rottefangeren

rottefangeren

regresjon

av den 26. januar 2017

jeg får tidt og ofte med meg bystyremøtene live på internett, selv om jeg har  andre  ting  å  foreta meg,  langt  viktigere  ting  å  pusle  med.  de  legger frem  sakene  sine,  de  går  opp  på  talerstolen,  beretter  sin oppfatning,  en forestilling fabrikkert i det innerste rommet av hjernen, argumenterer for å bevilge mer penger til svømmehallen, selv om det i verste fall betyr at det må kuttes ned på eldreomsorgen, de slår en og annen rekord i candy crush,  stemmer  enten  for  eller  imot,  og  jeg  tenker  at  evolusjonen  ikke alltid går fremover.

power craft

av den 26. januar 2017

i hodet svømmer et minne, et minne om verdens beste jenter, et minne om frem og tilbake, tilbake og frem, midt i skolegården, midt i sentrum, i sirkler, rundt og rundt, å løpe fort, å gå sakte. det er vondt når de sier navnet ditt hardt og alvorlig, når de beretter sin oppfatning, sine forestillinger. fra mitt synspunkt, sier de. etter min mening, sier de. de snakker høyt men sier lite. de gjør seg dumme og spør, jeg ser du har sletta meg fra facebook, hvorfor har du sletta meg? og jeg sier at det skal du drite fullstendig i, du kan ikke skylde på meg, si det er vanskelig for deg at jeg ikke har det bra med meg sjøl, hører du? det henger jo ikke på greip. verdens beste jenter setter fredagstacoen i halsen, mister seg sjøl i parketten, synker ned i treverket, forsvinner nesten. for de forstår ikke riktig hvordan dette fungerer, hjernen i all sin kompleksitet, de forstår ikke det faktum at man ikke kan lure noen frem i lyset; noen som har praktisert i mørket så alt for lenge, bygget utover og innover, revet fra seg og revet ned seg, slått og hamret, jobbet dag og natt for å ødelegge seg selv. de forstår ikke at de ikke bare kan knipse og så fungerer jeg igjen, så begynner tannhjulene i hodet sakte men sikkert å gå rundt og rundt. det er en kvelende kvalme som brer seg i rommet, den svømmer i lufta, kiler meg i nakken, jeg må ut for å puste, ut for å kaste opp hva enn som akselerer og murrer inni der, inni tomrommet, men jeg tar meg sammen, etter noen minutter, jeg stryker meg selv på armen, sier at det løsner snart; jeg kjenner at det løsner, nå veldig snart. de sier de trenger tid, tid for seg selv, tid vekk fra meg. de forstår ikke at det er jeg som trenger tiden, mine venner, de skjønner ikke at det er jeg som trenger tiden vekk fra meg selv. de kaster meg i bakken med ansiktet, ja, nesa først, men jeg kan ikke kjenne smerte, jeg klarer bare tenke den samme påtrengende tanken jeg litt sporadisk finner på å tenke; livet er for kort til å ikke klippet håret som jeg vil eller kjøpe undertøy som får puppene mine til å se ut som de kostet flere tusen kroner rett fra sparekontoen.

jeg vet de snakker sammen, over en kopp kaffe, over et glass vin, de lager taco, uten kjøtt, sånn er de, litt pretensiøse, litt forkjælte, fulle av forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. de lurer på hva det skal bli av meg mens de drikker vin fra glassene hun arvet av sin bestemor som strøk med sent på nittitallet. hun sier kanskje litt beskjedent at jeg gjør så godt jeg kan, men de andre, de ser en helt annen vei og lurer likevel på hva det skal bli av meg, men det skal ikke bli noe av meg, det blir aldri noe av jentene med hjertet på ermet, så de gråter for meg, de elsker meg, betingelsesløst, det er i hvert fall det de sier, det de snakker om når de snakker om huset som er bygget på ustabilt føre, et dårlig grunnlag, de forsikrer hverandre om at de vil bygge det opp igjen, sikre fundamentet, sier; jeg har hammer, å, jeg har spiker! la dem komme, la dem hamre løs på veggene mine, la dem stå der ute i regn, la dem stå der på de mest fiendtlige vinterdager, de vet ikke at jeg står klar, jeg står klar med min egen hammer, mine egne spikre, jeg slår ut, slår dem ned, før jeg henter min splitter nye power craft spikerpistol, mannen i jernvarehandelen fortalte at den ville gjøre spikringen til en lek, jeg sa, det passer meg ypperlig, jeg elsker å leke.