MSS

«Days like this»

av den 2. mars 2020

Dagen idag var usedvanlig vakker.

Solen skinte over sine fineste steder

vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt

og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet

over å få lov til å være til i denne deilige verden.

 

Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.

Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.

Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,

jeg lar dem passere.

Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.

 

Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,

har nå spredt seg til upresise steder,

og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.

 

Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske

ville på en dag som denne

løpt opp på de høyeste topper

hoppet i sjøen for et vårbad.

 

Men jeg

kjøre hjem.

Parkerer bilen på sin vandte plass

trer rutinert over dørstokken

til huset som rommer all min ensomhet.

Trekker for gardinene

og gråter

over alle disse dagene jeg går glipp av

og ber om at denne konkrete dagen

skal omsider ta slutt

med sitt tilbakevendende og trygge mørke.

Veien hjem og tilbake

av den 2. mars 2020

Jeg lengter hjem

men hjemmet mitt

har dere frarøvet meg.

Men hadde noen spurt dere

ville svaret vært

hun frarøvet oss hjemmet vårt.

 

Jeg polerte gulvene deres med blod

fylte luften med skrik og panikk

stjal nattesøvnen

okkuperte tankene

og tok følelsene deres som gisler.

 

Jeg spyttet på deres gode intensjoner

frastøtte meg all deres omsorg

og spolerte alle våre sjanser

 

Tryggheten dere kunne tilby

ble for utrygg.

Måtte knuse det som knuses kunne

teste det som kunne testes.

 

Så kanskje dere har rett:

Da jeg dro

var det ingenting igjen

av hjemmet deres.

All min selvdestruktivitet

forgiftet hvert et rom.

 

Hvis all min anger og selvbebreidelse

kunne kjøpt dere et nytt hjem

ville dere bodd i et palass.

 

TUSEN KNAS

av den 1. mars 2020

Knust glass

spredd over gulvet.

Du springer

for å hente feiebrettet.

Og jeg bare

står der.

Og ser deg feie opp

hjertet mitt.

Velkommen inn

av den 1. mars 2020

Jeg vil ikke at noen

Skal komme å dra meg

Ut av elendigheten.

Jeg vil at noen

Skal komme

Å være der

Sammen med meg.

Så kan vi etterhvert

Dra derfra

Sammen.

Uidentifisert

av den 30. januar 2017

Magen vrenger seg.

En ekkel, vondt følelse.

Som jeg har følt nokså ofte,

i løpet av 20 år.

Men enda klarer jeg ikke

sette ord på hva den er.

Men den dukker opp

ofte.

Da jeg var mindre,

minnet den meg om hjemlengsel.

Men etter hvert som begrepet «hjem»

mistet sin betydning,

dukket følelsen opp oftere.

Men noen ganger, enda som liten,

kan jeg huske at jeg tenkte

«jeg er jo hjemme?»

kanskje var det da

Jeg mistet meg selv.

(meg) og alle de andre

av den 13. august 2016

Og alle disse menneskene.

På skolen, på bussen, på gaten.

Jeg lurer på hvem de er.

Og så lurer jeg på hvem jeg er.

Og så lurer jeg på hva de lurer på.

Og om de går rundt og lurer

like masse som meg.

 

Skår i porselenet

av den 26. mai 2016

Du sa

Hadde jeg vært din datter

Ville alt vært annerledes.

Ville jeg vært annerledes.

Jeg lengter enda fælt

Etter å være din datter.

Ofte er det det

Jeg drømmer om

Om nettene.

Når jeg lengter.

Hvis jeg skulle vært annerledes,

Kanskje jeg ville vært

Kjedelig.

Kanskje livet ville vært

Kjedelig.

Men jeg tror ikke noe ville vært

Kjedelig

Hvis jeg hadde fått være

Din datter.

Jeg ville strålt

som solen.

Latteren min kunne

Høres i hele rommet

Og de ville sagt til deg

«Jammen er hun din datter».

Og du ville smilt

Og vært stolt.

Bedrevitere

av den 28. februar 2016

Hva om det er dem

med diagnosene

som virkelig har forstått

verden

mens de andre

de friske

de har bare

misforstått

alt.

Huset med alle drømmene i

av den 25. januar 2016

Fordi det hvite huset

det skulle være mitt.

Jeg skulle stå i vinduet

og se snøen falle

mens høytalerne spilte

Ludovico Einaudi.

Så skulle jeg fundere

litt over livet.

Skrive litt

slik jeg gjør nå.

Vente på deg

som skulle komme

å drikke te

og spille gitar.

Jeg har enda

mareritt

om at det er hun

som står i vinduet

i mitt hvite lille hus

og venter på deg.

For ja,

det ville vært

et mareritt.

Skitten poesi

av den 29. oktober 2015

Puster negativitet

i en ellers

positiv verden.

 

123