PedroCarmona-Alvarez

West Coast//The sentimentalist

av den 22. november 2017

I går ble en av de store litterære prisene – Brageprisen- delt ut i Oslo og to bergensforfattere kom i dag hjem med trofeen i hånden; Cecilie Løveid vant pris for diktsamlingen Vandreutstillinger og Olaug Nilssen for romanen Tung Tids Tale. Jeg hadde nettopp vært og svømt da nyheten tikket inn på mobilen og jeg kjente en enorm glede, ja, en slags patriotisk bergensbrann som glødet et eller annet sted i kroppen. For selv om jeg delvis er vokst opp på østlandet, så er det altså her i Bergen og på vestlandet jeg har tilbragt det meste av mitt liv, det er dette stedet jeg kaller hjem.

I dag stod jeg opp og satte på en plate med Tom Waits og midt i sangen In the Neighbourhood ble jeg sittende og tenke på Olaug Nilssen, på Cecilie Løveid, på hva det vil si å skrive og hvorfor skrivingen også føles som et hjem, og så tenkte jeg på hva som er hjemme og hva som ikke er det.

Før i tiden pleide jeg å reise rundt på skoler og ha forfatterbesøk for ungdom. Over hele Vestlandet. Rosendal, på det fine hotellet. Ute på Sotra, Fyllingsdalen, på Voss og Ulvik og Odda, Ølen, Skjold, Sveio, Halsnøy, Stord.

Og alltid spurte jeg disse unge menneskene: hva skal dere gjøre når dere er fedige på skolen?

 Og nesten alltid var svaret: komme oss vekk herfra.

Sånn har vi vel alle tenkt, på et tidspunkt. Vekk betyr noe annet. Vekk betyr jeg kan bli noe annet enn HVA denne byen, denne bygda, dette stedet vil ha meg til å være.

Og så stikker du.

Du drar på folkehøyskole i Fredrikstad. Studerer i USA. Prøver å være litt i Oslo, bo på sofaen til en kompis.

Du kommer inn på en skole i Bergen, nede på verftet.

En dag i august, med over fjellet med toget og en hel haug med drømmer som skulle oppfylles.

Du fikk ikke sove den første natten, det var så lyst i Bergen, det regnet aldri i Bergen, solen stod og skinte hele natten, som en mynt noen hadde hengt opp på utsiden av vinduet ditt.

Så begynte det å regne.

Ikke sånn som på østlandet.

Ikke sånn som på tv.

Bergensregnet er noe annet enn et hvilketsomhelst drittregn.

Bergen ble mørk og våt, som om hele byen var en dryppende våt kjeller.

Som om himmelen var en enorm, veltet jerndør.

Du svømte i Nygårdsgaten.

Du svømte i Foss Winckelsgate, i en lelightet der en fyr, på et nachspiel dro frem et sverd.

Du svømte opp til Danmarksplass og tilbake med gitarer på ryggen, med trommer opg cymbaler på ryggen, med en million sanger som fikk bergen til å kaste av seg regnkåpen.

 

Tiden begynte å gå, å spinne som ville helvete.

Du har stått og kysset noen utenfor Johanneskirken kl. 6 om morgenen, etter en fest.

Du har blitt dumpa i vaskerelven og etterpå har du drukket deg fra sans og samling på Café Opera.

Du har hatt kjærlighetssorg i Lyder Sagensgate.

Du har vært forelsket i Hans Holmboes gate.

Du møtte jenta i ditt liv på en kebabsjappe midt på natten ved Bergen Kino.

Du har bodd i kollektiv i Dokkeveien og Kjellersmauet.

Du møtte gutten i ditt liv på en benk i Nordnesparken, en grå og lat søndag.

Du har brukkket foten på fotballbanen på Møhlenpris.

Du har spilt sjakk med vokalisten i Pogo Pops på Garage.

Du har lært deg å like fleskepannekaker som du kjøper på en skitten sjappe på Laksevåg, hatt en vaskejobb på Sandsli, fått ditt første barn på Nordnes, i en liten toromsleilighet, som for deg, den dagen guttungen blir født, synes å være like stor som hele forbanna universet.

Du har svigerforeldre fra Bømlo, og der sitter du, en kald og fin vinterdag, ytterst på øya, og leser Cecilie Løveid sine dikt og ser på havet med hunden din ved siden av deg.

Og så tenker du: Det er dette som er mitt, mitt nabolag. 

Home is where the heart is, synger peter paul and mary

wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye

Homeward Bound synger Paul Simon

 

Gud, så sippete du blir av å sitte her, sier Hunden.

Og han har jo rett.

Hunden har alltid rett.

 

Sommerbrevet 2017

av den 24. juli 2017

Hei alle sammen, håper sommeren er god og varm der dere er (her i bergen har den ikke vært så aller best men heller ikke så aller verst), og at dere får tid til å lese og skrive og tenke og ellers gjøre alle de tingene som man ellers ikke har tid til. Jeg har tilbragt sommeren på sofaen med bøker på fanget, og det er så nydelig synes jeg, å kunne fortape seg i historier og språk når man har helt fri. Så, siden dagene er lange og jeg føler meg lat og lykkelig, har jeg tenkt at det passer godt med en sommertekst og arbeid, om det å skrive og lage noe som ikke fantes fra før av.

Håper dere liker den, og fortsett å sende tekster, dikt, noveller, tanker, hva som helst.

 

Fortsatt god sommer!

 

ALT GODT FRA PEDRO

 

NOEN NOTER OM ARBEID

Det finnes en anekdote om Lou Reed og hans mentor Andy Warhol, som jeg liker: dette er midt på 60-tallet, i New York, der Warhold er kunstnerguru og Lou Reed ennå bare er en svirevipp i et skranglete band som ingen gidder å høre på. Men Warhol har tro på guttungen, Warhol har sett et eller annet i den arrogante unge mannen som han liker, en slags drivkraft, et fokus. Warhols Factory ligger i femte etasje på east 47th street, midtown manhattan. Der jobber han med kunsten sin; men malerier, med fotografi, med filmer og spektakulære happenings. En dag kommer Lou Reed inn for å øve med The velvet Underground, og Warhol stopper han opp i gangen og spør ham: how many songs did you write today. Jeg hadde ikke skrevet noen, har Lou Reed sagt senere, så jeg jugde og sa 10,

You wont be young forever, sa Warhol. You should have written fifteen.

 

Femogtjue år senere lager Lou Reed en sang som heter Work, der refrenget går: Work, all that matters is work.

 

Jeg kommer fra en familie som hovedsaklig består av lastebilsjåfører og mekanikere; min bestefar eide lastebiler, sønnene hans – mine onkler – ble lastebilsjåfører og mine fettere igjen ble mekanikere og altmuligmenn. Kvinnene i familien var enten hjemmeværende eller hadde yrker som sekretærer eller resepsjonister. Foreldrene mine var de første – på hver sin side av familien – som ville noe annet, og de utdannet seg til lærere. Da vi kom til Norge som flytninger på begynnelsen av 80-tallet, tok det noen år før mamma og pappa fikk seg lærerjobber. Frem til det skjedde måtte de bare ta det som fantes av arbeid, og de begynte å vaske gulv på et supermarked, først, og siden, da de lærte seg norsk og fikk lærerjobber, så fortsatte de med det: de vasket på et eldresenter, på en helsestasjon og på et bibliotek etter at de var ferdig på skolen. Og både jeg og lillesøsteren min hjalp til.

Dette, sa mamma, er alles arbeid. Og det var det: det var ekstrajobbene som gjorde at de hadde råd til å kjøpe skiutstyr til oss, vinterjakker og slalombriller og sykler og fotballsko og de derre ballerinadraktene søsteren min måtte ha på jazzgymmen. Alles arbeid, sa pappa, den dagen han kunngjorde at vi skulle på sommerferie til spania, at vi skulle bytte bil og at vi etterpå skulle krysse europa.

Stakkars foreldre: som veldig mange innvandrerforeldre, ville også mine at jeg skulle ha alle de muligheten de selv ikke hadde fått; de sendte meg på en privatskole, de så at guttungen deres ikke var helt idiot og begynte å drømme om at jeg skulle bli lege eller advokat eller arkitekt. Men alt jeg ville, var å spille gitar. Stakkars foreldre.

Jeg begynte å skrive da jeg var 12 år, ikke fordi jeg ville, ikke fordi jeg hadde noen interesse av ORD eller LITTERATUR, men fordi jeg spilte gitar og ingen av de tre kompisene jeg startet band med kunne synge. Noen måtte gjøre drittjobben, og det var meg. Jeg skrev på engelsk. Sangtekstene mine var selvsagt ekstremt dårlige, men der og da gjorde det ingenting. Vi ville spille. Vi ville opptre. Vi ville plugge inn gitarene våre og bråke og hyle. Det var ikke så farlig hva slags ord det var jeg hylte. Noen år senere ble jeg forelsket i ei jente som gikk noen klasser under meg på skolen. Det var merkelig. Hun var så ung og så fin og jeg kjente ingen som kjente henne. Så jeg begynte å skrive små kodede beskjeder til meg selv; jeg satte meg bakerst i klassen og skribla ned setninger i kladdebøkene. Shit, tenkte jeg en dag, da jeg innså at jeg var blitt en gutt som skrev dikt.

Shit.

Men litteraturen og interessen for språk og musikk gjorde meg oppmerksom: jeg likte å dykke ned i ting; i bøker, i plater, jeg likte å sitte på rommet mitt i timer i strekk og øve og øve og øve. Fingrene blødde, halsen ble sår, jeg sang, jeg sleit med å synge, jeg klarte ikke å få gitargrepene til å lyde ordentlig, jeg klarte ikke å skifte så kjapt som jeg ville. Jeg måtte øve. Jeg måtte bli bedre.

Å arbeide er å ville. Å kreve å få være i bevegelse; Velg deg en jobb du elsker, har den kinesiske læreren og politikeren Konfucius sagt, Velg deg en jobb du elsker så slipper du å arbeide en eneste dag. Velg deg en jobb du elsker, og jobben din vil også være en måte å se verden på, arbeid som en slags grunnholdning til tilværelsen: alt er vanskelig før det blir lett; å arbeide er å ville vokse, å ville oppdage, å ville begi seg ut på en ferd som man ikke helt vet hvor fører. Og i arbeidet kan vi også oppdage oss selv: vi blir til i arbeidet, vi vokser inn i en tradisjon, vi får opp øynene for andres arbeid og lærer oss respekt og empati. Arbeidet lærer oss å se og høre, å utvikle øyne og ører, å være i stand til skape noe der det fra før av ikke fantes en eneste ting.

Work? spør Paul MCcartney i et intervju: we don´t work, we play.

Vi leker og leker.

Sommeren 1985 er overveldende lett. Jeg har tre gode venner som også elsker musikk like høyt som jeg gjør. Fredrik spiller orgel. Tor spiller bassgitar selv om han ikke rekker ned til den dypeste tonen, siden bassen er for lang eller armene hans for korte. Andreas spiller gitar og senere slutter han å spille gitar og siden, langt inni en fremtid der vi for lengst har mistet hverandre i en storm av ungdomstid og voksenliv, mye senere skal andreas stadig komme inn i søvnen og holde meg med selskap eller igjen hoppe ned fra sengen sin i Odinsvei og enda en gang snu kassetten han nettopp har fått av sin far.

Det er Bruce Springsteen, det er Born in the USA denne sommeren. Sommeren 1985.

Kan man reise i tid?

Det er klart man kan. Musikken er en tidsmaskin.

Jeg snur kasseten. Born in the usa. Det er snart sommer. Det er sommer. Vi øver og øver. Det er juli. Det er sol i Bergen, det er alltid sol i Bergen.

 

GJEST!!! TIRIL BROCH AAKRE!!!

av den 18. januar 2017

JEG HAR DEN STORE GLEDEN AV Å PRESENTERE TIRIL BROCH AAKRE HER PÅ SKRIV. Hun har tatt seg tid til å besvare på noen spørsmål angående skriving, og jeg håper og tror at mange av dere her inne vil ha glede av hennes kloke svar.

Men først litt om gjesten vår:

Tiril Broch Aakre debuterte med diktsamlingen Kniplinger høsten 2013. Våren 2015 kom hennes første roman, Redd barna.  For denne romanen vant hun Ungdommens kritikerpris 2016. Før hun ble forfatter på heltid, jobbet Tiril Broch Aakre som redaktør i Tiden norsk forlag. Hun har utdanning fra Universitetet i Bergen, hvor hun studerte fra 1996 til 2003. I perioden 2002 til 2004 var hun medlem av redaksjonen i litteraturtidsskriftet Vagant. For oversettelsen fra amerikansk-engelsk av Allen Zadoffs Boy Nobody fikk hun Oversetterprisen i 2014. Aakre mottok Bjørnsonstipendet for 2016.

 

Kos dere med svarene. Sjekk ut Tirils bøker.

 

Alt godt fra Pedro


 

1. Hei Tiril. Kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg tror det er viktig å si at jeg begynte å skrive da jeg begynte å lese og se film. Jeg var veldig glad i å lese da jeg var liten, særlig tegneserier, eventyr og Astrid Lindgren. Jeg fikk i det hele tatt kick av alle slags fortellinger. Jeg maste om at foreldre og besteforeldre skulle fortelle fra de var små osv., gjerne det samme om og om igjen. Alle fortellinger, bøker og filmer gikk veldig inn på meg, jeg ble helt oppslukt av det jeg likte. Men det er egentlig først som voksen at jeg har skjønt at det var dette som var spiren til å bli forfatter, da jeg var liten trodde jeg vel kanskje alle hadde det sånn. Fra jeg var liten skulle jeg nok kanskje aller helst ønske at jeg kunne synge, men jeg var ikke så god til å synge at det ble en måte å uttrykke seg på. Men jeg kjenner at dette syngebehovet har noe til felles med skrivingen min i dag også. At å skrive også er en måte å synge på, og jeg liker f.eks godt å lese høyt fra bøkene mine og synes jeg møter leseren på en egen måte da.

Jeg skulle bli godt voksen før jeg skjønte at jeg kunne skrive, og ikke minst: før jeg skjønte at jeg kunne øve meg på det jeg ikke kunne. Jeg trodde for eksempel at jeg ikke hadde fantasi i mange år. Helt til jeg sa til meg selv at kanskje jeg skulle prøve å finne på ting først, før jeg bestemte meg for at jeg ikke hadde det.

Jeg hadde ikke helt troen på meg selv som forfatter før jeg fikk barn og ble mangeogtredve og skjønte at noe av det viktigste var å ha tro på seg selv og følge sin egen magefølelse. Det tok lang tid å finne det ut, men da jeg fant det ut opplevde jeg en slags eksplosjonsartet skriveglede. Men jeg jobber hele tiden med å følge min egen magefølelse og ha tro på det jeg gjør, og ikke tenke for mye på hva andre måtte mene eller hvordan andre skriver.

Jeg har jo jobbet som redaktør for andre forfattere også, og da har det vært viktig for meg å prøve å finne frem til hva som er særegent for hver enkelt forfatter, hva som er denne forfatterens «stemme» eller «greie» og så prøve å dyrke det mest mulig, gi forfatteren tro på det. Min erfaring er at hvis forfatteren tror på sin egen greie og gjør det fullt og helt og jobber hardt med det, så går resten av seg selv. Men hvis man begynner å se for mye på hvordan andre gjør ting, hva andre synes, prøver å dra seg selv i retning av andre, så kan det stokke seg og ikke bli så bra som det kan få blitt. Dette er også veldig viktig for meg i møte med redaktøren min, og de som leser tekstene mine før de er ferdige. Det er veldig viktig at de sier de riktige tingene! En tekst i prosess er veldig skjør. Det er viktig at redaktøren tror på meg og ser hva jeg vil og prøver på og oppmuntrer meg til å dyrke fram det. Og ikke er redd for at det virker kaotisk før det er ferdig. For en uferdig tekst kan være veldig, veldig kaotisk og se nærmest håpløs ut. Da er det viktig å stole på prosessen, at bitene kommer på plass litt etter hvert. For en tekst er en modningsprosess som tar tid. Derfor må man prøve å ikke være redd når den ser håpløs ut. Det viktige er at det er noe i den, en nerve, en vilje.

Hvis jeg får feil tilbakemelding på en tekst, kan rett og slett hele prosessen stoppe opp eller bli ødelagt. Jeg kan miste følelsen av teksten, og da klarer jeg ikke å skrive den. Så det er viktig å ha gode lesere, som oppmuntrer en og veileder en i riktig retning! Og man må ikke ta alt andre sier og mener for god fisk. Forskjellige lesere mener ofte forskjellige ting. Så igjen: Man må stole på seg selv.

 

2. Kan du si litt om veien fra ide til bok? Hvordan vet du at det er denne ideen som er best?

Veien fra idé til bok er ofte kaotisk. Jeg får mange ideer, og det kan være vanskelig å velge. Når jeg bestemmer meg for hvilken idé jeg skal jobbe videre med, er det fordi jeg kjenner at det er lett å skrive i den stemmen, og at at nye ideer kommer lett, at ideen føles åpen. Noen ideer lukker seg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem, men så kan de plutselig åpne seg igjen når jeg får en ny idé. At jeg kobler sammen to forskjellige ideer har ofte vist seg å være en god løsning for meg, da får jeg et nytt «blikk» på begge ideene. Når jeg jobber frem teksten er det viktig for meg å skille mellom når jeg skriver ny tekst og når jeg redigerer. Når jeg skriver ny tekst, må jeg være åpen, leken, overraske meg selv. Når jeg redigerer må jeg tenke struktur, orden, klarhet og være pirkete. Hvis jeg blander de to, går det ikke bra! Jeg bytter på å organisere, renskrive og skrive nytt hele veien, men jeg må bestemme meg på forhånd om det er det ene eller andre jeg skal gjøre.

 

3. Har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? Noen gode skriveråd?

Jeg har noen faste metoder jeg bruker for å «brekke opp» en tekst som ikke fungerer eller stopper opp (disse rådene gjelder først og fremst prosaskriving!). Det kan være å a) endre synsvinkel (fra førsteperson til tredjeperson eller omvendt), b) endre kjønn eller alder på personene eller c) øke konfliktnivået i teksten. Konflikt er en veldig viktig motor i en prosatekst. Konflikten må være sterk nok, viktig nok, klar nok. Men det viktigste rådet er likevel bare Å SKRIVE. Ikke tenke, skrive. Om hva som helst. Skrive mye. Det er når du skriver det skjer.

For meg er det viktig å ikke låse meg, at jeg holder teksten åpen og er villig til å endre, og gjerne endre mye, mens jeg jobber med den. Dette er også leken i det, det må være lek og oppdagelser hele veien, hvis ikke begynner jeg å kjede meg. Det er arbeidskrevende og frustrerende, og det hender at jeg ødelegger tekster på den måten, derfor er jeg veldig nøye med å lagre alle tidligere versjoner, og så blar jeg meg tilbake igjen og begynner på nytt hvis det går galt. Men det er veldig viktig for meg at jeg ikke er redd når jeg skriver, men at jeg hele tiden tør å prøve meg frem på noe jeg ikke er helt trygg på.

Gjest!!!! Maria Dorothea Schrattenholz!!!

av den 7. desember 2016

Kjære alle; jeg har gleden av å presentere et mini-intervju med Maria Dorothea Schrattenholz, en av våre fineste unge poeter. Om debuten Atlaspunkt har kritiker Mari Nymoen Nilsen skrevet:

 

«Nærliggende begreper som apokalypse, forurensing, undergang og mennesket versus teknologi gjør det mulig å lese denne samlingen med økokritisk perspektiv, og den fungerer også best der den gir rom for komplekse menneskelige erfaringer omkring mennesket i naturen/landskapet.»

 

Jeg har bedt Maria om å svare på tre spørsmål om skriving. Håper det er noe her dere kan bruke som inspirasjon!

 

 

 

1. kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg har vel alltid kjent en dragning mot det, men det var først i 2011, da jeg var 31 år, at jeg begynte å skrive for alvor. Det er mulig det var studiene innen visuell kunst som gjorde at jeg følte meg trygg nok til å uttrykke meg gjennom ord også. Jeg har alltid lest mye, men hatt litt for mye «ærefrykt» for skriving til å tørre å prøve. Skrivingen begynte med at jeg kjøpte en notatbok og bare skrev ned alt av ord og setninger jeg kom på i løpet av døgnet. Mye av det kom når jeg lå og prøvde å sove, og det var en del ganger jeg slo på lyset og skrev ned ting i halvsøvne, noe samboeren min på den tiden ikke helt forstod seg på, haha. Men det førte til at jeg etterhvert hadde en del materiale jeg begynte å sette sammen til små dikt, og så sendte jeg noen av dem til Signaler og ble antatt, og så var jeg liksom i gang. Men det tok to år med forfatterstudier (toårig Forfatterstudium i Tromsø) etter det, før jeg følte meg helt fortrolig og komfortabel med det å skrive.
2. kan du si litt om veien fra ide til bok? hvordan vet du at det er denne ideen som er best?
For min del var det en ganske lang prosess uten noen klar ide fra starten. Jeg drev og skrev på de diktene mine underveis i forfatterstudiet, og ante ikke hva det skulle bli til eller om det kom til å bli til noe helhetlig og «ferdig». Da jeg mot slutten av studiet sendte inn til forlag og fikk jobbe med redaktøren min tok prosjektet en slags form og struktur. Jeg var veldig glad for at det kunne få være science fiction, for det har jeg alltid lest mye av og drømt om å skrive, og menneskene i diktene havnet på Mars, og jeg var veldig glad for at selv om diktene spenner fra den første menneskelige opprinnelsen og inn i fremtiden, var det mulig å ha en tilnærmelig struktur i det. Det var en stund jeg følte det handlet om for mye, liksom «alt», og det var vanskelig å se for seg at trådene kunne samles. Men det kunne de, jeg trengte bare andres blikk utenfra for å få oversikt.
3. har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? noen gode skriveråd?
Skriv ned alt du kommer på. Drit i om det ikke er bra, eller om det føles ubrukelig, eller hva man nå tenker. Bare skriv det ned. Det er alltid noen ord eller setninger eller tanker som kan brukes senere. Når jeg for alvor lærte dette med å bare klippe og lime og løse opp ting jeg trodde var ferdige dikt, fikk jeg større arbeidsrom i tekstene og ting kan falle på plass på andre måter enn man først trodde. Bruk kjipe ting i livet for alt de er verdt skrivingen. Jeg har alltid slitt med søvnforstyrrelser, nå har det en slags positiv side også fordi jeg får skrevet på en annen måte enn vanlig når hjernen er i insomnia-tilstanden, bevisstheten endres litt og det kan være bra for skrivingen. Sykdom, kjærlighetssorg, oppvekst, politikk, ja alt mulig dritt kan man bruke. Ellers vil jeg jo si at det er ytterst viktig å få tilbakemeldinger fra andre. Man drukner lett i sitt eget prosjekt og det er vanskelig å se det fullstendig klart. Selv om teksten kommer fra deg og føles personlig, prøv å ta et skritt til siden og la andre gi kritikk – ha en intensjon om at du vil teksten din det beste, du vil la flest mulig potensialer blomstre i den. Teksten er ikke deg, den er seg selv. Forfatterstudier er topp, eller bruk alle ressuser du har rundt deg, venner eller andre som kan lese, start en skrivegruppe. Hør på Pedro, han er klok. Les mye, les det du liker å lese, skriv det du liker å skrive, vil du skrive science fiction-poesi eller hva som helst så gjør du bare det. Alt er mulig. 🙂

Fire bøker//The Long Post//Pedro preiker og preiker// One of those days

av den 21. oktober 2016

 

Jeg sitter her hjemme og skriver og hører på plater hele dagen. Jeg føler meg heldig som har dette som jobb og solen skinner og kaffen smaker fortreffelig og så ble jeg sittende å tenke på FREMTIDEN, på denne nye fanen her inne, der dere kan gå inn og bidra med deres stemmer, med deres skriving og deres drømmer og ønsker.

 

Og så satt jeg her og tenkte på noen av bøkene jeg likte da jeg var ung, den gang jeg begynte å skrive på ordentlig og temkte masse på fremtiden, på hvordan jeg ville at min verden skulle se ut.

 

Og så ville jeg dele disse tankene med dere, i dag. Og samtidig spørre: Hvilke bøker har gjort utslettelig inntrykk på dere? Hvilke bøker er det som best beskriver tidene dere har vokst opp i?

 

Ok?

 

KLAR?

 

Ragnar Hovlands SVEVA OVER VATNET, er en av åttitallets store kultbøker. Denne boken kretser om tenåringer fra Sunnhordaland, om en reise til Bergen by og deres møte med den store verden; vi blir kastet ut i et humoristisk univers fullt av terrorister, kunstnere, kommunister, anarkister og beinharde kapitalister. Romanen handler om den reisen vi alle på et eller annet tidspunkt er nødt til å foreta oss; reisen fra den uskyldige ungdomstiden, og inn i en fase av livet som preges av brudd og forløsning; jenter, gutter, klønete kjærlighet, politikk, erotikk og musikk. Dette er en surrealistisk praktroman som introduserer oss for legendariske fugurer som harrytassen Waglen og ikke minst den alkoholiserte og evig bannende anarkisten som går under navnet DR. MUNK, en karakter som også går igjen i andre av Ragnar Hovlands bøker. Sa jeg forresten at den er GØYAL, frekk, uanstendig og melankolsk?

 

Mens Hovlands forteller en dag tar bussen inn til Bergen for å begi seg ut på sin kronglete dannelsesreise, finner vi Erling Haefs – hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens HVITE NIGGERE – i en leilighet i Spania, der han sitter og drikker og skriver en bok; et opphold som mer eller mindre har gått i stå, og derfor bestemmer han seg for å reise hjem igjen, til Oslo, til en by som ikke akkurat er overlykkelig for at unge Haefs har vendt nesa hjemover. Vi får et brutalt innblikk i Oslos underverden, en verden fullt av kriminelle, av dop, pønkere og utskudd. Det er godt mulig Ambjørnsen i dag er mest kjent for bøkene om Elling, som har vært store suksesser både i bokform og på lerretet, men på 80-tallet, da HVITE NIGGERE kom ut, var Ambjørnsen en forfatter som viet store deler av forfatterskapet sitt til å portrettere samfunnets vrangside. De utstøtte. Frikerne. De sære. Selv om Ambjørsen er såpass rå i sin storbyromantikk, får han også plass til en skjør og vill oppvekstskildring fra den fiktive byen Lillevik, i tillegg til et stort antall hylende festlige situasjoner og karakter. For å si det sånn: disse folka, folkens, er weird kids, og det er verdt å sjekke ut dette landskapet de driver og detter inn og ut av.

 

Axel Jensen ga ut IKAROS i 1957, og er i så måte en typisk representant for sin generasjons ”sinte unge menn”: en generasjon romanforfattere og romankarakterer som ikke primært er ute etter å forandre eller forbedre verden, men som derimot er dritforbanna på borgerskapets komforme hverdagsliv og hverdagsvaner. IKAROS dreier seg om en ung manns reise gjennom Saharaørkenen, på jakt etter det fantastiske i mennesket, det overnaturlige, etter drøye opplevelser som kan utvide bevisstheten og hjelpe oss å orientere oss i en uoversiktelig verden.

 

I den greske mytologien er IKAROS sønnen til Dedalus, som sammen med sønnen er sperret inne av Kong Minos av Kreta. Faren synes selvfølgelig ikke at det er særlig kjekt å være sperret inne, og derfor lager han vinger av fjær og voks, som han og sønnen kan bruke, slik at de kan fly ut av fangenskap. Men rett før de flyr, advarer faren Ikaros om ikke å fly for nærme solen, for da vil voksen som vingene delvis er laget av smelte. Nei da. Ikaros synes jo selvfølgelig at det er helt fortreffelig å fly (ville ikke DU?) og glemmer alt det faren har sagt til ham. Han flyr og flyr og plutselig kommer han for nærme solen, og vingene hans smelter og han deiser ned i havet (som senere er blitt oppkalt etter ham). Nå kan man selvfølgelig si at unge Ikaros ikke var spesielt lur, men jeg tror heller denne historien dreier seg om helt andre ting.

 

Hva da?

 

Jo.

 

For det første tror jeg den vil si noe om ungdommens kraft; om hvor mye man vil ting når man er ung, og hvor lite hensyn man tar til alt det som de voksne vil. Litt av poenget må jo være å gjøre seg sine egne erfaringer TENKER UNGDOMMEN, det hjelper ikke om mutter´n har sagt bla bla bla. Jeg vil finne det ut sjæl. For det andre er dette jo det ultimate bildet på at reiser også kan være farlige ting, at det faktisk er noe man risikerer ved å begi seg ut på en flyvetur. Man kan F.EKS dette ned.

 

Men, som BRUCE SPRINGSTEEN sier det, på sin debutplate (han var selv veldig ung og låten heter BLINDED BY THE LIGHT)

 

Mama always told me not to look into the sights of the sun

Oh, but Mama, that’s where the fun is

 

(THE FUN!)

 

Den fjerde boken er Nils Øivind Haagensens MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG som han skrev under en interrailreise. Her er det Europa som er bakteppet for de dagboksaktige bekjennelsene; byer, torg og gater, men kanskje i enda større grad dreier dette seg om rom: togkupeer, hotelrom, restauranter, barer. Her møter vi en ytterst melankolsk og ulykkelig poet, på flukt nærmest, fra seg selv og sine ulykkelige minner om den avdøde kjærligheten. Hva han gjør? Han snakker til oss, til leseren, mens han reiser. Han snakker til oss om filmene han ser, om bøkene han leser, om jenta han ustanselig tenker på, men som ikke lenger tenker på ham. Og igjennom den stadige forflytingen – reisen i det Europeiske kontinetet – får vi også følelsen av at han aldri klarer å slippe unna det han prøver å bli kvitt: som dumdumboys sa det engang for hundre år siden; INGEN SLIPPER UNNA SEG SELV. synd, men sant, så pass på.

 

Vel, det var en lang post. Nå går jeg ut og vasker bilen.

 

Alt godt fra Pedro.

 

 

 

 

Fremtiden!!!

av den 17. oktober 2016

hei alle sammen! sjekk ut den nye fanen her inne.

 

Hva drømmer du om? Hvordan ser du for deg framtida i Hordaland? Hva er de største utfordringene og hvordan bør de løses?

Vi ønsker kreative bidrag fra deg mellom 15 og 20 år, bilde, tekst, tegning, musikk, film og tanker. Del bidraget ditt her og vær med på å skape framtida i fylket ditt!

Frem til 1. desember er framtid.skriv.no åpen for bidrag.
De tre beste bidragene vil bli kåret og premiert.

HONEY, I´M HOOOOOOOME!!!

av den 29. august 2016

 

HEI ALLE SAMMEN.

Sommeren er definitivt over. Her jeg bor har den i alle fall ikke vært noe særlig annet enn pissesur, så jeg har tilbragt den liggende på sofaen med bøker på magen. Og jeg har reist vekk. Stukket av fra regnet og fra drittværet og inn i andre landskap, andre fortellinger, møtt masse folk jeg ikke ante noe om, i bøkene.

Og så har jeg drømt. Om å reise vekk?

Jo. Kanskje.

Should I stay or should I go, synger The Clash, et eller annet sted dypt inni åttitallet, og det slår meg at Joe Strummer´s spørsmål mangler et annet spørsmål, nemlig where, hvor. Hvor skal jeg i så fall bli, eller hvor er det egentlig meningen at jeg skal dra? Home is where the heart is, synger peter paul and mary, wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye, Homeward Bound synger Paul Simon og hjemme er det stedet der tankene flykter, der musikken spiller, der den elskede venter i stillhet.

Hvor er du fra, kamerat?

Jeg er langveisfra. Jeg er en sigøyner, jeg går og går og kommer aldri frem.

Jeg er den nye gutten i klassen, jeg er hun jenta som nettopp flyttet inn med foreldrene sine, musefletter og drømmer på størrelse med universet.

Jeg er norsk. Born and raised.

Jeg kommer fra Pittsburg, jeg kaller vanviddet frihet, problemene muligheter.

Jeg er ung og jeg er gammel. Jeg kommer fra en øy som heter Itaka.

Jeg er fra Odda og fra Askøy og fra Sandviken.

Det er her jeg lever, selv om det er kaldt.

Det er et stort hull i taket, og ute snør det overalt.

 

Jeg setter meg helt ute på det solvarme stupet, stirrer på ringedalsvannet

under meg jeg er en annen jeg er

nede på mikkelstøl og åpner en dør med en rusten nøkkel

finner en bibel og noen ølflasker, hiver de opp i sekken

mens jeg synger thunder road

jeg bor

i lyder sagens gate og har lagt meg på sofaen

klokken er halv tre alt

er stille naboene

har gått til ro legg deg inn

i sengen sier hun du får ikke sove her                         jeg er han som åpner øynene

jeg er han som aldri har sett henne så vakker

så levende med en liten månedanser i magen                         jeg er han

som ser på henne og sier du trenger meg                         jeg er

den gamle mannen

som sitter og venter med kofferten

 

jeg er ikke lenger i stand til å bo alene i dette huset

 

I følge den franske dikteren Stephane Mallarme, er virkeligheten noe som skal kulminere i en bok. Argentineren Julio Cortazar snudde det hele på hodet og hevdet at det var boken – litteraturen –som skulle kulminere i virkeligheten. Mitt hjem er det spanske språket og bøkene jeg har lest, skriver Roberto Bolano. Mitt hjem var alltid biblioteket, litteraturen, skriver Jorge Luis Borges.

Lesningen blir en alternativ måte å leve på, sier Tomas Espedal, og fortsetter: Jeg har lenge hatt ideen om å bo i boken, å innrede meg i litteraturen. Jeg får et rom, en seng, et langbord, så begynner jeg å danne et interiør.

 

Fortsett å sende inn tekster, folkens.

 

Lag rom, steder, ting som ikke finnes.

 

Alt godt fra Pedro

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvorfor jeg ikke svømmer oftere/Om å forsvinne

av den 23. juni 2016

 

Det er sommer. Kjæresten min er på jobb og jeg sitter alene i huset og blar i noen bøker jeg nettopp har kjøpt, romaner som jeg gleder meg til å lese. Jeg hører på musikk også, hele tiden, åpner døren ut til hagen og setter meg der ute, lukker øynene og hører på sangen som lekker ut fra stuen. Jeg kan ikke huske hvordan det begynte, men allerede i 8 års alderen var musikken et av de stedene jeg stadig oppsøkte. Jeg satte på den ene Beatles-platen foreldrene mine hadde og dette husker husker jeg: At jeg kunne forsvinne, at musikken var en slags tunell man kunne gå inn i og der skjedde det ting som jeg ikke ante noe om, men som jeg likte. Senere skulle jeg lese Alice In Wonderland og kjenne meg igjen; når jentungen løper etter den hvite kaninen og forsvinner ned i hullet begynner også hennes verden – den verden hun kjenner – å forsvinne. Og andre ting trer frem. Sånn var det: Med hodet mellom høytalerne lå jeg og hørte på Paul McCartneys bass, gitarene på I Want You (She´s so Heavy), som er så mørke, triste og sinte på en gang. Jeg husker George Harrisons fabelaktige letthet når jeg snudde platen; Here Comes The Sun, sang han og først mange mange år etterpå, da jeg for første gang lå ved siden av en jente en sommer som nå kjennes uendelig ut – først da var jeg helt i stand til å forstå sangen; det er de vanligste tingene som gjør oss lykkelige. Et smil, en berøring, et blikk, solen som skinner og du som er femten år og skal leve for alltid. Da jeg var ungdom fikk jeg stadig høre at virkelighetsflukt var noe av det verste man kunne finne på. De tenkte riktignok på dop og selvbedrag og feighet, de voksne, vil jeg tro. Men jeg tenkte alltid på musikken. Å flykte fra virkeligheten var for meg alltid en fabelaktig trip, og sånn har det fortsatt. Jeg hører fremdeles på musikk hele tiden. Mens jeg dusjer. På butikken. Når jeg går tur med hunden. Når jeg skriver bøker. Og det slo meg her om dagen, at den eneste grunnen til at jeg ikke oftere går i svømmehallen er fordi jeg kjeder meg om jeg bare skal svømme, frem og tilbake. Jeg drømmer om å kunne høre på en spilleliste jeg kaller File Under Water mens jeg dukker under og forvinner. Det hadde vært noe.

 

En hilsen fra Pedro

av den 9. mai 2016

Tenkte bare jeg skulle si at det er så kjekt at dere skriver så mange fine tekster her inne på Skriv. Jeg håper dere synes det er fruktbart med tilbakemeldinger og at dere får lyst til å skrive, dikte opp masse skit, lage verdner som ikke finnes på ordentlig men som finnes i skrivingen. Å juge er kanskje ikke så bra i virkeligheten, men i litteraturen er løgnen gull!

I den anledning vil jeg bare si et par ting om en fin liten bok jeg leste for mange år siden:

ITALO CALVINOS bok USYNLIGE BYER, er en poetisk fortelling om den italienske oppdagelsesreisende Marco Polo, som på 1200-tallet reiser til Kina og er i tjeneste hos keiser Kublai Khan (sønnesønnen til Djengis Khan). Selv om Marco Polos beretning i dag er den mest berømte fortellingen om Asia som finnes, så ble den godeste Marco Polo skjelt ut som verdens største løgnhals da han kom tilbake til Europa. Hans fortellinger om DEN ANDRE KULTUREN var så fantastiske og fremmede at han rett og slett ikke ble trodd. Calvinos utdrag tar for seg de fortellingene som Marco Polo fortalte til Keiseren, og som handlet om hans reiser før han kom til Kina. Keiseren trodde visst ikke alltid på Marco Polo han heller, sies det, så det er ikke akkurat far out å anta at Polo kanskje var en satans løgnhals.

Men hva gjør vel det?

Her bryr vi oss lite om sannheten er helt eksakt, og fryder oss heller over mulighetene som fortellingen har i seg.

Rekk opp hånda de som ønsker seg en by av gull!!

 

Alt godt fra Pedro

ELINE LUND FJÆREN SOM NY SKRIV-MENTOR!!!! (Velkommen!!!)

av den 19. februar 2016

Hei alle sammen. Vi er veldig glade og stolte over å kunngjøre at den fabelaktige forfatteren Eline Lund Fjæren har sagt ja til å være ny mentor her på skriv.no!!!

Eline brakdebuterte som 19-åring (!) i 2013 med romanen Ung jente, voksen mann, som hun mottok Norlis debutantpris og Natt og Dags Osloprisen for. I fjor kom oppfølgeren Klokken og sengen. Aftenpostens anmelder sier det slik:

«Sjelden har jeg kommet over en forfatter så vár for detaljer og hverdagsobservasjoner. Fjæren sanser, lukter, observerer og assosierer med røntgenblikk; klamme håndtrykk, telys, strekkmerker og halvtomme grøtskåler forvandles til poesi. Det betyr ikke at de språklige bildene hennes nødvendigvis er vakre. Som den amerikanske novellekunstneren Lorrie Moore, har Fjæren en helt egen evne til å spotte det styggpene i det hverdagslige».

Vi ser at flere og flere registrerer seg på Skriv.no og selv om ikke alle skriver, merker vi at det blir flere og flere tekster. Eline vil lese og gi tilbakemeldinger og det vil jeg også fortsette med. Så: Send inn tekster, spre ordet om skriv til folk du kanskje tenker kan ha glede av å vise frem det de skriver.

Velkommen, Eline!

Alt godt fra Pedro