Dagen idag var usedvanlig vakker.
Solen skinte over sine fineste steder
vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt
og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet
over å få lov til å være til i denne deilige verden.
Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.
Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.
Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,
jeg lar dem passere.
Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.
Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,
har nå spredt seg til upresise steder,
og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.
Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske
ville på en dag som denne
løpt opp på de høyeste topper
hoppet i sjøen for et vårbad.
Men jeg
kjøre hjem.
Parkerer bilen på sin vandte plass
trer rutinert over dørstokken
til huset som rommer all min ensomhet.
Trekker for gardinene
og gråter
over alle disse dagene jeg går glipp av
og ber om at denne konkrete dagen
skal omsider ta slutt
med sitt tilbakevendende og trygge mørke.
