PedroCarmona-Alvarez

Godt Nytt År til alle på Skriv

av den 7. januar 2015

Håper alle har hatt en fin juleferie og at dere nå er klare for å skrive dere inn i 2015. jeg føler meg urgammel og superung på en og samme gang; jeg har brukt juleferien på å besøke mine foreldre og ligge på sofaen deres og lese en mengde fine bøker. livet er ikke så verst, altså.

Ellers må jeg opplyse om at jeg skal holde et Skrive- og inspirasjonsworkshop! 

Det skjer på litteraturhuset, den 7. februar. kl 12.00

Og jeg håper selvsagt å se noen av dere som er aktive her inne!

Skriver du? Liker du å skrive, men føler deg litt alene om interessen din?

Lurer du på om det finnes noen enkle triks sånn at tekstene dine kan bli bedre?

Har du lyst til å treffe andre unge mennesker som liker å skrive, å lese, å bruke tid på å gå seg vill i alle mulige slags historier og tanker?

Liker du å flykte fra virkeligheten?

På Litteraturhuset skal jeg prøve vise hvordan man kan ta ta skrivearbeidet ett skritt videre.

Det spiller ingen rolle om du har skrevet mye eller lite.

SPRE ORDET!!

alt godt fra Pedro

 

LITT OM KAOS

av den 12. november 2014

jeg har alltid likt rot. siden jeg var liten elsket jeg det når rommet mitt så ut bombet ut; tegneserier, plastikkfigurer av all slags actionhelter, lekebiler og motorsykler oppå sengen, under sengen, plakater av folk jeg likte på veggene ved siden av de håndskrevne lappene jeg pleide å teipe opp, der jeg skrev ting jeg hadde hørt eller lest som jeg likte. Til den hund som har penger, sier man «Herr Hund», stod det på veggen min. jeg mener å huske at det var Knut Hamsun som hadde skrevet det, men jeg er ikke sikker. senere i livet har jeg fått meg et sånt hus som ingen tror tilhører en voksen; gitarer, et piano, en hel masse høytalere og plater og bøker i bokhyllene men også i uregjerlige stabler overalt; her skriver jeg med sprittusjer på veggene («fear no art», «you will not die, it´s not poison») og på pulten her jeg hver dag sitter og skriver ( «yes», «no», «toskeskap»). Jeg har en lampe som ser ut som en ugle, og en annen som er en papegøye.

Den funksjonen her inne som heter KAOS/KISTE er ment som et sånt sted; et raggete oppsamlingssted for alt vi har lyst til å dumpe der. jeg tror det er viktig å dyrke det uryddige, det som ikke ved første øyekast gir mening. jeg tror at mye av det vi skriver kommer fra et sånt rotete og uoversiktelig sted: nemlig oss selv. vet du hvordan det ser ut inni ditt eget hode? jeg vet bare at det er et helvetes rot inni mitt, OG AT JEG LIKER AT DET ER SÅNN.

Og når man skriver, så henter man frem ting fra glemselen, fra hukommelsen, fra alle de krokene bare du vet noe om.

kjør på folkens, og dump gjerne mer skit i KAOS/KISTE; til slutt skal vi klare å lage en labyrint av forskjellighet, et mylder av uttrykk.

alt godt fra pedro

PÅ REISEFOT

av den 28. september 2014

I morgen drar jeg på en reise og jeg sitter hjemme og lager meg en spilleliste som jeg kan høre på flyet over havet, en spilleliste som jeg kan høre på mens jeg går i gatene i byen jeg skal til. New York om høsten er vakker, det har jeg aldri selv sett (jeg har bare vært i New York om sommeren) men jeg har sett høsten der på film, utallige ganger har jeg sett de typiske gule taxiene opp og ned avenyene, de enorme glødende skiltene på Times Square, bladene som faller fra trærne i Central Park. Jeg har sett tusenvis av filmer der folk blir forelselsket i skyggen av Brooklynbroen, av Empire State Building, av Frihetsstatuen og Coney Island.

og det tenker jeg litt på, mens jeg sitter her og skriver til dere: at sånn er det også med skrivingen, når man leser det andre skriver: å lese bøker, å ville lese litteratur betyr at du oppsøker steder du aldri har vært, ting du aldri har sett, folk du aldri har møtt – og det rareste med det hele er at man på en eller annen måte likevel kjenner seg igjen. man har tenkt noen tanker som ligner, man har sett for seg et liv som kanskje er som det livet man leser om. i morgen kveld skal jeg sitte på en eller annen kafé i New York og tenke på alle de bøkene, platene og filmene som er med meg i kofferten over havet, alt det som lever inne i meg fordi det er jeg som har sett det, tenkt det, lest det og ønsket at det skulle bli en del av meg.

i den anledning poster jeg også en skamfet låt av über-new york bandet sonic youth på kaos/kiste og i mellomtiden kan dere kanskje skrive litt om det å reise? det hadde vært stas å vite hva dere tenker/skriver om Reisen, Bevegelsen, Forflytningen.

ha det på badet.

 

p

HØSTSONATEN

av den 18. september 2014

det er ikke til å ta feil av; i dag gikk jeg tur i nordnesparken og selv om det er strålende vær og havet glitrer som sølvpapir helt bort til Askøy og Sotra og Amerika, så merket jeg at høsten var her – et enslig lite blad løsnet fra et av trærne i bakken opp mot skolen, og dalte i en langsom spiral fra treet, mellom solen og hodet mitt. snart blir det mørkere, snart blir det regntungt og grått som i en film noir-film og alt man vil er å sitte inne og se ut gjennom vinduet. det var bare det. noen strøtanker om høsten. åssen går det med dere alle? hvordan er deres høst?

alt godt fra pedro

sommer for lenge siden

av den 26. august 2014

hei alle sammen, kjempefint å se at dere rører på dere her inne; mye fine tekster og takk til Martine for utfordringen! det var kjekt å bli pushet til ås krive, da kommer gjerne inspirasjonen også. her er i alle fall en liten tekst fra meg, en liten tanke egentlig, nå på slutten av denne fine sommeren.

 

alt godt

 

p

 

Min første forelskelse. I ei jente fra Uruguay, det vakreste jeg hadde sett. Jeg husker en kassett som surret den sommeren, den glatte og friksjonsløse musikken som var soundtracket til fasinasjonen. En ettermiddag ville hun ikke leke med meg, og gikk med en annen gutt inn i skogen bak blokka der vi bodde. Jeg stod igjen i skogkanten, visste ikke hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle gå etter dem eller gå hjem alene. Noen dager senere sa hun at hun syntes han andre gutten var dum, at hun likte meg bedre, men det gikk ikke lang tid før hun igjen stakk av med ham. En av sangene jeg hørte på handlet om å snuble to ganger i den samme steinen. Sangen ga meg et språk for det jeg følte. Jeg hadde snublet og snublingen var ikke å snuble men noe annet, slik steinen ikke var en stein, men en jente fra Uruguay, men også forelskelsen var en stein og jeg, ja, hvem var jeg? Var jeg den snublende? Ja, men jeg var også den syngende. Den som ikke bare datt, men dramatiserte fallet og krevde stillhet og oppmerksomhet rundt utsigelsen.

SOMMERBREV

av den 8. juli 2014

KJÆRE ALLE – det er kjekt å se at så mange nye tekster kommer inn, at så mange av dere er aktive i sommervarmen eller sommerregnet eller sommerhvasomhelst for skrivingen er alltid værløs! jeg leser alt dere skriver, og kommenterer det jeg klarer etterhvert, ikke fortvil om ikke din tekst (eller alle dine tekster) ikke får tilbakemelding med en gang. jeg er på saken! og i mellomtiden: les hverandre!! kommenter hverandre!! skriv, skriv mer, bli inspirert og skap noe fint denne sommeren. Jeg sier som Arnold: I´ll be back.

Pedro

Uten tittel

av den 18. mai 2014

halloen.

 

her er en liten greie jeg skrev her om dagen. en kjempefin skriveøvelse, som jeg anbefaler alle å prøve. sett spilleren på random, og skriv ned alt du kommer på i frobindelse med sangen.

 

hei og hå.

p

 

Topp fem musikalske øyeblikk, søndag 4 .mai 2014.

 

(Sceneanvisning)

 

Bergen er solfylt på tredje uken og dagene er stille. Stort sett tilbringer jeg tiden ved pulten, skriver fra morgen til middag, røyker en sigarett, leser frem til leggetid (Marylin Robinson, Agota Krystoff, Monica Fagerholm, Anna Kleiva). Mellom alt dette går jeg tur med Blixa. Han er en hund (men også et menneske). Vi snakker om poesi og om prosa og om musikk. Vi runder Nordnesparken, går opp mot Nordnes Skole og videre mot Klosteret, før vi snur og går hjem igjen. Vi finner på historier. ”Kongen døde og så døde dronningen”, sier jeg. Det er en historie. ”Kongen døde og så døde dronningen av sorg”, sier Blixa. Det er et plot. Vi deler også hodetelefoner, de er koblet til en gammeldags Ipod. 160 gb. 18000 sanger på random.

 

5. Duran Duran – Anyone out there (1981).

Før jeg begynte å sverge til indierock og obskur 60-tallisme, var Duran Duran min barndoms fremste musikalske helter. Fløtepussenes blanding av hedonisme og ultra-catchy pop-funk, var aldri så treffende som på debutalbumet. Hukommelsen maner dessuten frem guttungen jeg var, bilsjuk og i generelt shitty form, der familien cruiser gjennom Tyskland på vei til Spania.

 

4. Miles Davis – Little Church (Live Evil, 1971)

Ja, hvem var egentlig planetens kuleste katt? Miles Davis eller Bob Dylan? I en dokumentar jeg har liggende, der det blir snakket om den rasismen svarte musikere måtte tåle i USA på 40- og 50-tallet, blir Miles spurt: Do you hate white people? Og han svarer, etter en lang pause: Not all of them. I dette lille praktstykket blander Miles trompet, plystring, strykere og det som høres ut som Sonic Youth´sk støy på en uforlignelig måte. ahhh!

 

3.

Peggy Seeger – Henry Lee (Heading for home, 2008)

De fleste kjenner kanskje til denne sangen i Nick Cave og Pj Harveys 90-talls lett omskrevne

versjon. En mann/soldat er på vei hjem fra krigen og lokkes av en kvinne. Han nekter å ligge

med henne fordi han er på vei hjem til sin kjære og hun er den fineste fineste han vet om, sier

han. Hun blir sur og forsmådd, dreper ham og kaster ham i en brønn. Av og til er det en fugl

som ser det hele, i noen versjoner av sangen er det til og med fuglen som er den lokkende

kvinnen. Go figure, lizzm. Seegers versjon: Banjo og vokal. Lang og mektig.

 

2. The Cure – Charlotte Sometimes (Singel, 1983)

Oppkalt etter en barnebok av Penelope Farmer, fra 1969. Robert Smith skal angivelig ha blitt så stolt og glad da han skrev denne at han bare måtte ringe til sin kjæreste fra Dublin (tror jeg) og synge den for henne over telefonen. Denne sangen har fortsatt den feteste skarptrommelyden jeg vet om i hele verden, og det var ikke før jeg i slutten av 30-årene ble besatt av lydteknikk, at jeg skjønte hvordan det var mulig å gjenskape den i studio. Jeg ber herved mine tidligere samarbeidspartnere om tilgivelse for at jeg i årevis maste på dere om Charlotte-skarpen. Dere skulle ha hørt på meg, you fools.

 

1. Abba – The day before you came (The visitors, 1981)

Denne perlen finnes på Abbas synthtunge svanesang, en sang om tomhet og hverdagens tærende forutsigbarhet, med tidsriktige referanser: røyking innendørs, Marylin French-romaner og Dallas på tv. Albumet ble innspilt på en spiltter ny 32 kanalers digitalmixer i legendariske Polar Music Studios, der b.l.a Motorpsycho og hel skokk andre artister senere har tilbragt tid. The visitors er forvøvrig ett av de beste break-up albumene noensinne, for de som er interessert i den typen smerte. Andre? Fleetwood Mac´s Rumours, Dylan´s Blood on The Tracks, Blur´s 13, Beck´s Sea Change, Sister Sonny´s The Bandit Lab, kremt, kremt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DEN RARESTE JOBBEN

av den 17. mars 2014

hei!

har nettopp kommet tilbake fra årsmøte i forfatterforeningen, i oslo, det vil si at jeg har tilbragt helgen med å sove på hotell, spise og drikke og snakke med kolleger som jeg bare av og til får treffe.

en av de største klisjeene når det gjelder skriving er denne: å skrive er en ensom ting. og det er jo det. klisjeer har jo ofte en stor grad sannhet i seg, det er ikke DET som er problemer med klisjeen. FORRESTEN: nå kom jeg på at jeg en dag skal skrive litt om det, om hva som er klisje og hvorfor; kanskje dere også har noen synspunkter på det? tenker dere på sånt når dere skriver?

uansett: det var hyggelig å prate med andre skrivende folk, å snakke om bøker og hva man liker og hva man ikke kan fordra osv. men så var det en annen ting som slo meg: hvor forskjellige metoder folk har! noen skriver 20 sider om dagen, men de leser teksten om og om igjen og redigerer og stryker og tar vekk og så er det kanskje bare tre sider av de 20 som blir beholdt; andre skriver sakte, kanskje bare noen få setninger hver dag; en kollega sa at han alltid sluttet å skrive klokken tre, uansett om han var midt i en setning eller ikke. de fleste skriver på pc, men noen skriver for hånd, andre leser inn ideer på telefonen sin.

jeg har noen rutiner. jeg liker å høre på musikk, høyt, jeg liker å skrive fort, jeg liker å skrive til sulten tvinger meg til å stoppe.

hva med dere? er det ting dere liker bedre enn andre når dere skriver? hvem kan skrive på en buss? på et tog? på bybanen? på flyplassen? hvem må skrive om nettene eller tidlig på dagen?

håper det går bra med dere alle, og fortsett å sende inn tekster!

alt godt fra pedro

 

 

SNUSHANER!

av den 3. mars 2014

hei. akkurat nå sitter jeg på cafe opera og venter på en kompis; i dag skal vi ut i studio og leke oss litt med noen sanger jeg har laget, som vi skal prøve å gjøre ferdig denne uken. i mens sitter jeg altså her og venter på ham, mens en jentegjeng sitter på bordet ved siden av og nesten ikke enser meg eller noen andre, bare seg selv. de er fire stykker og utifra det de har snakket om hittil, så virker det som om de er på kurs med jobben eller noe lignende. de snakker om rapporter og dokumenter og søknader, men når maten kommer, legger de jobben fra seg og så begynner de å snakke om gutter, om noen av de mennene de kjenner som tar på seg altfor mye parfyme, og som stinker og stinker, men de tror er dødsstilige.

jeg sitter her og later som om jeg gjør andre ting. og jeg gjør det! jeg leser avisene, jeg sjekker mail, jeg er innom et par nettsider. men mest hører jeg etter.

denne uken skal jeg skrive. jeg skal begynne på en bok som jeg har tenkt på lenge; jeg har noen figurer jeg har lyst til å skrive om, noen folk jeg er nysgjerrig på, som jeg gleder meg til å skrive om. derfor sitter jeg her og smuglytter til jentegjengen.

når man er et skrivende menneske, så må man være nysgjerrig. på verden. på folk. man må være en snushane! jeg lytter til samtaler. jeg legger merke til folk som peller seg i nesa når de tror ingen andre ser på. jeg prøver å merke meg måten visse jenter kaster på håret, hvordan de himler med øynene, hva som er så fabelaktig fint med et smil eller hvordan tristheten ser ut i øynene til en gammel mann.  og så går jeg hjem og skriver. noen ganger kan det gå lang tid, det kan gå så lang tid at man glemmer alt mulig, men så, én dag sitter man der og skriver om en eller annen fyr som sitter på en kafé. han har på seg en rød t-skjorte, ute er det sol og tørt, det har ikke regnet på mange dager. og så dukker jentegjengen opp. jentegjengen som snakker om guttene som stinker manneparfyme. kanskje det ligger noe der, tenker man, kanskje jeg skal skrive noen linjer om en fyr som dynker seg i parfyme, som tror han er dritkul, men egentlig synes alle han er en stinkbombe.

jo, jeg tror det. han skal hete Tommy. så er man i gang.

p

SÅNN GÅR DAGENE

av den 12. februar 2014

hei alle sammen. de siste ukene har jeg sittet her i leiligheten og jobbet med en oversettelse. den dansk/palestinske poeten yahya hassan, som i fjor ga ut en diktsamling, skal ut på norsk i løpet av våren og det er jeg som har fått jobben med å oversette diktene hans. veldig fine ting, kraftfulle og rett i trynet, hele samlingen er skrevet med store bokstaver og handler om yahya selv; om hans oppvekst som muslim, som danske, om kriminalitet og raseri og om foreldre som lever verken her eller der, som slår barna sine og som snyter kommunen for penger, men den handler også om en ømhet, en slags sorg på vegne av en foreldregenerasjon som har havnet på feil sted, som ikke skjønner en dritt og som derfor blir en underklasse. men det fineste, tror jeg, er det at unge hassan (han er bare 19 år, skrev boka da han var 17!) godt kunne blitt enda enn sånn kriminell innvandrer som gikk til helvete i samfunnet vi lever i; i stedet skriver han dikt om sitt eget, unge liv, dikt som er som hammerslag og knyttnever, dikt som er et skjold og et panser og et svært flagg der det står: kom igjen, prøv dere, motherfuckers, jeg er poet!

ja, ja. ville nå bare si det. poster også en av hans opplesninger på kaos-kista, om noen vil ta en titt.

håper alt står bra til med dere, at dere skriver og at dere fortsetter å sende inn tekst.

ha det på badet

p