(Som forberedelse til eksamen 2014 ble vi bedt om å skrive episk tekst, hvor vi skulle ta utgangspunkt i et utdrag fra romanen «Naustet» av Jan Fosse. Utdraget vi fikk lese sa ganske lite. Vi skulle skrive om koblingen mellom to av hovedpersonene, og hva historie vi trodde de kunne ha sammen. Her er min novelle.)
Blikket hans vekker så mange minner. De jeg har jobbet så hardt med å bli kvitt i mange år. De har likevel ikke vært borte. De har ligget å gnagd, langt inni skrotten min. Vi ser på hverandre. Ingen slipper blikket. Jeg lurer på hva han tenker, og hva han føler. Jeg er ikke engang sikker på hva jeg føler. Lengsel, kanskje. Skam. Skam over hva vi følte, hva vi gjorde. Skam over at jeg fortsatt bor hos min mor og går på sosialen, mens han har skapt et vellykket liv for seg selv. Lengsel, etter hva vi følte, og hva vi en gang hadde. «Jeg har savnet deg» greide jeg å stotre frem. Det kom litt overraskende på meg nesten, for jeg hadde ikke planlagt å si det. Jeg venter på et svar. Håper vel egentlig på at han skal si noe likt. Som at han har savnet meg også, eller at han har tenkt på meg. At han har angret på de valgene han senere tok. Men han sa ikke noe av det. Han sa ingenting. Han bare snudde seg og gikk. Jeg prøvde å rope. Men ordene ble hengende fast i halsen på meg. Det kom bare som et lite, halvkvalt hvisk. «Knut..» Han forsvinner bortover veien med standhaftige skritt. «Jeg har ventet på deg..»
Jeg blir stående igjen i regnet, med en tåre som sakte triller nedover kinnet mitt. Jeg har aldri vært så tapper som han Knut. Jeg blir revet tilbake til den varme sommerdagen i mai, som satte følelsene mine i flammer, og som gjorde meg mer forvirret enn aldri før. Et minne jeg har kjempet sånn for å fortrenge. Om den varme mai-dagen i 1975, som startet et nytt kapitel som jeg enda ikke har greid å avslutte.
Sursøt. Det var det han smakte. Leppene hans dirrer, mens jeg forsiktig biter på dem, og nyter smaken av saltvannet som han nettopp har svømt i. Håret hans er vått, og drypper fortsatt. Gåsehuden står langs armene på han. Om det kommer av at han begynner å bli kald, eller at han er pirret, spekulerer jeg ikke ved. Jeg bare smiler. Nyter følelsene som sprenges inni meg som fyrverkeri. Plutselig tar han tak i meg, og holder meg på armlengdes avstand. «Hva er det du holder på med?!» Han ser på meg, nesten litt vantro. Som om det nettopp har slått han hva vi egentlig driver med. Blikket hans flakker litt. Fra sjøen, til himmelen, og tilbake til meg. «Hva er det vi holder på med?» hvisker han sakte. Jeg gir han ingen svar. For jeg vet jo ikke selv. Det eneste jeg vet med 100% sikkerhet, er at det føles godt, og på en absurd måte riktig. Igjen lener jeg meg mot ham, og smaker på det sursøte. Knut gjør ingen motstand.
Det var første gangen, mellom meg og Knut. Første gangen vi turte å følge lystene våre, som hadde ligget sånn innesperret det siste året. Jeg greier fortsatt ikke helt sette fingeren på hvor alt forandret seg. Når vi gikk fra å være kamerater, til hemmelige elskere. Vi visste jo hele veien at det vi gjorde var galt. Farlig og forbudt. Men en plass på veien mistet vi likevel sperrene, og grensene vi en gang hadde, ble sakte visket bort.
Midt i heten stopper han opp. Svetten sildrer langs brystkassen hans. Jeg sukker. Han er så vakker at jeg kjenner det verker. «Vi burde ikke gjøre dette..» sier han fortvilet. Kroppen og ansiktet hans er lett for meg å tyde. Jeg kan se at lysten river og sliter i han, og kjemper en hard kamp mot fornuften. «Hysj…» hvisker jeg. Og fortsetter. Men han dytter meg vekk og sliter seg løs fra omfavnelsen min. «Din perverse faen! Hold deg unna meg!» Roper han. Jeg kan se frykten i øynene hans. Og smerten står som skrevet i pannen hans.
Det var ikke det at jeg ikke var redd. Jeg kjente på minst like stor frykt som det han gjorde. Men jeg greide ikke styre meg. Frykten greide ikke styre meg. For Knut var det mer som sto på spill. Faren hans var prest i bygden. Meningene hans sto ganske klare om hva som var akseptert i samfunnet og ikke. Homofili, havnet ganske enkelt i rekken av «ikke». Familien hans var mektig, og respektert av folk flest. Det ble satt ganske høye forventninger til Knut. Om å gjøre det bra på skolen, om å få seg en god utdannelse. Helst følge farens fotspor. Få seg en flott A4 familie, med kone og barn. Knut hadde en lysende fremtid. I hvert fall hadde han alle forutsetningene for det. Med meg var det annerledes. Jeg bodde hos en alkoholisert mor uten utdannelse eller jobb. Min far døde da jeg var yngre. Han var en klok mann. Når vi snakket om fremtiden, sa han alltid at jeg måtte følge mine egne veier i livet. Gå mot alle odds. Og det var nettopp det jeg prøvde å gjøre.
Jeg begynte å gå litt lei ambivalensen hans. Egentlig skremte den meg, fordi den sendte varslende signaler om at det vi gjorde ikke var rett. En kveld var vi i naustet. Han prøver å få på seg skjorten samtidig som han fester beltet. Jeg flirer litt av synet. «Har du dårlig tid?» spør jeg. Jeg vil at han skal løfte blikket, se smilende på meg og svare at nei, det har han ikke, for så å legge seg ned igjen til meg. Og han løfter blikket, og ser på meg. Men han smiler ikke. Han ser nesten litt skuffet ut. Han åpner munnen for å si noe, men ender kun opp med å trekke pusten. Jeg kjenner at det skjer noe. Noe brister inni meg. «Jeg starter på bibelskole fra høsten av.» Han ser ned i tregulvet. Først tror jeg ikke helt det han sier. Jeg skjønner ikke. «Men.. Det er jo ingen bibelskoler her omkring.» Stotrer jeg frem. Jeg prøver å fange blikket hans for å få et svar. «Nei, det er det ikke. Den er et stykke borte. Man bor på internat.» Svarer han. Så begynner det å gå opp for meg. Han skal dra. Knut’en min drar fra meg. Jeg føler meg maktesløs. Er det nå jeg skal kjempe? Kjempe for kjærligheten? Jeg vet jo at dette ikke er normalt. Jeg har hørt faren til Knut si at det er en sykdom, en lidelse. Men hvis det stemmer, hvor rart er det ikke da at meg og Knut’en, to bestekompiser som har hengt i sammen som erteris hele oppveksten, er blitt rammet av samme sykdom? «Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke være sånn lengre. Jeg er ment for mer» Jeg blir revet ut av tankene mine. Jeg vet han prøver å holde stemmen strak, men den er nær å briste. Han høres så sårbar ut. Jeg har lyst å stryke ham over kinnet, gi han uendelige lovord om at alt vil ordne seg til slutt, og forsikre han om at min kjærlighet vil aldri ende ta. Men jeg gjør det ikke. I det han snur seg for å gå , begynner jeg å trygle. Jeg skjønner jeg skulle begynt mye før. «Vær så snill, ikke dra..» Men det var for sent. Jeg hadde allerede rukket å miste min beste venn. Og elsker.
