble dannet.
Et mareritt ble virkelighet. En redsel i frodighet. Et hjerte renner blod, følelser i overflod.
Relasjoner som ble brutt, en jente skjærer kutt. En mann med makt. Grusomme ord ble sagt. En mamma i rus, barnedrømmer som falt i grus.
Løgner ble oppdiktet, en sjel ble sviktet. Følelser ble såret, armer ble oppskåret.
Et barn som gikk seg vill, en barnehagetante var så snill. En hemmelighet ble sagt, men ble videre bragt.
Hun rømmer i drømmene, har en far som er så dømmende. Hun blir forvirret gjennom aktene, hun kjenner ikke taktene.
En stemme kvalt av gråt. I mørket skinner et håp. «Det må skje noe fort», men ingen ting ble gjort.
av MSS den 19. november 2013
Gi meg en framtid, så skal eg gi deg håp. Gi livet mitt en mening, så skal eg slutte å kutte meg sjøl til blods. Gi meg en omsorgsperson i stedet for en jævla «hovedkontakt» så skal eg vise tillit. Mamma, eg hater deg. Pappa, deg og. Stikk, løp, vekk! Bystasjonen, Nygårdsparken, kor faen vil eg hen? Gi meg trygghet, så skal eg slutte å være utrygg. Gi meg stabilitet, så skal eg slutte å være ustabil.
Gi meg middag klokken fire, mor og far, søster og bror. Eg vil hjem, men kor faen var det no igjen? Purken, ka vil du? Gi meg en flaske morskjærlighet, så skal eg legge vekk spriten. Gi meg et ordentlig hjem å gå til, så skal eg slutte å henge i gatene.
Bruk kondom neste gang då pappa, så slipper endå et barn å bli straffet hele livet for dine feil. Gi meg bursdagsselskapene eg aldri fikk, nattasangene eg aldri fikk. Gi meg barndommen eg aldri fikk, og eg skal slutte å være pøbel. Gi meg et vanlig hjem, og eg skal aldri ruse meg igjen.
Kor ska eg, og kor har eg vært? Gi meg et svar på kor veien går videre, så kanskje eg kan få sove om natten. Bort med piller og rus, inn med boller og brus. Si at eg e god nok, kanskje eg vil tro på det. Si at eg fortjener, kanskje eg slutter å spy opp maten.
Hasj, kokain, topper det med vodka. Ka e det eg rømmer fra? Mørke netter, tomme gater. Tomme sjeler, mørke tanker. Høy på rusen, lav på livet. Springer som faen og ser meg ikke tilbake.