Rut

Ein mot ein

av den 2. mars 2016

 Er ikkje så lett
Forventa
Er no dette rett?
Etterlengta

Kva er det neste?
Livet?
Du går glipp av det beste
Slaveriet?

Kva er meininga?
Kjærleik?
Den totale omdreininga?
Nærleik?

Kva er det du vil?
Vere fri
Foventer du samspill?
Aldri

Du veit vel at eg alltid vil vere her?
Ja

Takk

av den 4. januar 2016

Takk for alt me har laga
Takk for alt me har delt

Takk for minnene

 for latteren

tankane

fortrulegheita

opplevingane

inspirasjonen

musikken

smila

Takk for deg

Scena

av den 3. januar 2016

Mørket

Over alt

Alltid der

I bakgrunnen

Fremst på scena

Orkesteret

Trommisen

Forsterkaren

Dirigenten

Løfte om vern

Om ein klem

Forståing

Verdsetting

Verdi

Mørket

Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

Mørke

av den 14. august 2015

Den kjem sånn utan vidare.
Som ureina luft i naturlandskap.
Fyst er det berre litt,
Så blir den altomfattande og tung.
Nesten umulig å bli kvitt.

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Christmas Evening

av den 20. desember 2013

Finaly the day is here. The day I have been waiting for for so long. I can’t describe the feeling in my tummy. But it feels like it is going to explode , with butterflys coming out. I couldn’t wait till church was over and the evening is coming. Then, when it’s time, the Christmas evening can begin.
But I didn’t know that my faith was going to go away.

It’s today. It’s today. I jumped out of bed and ran in to mum and dad. They were still sleeping. How could they sleen today? This day is the best day ever. Better than birthdays or any other holiday. It’s Christmas. Every childs dream day. I jumped up in mum and dads bed and jumped while I sang a Christmas carol out loud. I finally woke them and made funny «wake-up»-sounds. The only other sound they made was «Stop».
– Wake up. Wake up. Wake up, I repeated again and again.
– Guess what day it is! It’s Christmas. We have to get ready for church and make dinner and all that stuff. Now! I screamed the last part in joy. Mum started to get up and get dressed, but dad didn’t move. I made him move.
– Honey, don’t jump on daddy. He’ll wake up soon, mum said with a sleepy voice. I jumped down from the bed and ran downstairs to the living-room and right to the tree. I wanted to open the presents or at least one, so I put on the «puppy-face» and walked back up to mum. She couldn’t resist the face so I got to open a little one, cause I had to save the biggest ones for later. When we were done eating breakfast, we got dressed and went to church. I love church. It’s all white, bright and pretty with all the windows. I love to sing along to the songs, even though I didn’t know the lyrics. I even got to put money in the «money-collector». Back home I played with my new toy while mum made the food and dad sat in the sofa, watching football like always.

«Ding-Dong». It came from the door. I ran over to see who it was. I’m quite small, so I couldn’t reach the doorhandle.
– Let me open it, dad said. When he did that, I saw a stranger. I felt afraid and grabbed my fathers leg in a weak attempt to hold him back. I heard mum’s voice asking who it was and, even though he winked at the strange man in the door, dad answer that it was just a salesman and said «no thanks» before he closed the door. Now I was really afraid, and wanted to ask dad who the man was and what he was doing here.

– Who was that, dad? I asked.
– No one you need to worry about, he answered indifferent.
– I saw you winking at him. I’m seven, not four, I said angrily. Dad just laughed and went back to the football. I went back to play with my toy. I saw dad walking into the kitchen and talking to mum, but I couldn’t make out the words. The door rang again, but I didn’t go to it this time. Mum did. This time grandma and grandpa came. I ran over to hug them.
– Hi, grandma. Hi, grandpa.
– Hello, honey, they answered. I felt safe now.

We sat around the table and waited for mum to bring the food. When she did, we ate until we could burst. I was full after my second plate, but the grown-ups ate much more. They ate and talked. Boring.
– Are you done eating? I asked impatient.
– You have to wait, mum said softly.
– We grown-ups like to sit and talk, she continued.
-Do you now!? I thought sourly. Why do you have to waste my «unwrapping-prestents»-time? I hoped the boring part of the day would ends soon.
After we had opened some of the presents, the door rang again. I found a chair and ran to the door and used the chair to stand on, so that it was me who opened the door this time. I fell off when I saw who stood there.
– Ho ho ho! Are you OK?, a deep voice, much deeper than dads voice, asked jolly.
– Santa? I said in wonder. My body felt paralysed and he helped me to my feet. He didn’t let go until he was sure I could stand on my own. I screamed. My mum hurried to see if I was OK. I was screaming with joy. Santa was at our house.

I got so many cool stuff and no socks, that was the best part. Mum said I had to go to sleep, so I did it a bit unwilling. My dad tucked me in the duvet and gave me a kiss on the cheek.
– Go to sleep. You need it after all this exitment, he said and hugged me.
– OK. I love you, dad, I answered and he rose from the bed and over to my door.
– Dad?
– Yes? What is it?
– Who was that man at the door before? You know, the scary one? I asked.
– I told you. A salesman. He gives people stuff, dad said and turned off the lights and closed the door.
The sad thing is, that Christmas is over for today. The good thing is that it’s a new Christmas next year.

He gives people stuff? Gives people stuff? Santa? Santa plays  a salesman? The salesman played Santa? No Santa? No Santa!

Hjemsøkt

av den 20. desember 2013

Hun stirret inn i speilet. Hun følte seg tom til sinns. Alt hun så var et tomt blikk, blanke øyner og et alvorlig fjes. Hun hadde ingen tanker, alt var tomt. Kanskje hun har fått en demon i seg som tar vekk all interesse for alt og alle. Det kom en lyd fra vinduet; sikkert bare et tre som slår mot ruten. Hun brydde seg egentlig ikke. Etter hun hadde pusset tennene, somet hun seg vei til det mørke, kjedelige rommet sitt og la seg ned for å sove. Søvnen kom ikke lett den kvelden.

Jeg kjente vinden i håret og i ansiktet. Det er den beste følelsen i verden. Den gir følelsen av frihet. Jeg fløy bortover den grønne engen med lukkede øyne for å kjenne følelsen bedre. Det kjentes  ut som om bena mine ikke rørte ved bakken. Da jeg åpnet øynene for å se på bena mine, var de ikke der. Det så ut som om jeg hadde på meg en lang kjole som dekket bena mine. Det var rart! Jeg så opp for å se hvor jeg var, og borte i horisonten så jeg en liten landsby.
– Der kan jeg spørre hva som skjer, sa jeg til meg selv og fortet meg. Da veg var framme, prøve jeg å kontakte de lokale som vandret rundt på markedsplassen. Jeg snakket og skrek, men ingen reagerte. Det var veldig frustrerende. Jeg så meg rundt, og fant en bod som solgte speil, så jeg fløy bort dit. Speilet var helt blankt når jeg så inn i det. Det kunne ikke stemme. Jeg så ikke meg selv. Frustrasjonen forsvant. Sinne kom fram.

– Nei! Det var ikke jeg, det var nabogutten! var det unge som skrek. Dette måtte jeg se nærmere på. Jeg fløy og lette etter ungen. Til slutt fant eg han og en sinna far som holdt en hånd i luften, som om han skulle til å slå ungen. Jeg måtte stoppe ham. Jeg nærmet meg faren bakfra og prøve å slå hånden hans ned, men jeg gled rett igjennom. Jeg prøve å konsentrere meg, og da funket det. Manne så litt fortumlet ut og snudde seg å så meg inn i øynene uten å vite det. Jeg slo han i hodet så han fløy over gutten og inn i veggen bak ham. Gutten så seg redd rundt. Da visket jeg inn i manne sitt øre at han skulle være snill, ellers kom jeg tilbake, begynte gutten å løpe vekk.
– Smart,sa jeg til meg selv.
Når jeg fløy bort fra faren som lå og blødde på bakken ,følte jeg meg bedre enn noen gang. Som om det kom en rus av å skade voksne.

Det var en søt familie på fire. En ung mor som sto og laget mat, en gammel gubbe med måne og to unger, en jente og en gutt under 10 år så det ut som,  som ble kjeftet på av faren.
– Kan du gå ut, kjære? spurte han kona si. Hun så på ham med et blikk som skrek «ikke gjør noe dumt!», men hun gikk ut kjøkkendøren til den lille bak-hagen. Jeg ble der jeg var. Faren var sinna. Det så og hørte jeg.
-Jeg kan ikke tro hva dere har gjort! Leke på en kirkegård! skrek han til de stakkars ungene. De hadde tårer i øynene.
Det var ikke vår idé, sa den gutten.
-De andre tvang oss til å være med! Vi ville ikke.
– Det er ikke så nye. Det dere gjorde var feil, og gjort er gjort. Dere skal straffes, sa faren med en streng stemme. Han skubbet jenta i veggen, og før jeg viste ordet av det, løftet han gutten opp etter håret. Jeg trådde til. Jeg konsentrerte meg og hav meg på armen hans og bet til. Han slapp ungen tog tok seg til armen overrasket.
– Løp! hvisket jeg inn i øret på den eldste gutten.
– og ta med søsteren din!
Han gjorde som jeg sa. Han hjalp søsteren opp og løp ut til moren. Jeg skubbet faren hardt inn i murveggen og løftet han opp etter halsen.
– Hva skjer? Hvem gjør dette? skrek han. Jeg senket han ned slik at jeg kunne hviske i øret hans.
– En som hater kjefting, sa jeg mørkt, og klemte hardere om halsen på ham en siste gang før eg slengte han tvars over rommet, ut igjennom ett vindu og ut i bak-hagen. Konen så forskrekket inn vinduet, men fokuset skiftet til hennes bevisstløse mann på bakken. Jeg kom meg ut på markedsplassen igjen. Folkene som var der så i min retning. De kunne se meg nå. Plutselig sto det en mann foran meg.
– Pass på! var det noen som ropte.
Jeg kjente noe kaldt og spisst gå igjennom meg.

Hun våknet med ett rykk. Svetten rant nedover pannen hennes. Hun løp ut til badet for å sjekke. Var hun der? Ja! Hun ga fra seg ett lettet sukk. og klappet seg på kinnet, for å så se ned på bena sine. De var der. Heldigvis. Hun vasket ansiktet og gikk tilbake til rommet sitt og så ut vinduet. Det var en stjerneklar himmel. Hun så ett stjerneskudd.
– Jeg skulle ønske at pappa kunne slutte å slå meg og at de på skolen slutter å late som jeg ikke er der, hvisket hun stille ut i vinternatten og opp til stjernene.

Wanted

av den 12. november 2013

Dette er ein novelle eg skreiv 8. klasse. Syntest det var kjekt å sjå på gamle noveller 🙂

 

– No mum! Why are you doing this? The girl in my dream yelled so loud. I could not do anything to make her shut up. I aimed the gun at her face. Boom!

 

– Oh my god! I jelled when I woke up. – That was…not good. I sat up in my bed. My room is a big mess, and my closet is worse. My clothes literally oozes out on the floor. I watched the clock while I was getting dressed slowly, it said 08.01.
– Oh no! I’m late, I ran downstairs and inhailed in my breakfast in one big piece and ran out the door. I almost forgot my camera. I threw myself in the car and drove to work in a hurry, it took everything I had to drive properly. When I finally arrived work, I ran to the conference room. I made it just in time. My boss didnt look very happy. He stood in front of the room, with diagrams and charts and had many people with suits and formal dresses sitting around the table in front of him. I stammered out an excuse and sat down. My boss, Harry, continued with the meeting and I did not say anything. After the meeting, I went to my office in silence. I heard a knock on the door.

– That was the straw, Sara, Harry said with voice I have never heard before while I have worked here in “Vanity Fair”- magazine. – This is the fourth time you are late this week. I cant keep you here.
– I’m sorry, Harry
– Mr. McFall!
– I’m sorry, Mr. McFall. But I have this nightmare I cant make go away, I started to explain myself. But the look on his face did not get any nicer, on the contrary actually. The face went harder and he became “Mr. Not Nice-Guy”. I gave up. I just took my stuff in a box and left the building. I did not look at anyone. I did not turn around when I was outside. I just walked home.

I have never sat on the sofa for such a long time. I felt like it was a hole inside my chest. The thought of my dream job going away could not stop hurting. I ate a ton of ice cream like I was some kind of 20 year old who has lost their big love to another girl. But I’m not 20, I’m 25. Maybe that’s not a big difference to other people, but to me it is. I have grown so much mentally the last three years while I have been working for “Vanity Fair”, that it seems to me that I’m 30. Mentally.

I do not think 30 is a big number. Because it’s just a number. So what if I’m 40. I don’t care. I can go to bars and party if I want. But the ache in my chest made me feel like a teenager again. I tried to think that I can find other jobs, but I did not convince myself. Suddenly I felt angry with Harry. No, I was pissed at him. He knew that I could not live without my job. Plus, he knew that working there was my biggest dream. We have been friends and colleagues for three years. I looked at the clock. It was just 17.27. I ran upstairs and got into something more subtle, when to my bed and found the gun I have had there for some time, and called Harry and asked him to meet me at a café. He said yes.

Oh. Have I told that I’m wanted? For the murder of my daughter?