av Sir. Timotheus den 3. september 2017
Det henger ett spindelvev utenfor vinduet mitt.
Jeg drepte den jævla edderkoppen for flere uker siden, endog skinner solen hver morgen.
Kadavrene fortsetter å svinge seg i silketråder
og kaster skygger på gulvet.
Et diffus ekko
Jeg unngår å tråkke på dem.
Ikke ut av respekt,
men av frykt for at mine etterfølgere
en dag, også, vil glemme meg.
av Sir. Timotheus den 25. august 2017
Du,
bare faller.
Bakser gjennom frostige barnåler
på veien ned.
Svetten siver inn i sprekker mellom brostein
Regnet tripper rundt blinklys i busslommer
Og du ligger der.
Med ullkåpen, slik den delte seg på midten av ryggen.
I en elegant, men kanskje litt for trang, grønn kjole
bryter du deg gjennom opprevne tråder
og presentere deg selv,
slik en fremmed gjør.
Alltid hatt en svakhet for sterke viner.
Aldri vært en tåre som ikke forsvant under nattens mørke.
For mye lidenskap, for lite pusterom.
Tiden venter ikke lenge for den som tumler
men det er akkurat nokk
til å la rust forme.
Tilbakefall blir bare en ny vei.
En romantiserende lengsel
rundt ensomhetens finesser.
Edelmodige ornamenter
forderves
av egosentriske intensjoner.
La meg ligge her nede
en stund til.
Jeg mistet en bit av meg selv
og jeg har ikke funnet den enda.
av Sir. Timotheus den 23. februar 2017
Universet smelter på tungen
Blodet oksiderer av kjemikalier
Hemolyse
Pupillene inhiberer ikke lenger lyset fra utsiden og
reinkarneres til ett supermassivt svart hull.
Alle verdens partikler slukes i takt med bølgetopper av fotoner, som flyter forbi øynene dine.
Huden drypper nedover nakne muskler og sener.
Skjelettet vibrerer, organer svikter.
Fiolette krystaller hagler rundt deg
Slangen vrir seg gjennom skallen din og hvisker noe uforståelig om kjærlighet.
Alt annet føles bare irrelevant.
av Sir. Timotheus den 23. februar 2017
Time is the universal currency in which every single action is ruled by
av Sir. Timotheus den 23. februar 2017
Nå sitter vi her
på den samme parkeringsplassen
som jeg,
i ett tidligere liv
pleide å luske rundt på
i mørket,
da jeg spionerte
på en annen
dame
av Sir. Timotheus den 10. november 2016
Vi skulle krysse det svarte havet av endeløs evighet
og kysse hverandres myke lepper i lyset av den siste døende stjerne.
Men du hadde vel ikke tid til den slags romanse, du.
av Sir. Timotheus den 11. oktober 2016
Med vinduet på gløtt ligger jeg utstrakt over en madrass i min kjæreste sin toppleilighet og lytter til jazz trompetens ensomme hyl fra byens mørke utenfor.
Hvem er det som spiller så sent?
Hvor er den solitære sjel som puster ut slike bølger i bystrøkets forlatte gater?
De liflige tonene smelter sammen med natten og legger seg varsomt over meg i det jeg lukker øynene og forsvinner inn i ett endeløst drømmeriket, lenket fast til melodien av den mystiske stemmen i undergrunnen.
Neste morgen våkner jeg opp
til at støyen fra noen hamrende bygningsarbeidere nede i bakgården
stikker meg i øret.
Musikken er død
og trompeten har forsvunnet for alltid.
av Sir. Timotheus den 9. september 2016
Brunetten som fløt bekymringsløst med bølgene fra sydhavsøyen i horisonten
Det året forlot jeg stranden og angrep byens svulmende gater
Tok på meg kappen og tilbød meg å hjelpe en fremmed på veien mot klarhet
Jeg sov aldri alene der nede
Musikken stoppet aldri å spille og jeg var klar for et siste kyss i baren
Forfulgt av en kvinne jeg ikke husker navnet på
i natt
Oppsøkt av frustrasjon
Slått i bakken av den unge jentas fantasier om et skamløst samleie med en fyr jeg kjenner
Det var ikke meg hun jaktet på
Stjernene falt ned fra palmene
Lyset brøt seg gjennom vidnuet bak gardinen og hvilte seg på min nakne kropp
Slik våknet jeg opp neste dag
Alene på mitt rom
av Sir. Timotheus den 13. juli 2016
Jeg vil tilbake i fortiden
for å løsrives
fra fremtiden
Spytte meg selv i ansiktet
og spørre hva jeg vil oppnå
med en kniv på strupen.
Fortelle den livredde gutten på berget
at ditt liv er ønsket
av en gudinne, så menneskelig
og poetisk eventyrlig.
Det finnes en kvinne fra fremtiden,
hodestups forelsket
i deg
av Sir. Timotheus den 29. juni 2016
I skyggen av en terrasse, lengst inne i hjørnet, sitter jeg med to nyoppdagede venniner som aldri var mer enn et anonymt par skikkelser blant mengden av folk jeg heller ville være sammen med på ungdomsskolen.
Jeg spekulerer i tanken på at det snart skal komme enda en kursorisk samtale om hvor jeg er og hvor jeg skal i livet, fra en av disse grå plakettene som egentlig bare ønsker at jeg skal kunne gjengjelde tjenesten og spørre hva det er de holder på med for tiden. Jeg gir en god faen i hva disse menneskene studerer. Jeg holder på å drukne.
Men jeg ankom denne festen sammen med en som betyr noe for disse folkene. Så jeg fortsetter å spille, skyter ut en vittig kommentar om hvor gøy det hadde vært om det var vi to som ble sammen, istedenfor. Ser meg rundt etter noen jeg tror jeg kjenner og håper på at dette blir siste stopp før vi to må av.
Jeg vil snakke om livet på utsiden, om kompisen min som forsvant helt sporløst på nyttårsaften for 1 år siden og John Bonhams ekstravagante trommesoloer fra 70-tallet. Jeg vil ikke ha militær rutiner og jus studenter. I kveld vil jeg bare ha lsd og flyktningkrise. One night stands og glemte drømmer. Jeg vil vite dine mørkeste hemmeligheter og fortelle deg noe som lar oss føle oss som de eneste menneskene igjen her på denne jord. Forlatt av de andre som ikke turde å spørre hvor det ble av menneskene som døde for oss, helt meningsløst.