MLS

MLS

frosne tær

av den 15. mars 2016

Rommet er varmt, nesten lummert, men jeg er kald på føttene. Jeg er alltid kald på føttene. Sokker var en gang min beste venn, men i det siste har jeg valgt å la de ligge i boksen og la føttene fryse. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor jeg torturerer tærne mine med det kalde flisgulvet på kjøkkenet og badet, eller hvorfor jeg går barbeint på det våte gresset utenfor leiligheten. De er kalde og jeg fryser oppover når tærne treffer den varme huden lengre opp på leggen.

Før pleide jeg å gjøre alt for å torturere meg selv. Lå i timevis i forvridde stillinger og slipte opp huden min og lot ikke meg selv sove, eller være våken, alt ettersom. Jeg gjemte meg i den kalde kjellerleiligheten min med gamle sjal foran vinduene så ingen lys slapp inn. Jeg lærte meg hvordan å gå dagevis uten mat og jeg lærte hvordan å kamuflere depresjon med en forkjølelse når jeg for en gangs skyld møtte opp på sosiale sammenkomster.

Det er et år siden, og nå er jeg kald på føttene. Og jeg varmer de fremdeles ikke, fordi jeg vet innerst inne at jeg savner den tiden hvor kroppen min var frosset, og jeg prøver å bevare litt av det, selv om den kalde tiden var den verste i mitt liv. Jeg savner kulden. Så sokkene blir liggende i boksen og jeg lar tærne rulle over flisgulvet litt til.

London underground

av den 3. mars 2016

På undergrunnen i London er det en liten baby som klynger seg fast til faren og holder hodet lett inntil brystet hans og blir busset i søvn av susingen gjennom tunellene.

På en annen bane er det en mann i en 70-talls jakke som synger stille med til sangen han privat hører på.

På sentral banen er det en russisk jente med piercinger i hele fjeset og tatoveringer som dekker hendene hennes og har en samtale med en eldre kvinne om hunder.

Selv sitter jeg kun kledd i sort og Harry Potter briller og venter på å finne ut av hvor jeg skal gå av nå.

Hva skal jeg gjøre nå?

av den 30. oktober 2015

Det regner, som vanlig. Det er tross alt Bergen. Jeg vrir fjeset lett i puten og prøver å forme noen ord om morgenen. Det står stille.

Jeg kler på meg, spiser, leser så vidt fra noen små sitater her og der. Det står helt stille.

Jeg går ut, setter meg ned på cafe som jeg alltid gjør. Nå har de fått inn høstsmakene, og jeg vet disse inspirerer meg. Jeg setter meg ned, komfortabel og klar. Det står fortsatt helt stille.

Det har stått stille i flere måneder nå. Når jeg tenker tilbake så stoppet vell ordene å komme til meg i det de ville skrive meg frisk. I det de sa jeg ikke var syk lenger, i det jeg ikke hadde noe tungt som hang over meg mer. Som om de vet hvordan det er inni hodet mitt. Ingen skjønner hva som skjer inni hodet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke lenger klarer å formulerer setninger, sette sammen ord og lage noe jeg kan være stolt over. Eller i det minste fornøyd over.

Jeg har kanskje begynt å se lyset i solen og litt mindre gråtoner når det er skyet, men det betyr ikke at jeg har mistet evenen til å formulere meg. Men det virker sånn. Jeg har ikke skrevet et ord siden jeg fikk det bra med meg selv. Siden jeg kunne smile av ingenting og jeg kunne føle meg vell rundt andre og meg selv. Jeg har ikke skrevet et ord, ikke et jeg er fornøyd med i hvertfall.

Er det ment at jeg bare skal kunne skrive når det eneste lyset jeg ser i hverdagen er det som kommer fra skjermen min? Bare når alle muskler kniper seg sammen og jeg føler jeg ikke får puste? Kan jeg bare skrive i en koma aktig tilstand hvor jeg ikke har kontroll på noe av verken følelser eller tanker? Jeg vil kunne skrive… Jeg vil sånn tilbake til skriving at jeg vurderer å hoppe ned i dypet igjen og grave meg ned i mørket bare for å få ordene på papiret. Men jeg vil ikke skrive om det koster meg livet. Eller kanskje…

Skriving er livet mitt, så hva er det jeg egentlig mister?

Jeg presenterer NaNoWriMo

av den 12. oktober 2015

Hei! Dette er ikke så mye en tekst som det er litt info om noe dere kanskje kan finne interesant. Nylig har jeg kommet over en side som heter National Novel Writing Month – NaNoWriMo. For dere som har hørt om denne før, supert! Men for dere som ikke vet hva dette er så skal jeg forklare.

NaNoWriMo er da en internasjonal nettside som har et mål med å hjelpe brukerne sine med å skrive en bok på en måned. Om det da er et første utkast eller en helt ferdig bok kommer an på hver bruker, men målet i seg selv er å fullføre minst 50,000 ord i løpet av november måned.

På denne siden finnes det masse bra inspirasjons linker og pep talks sammen med forum om alt du kan tenke deg! Det er mange kjente forfattere som jobber i samarbeid med denne siden og da har vært med på å skrive pep talks til brukerne, og noen har selv vært med å delta på denne siden.

Om du vil skrive og fulføre en bok så er dette i hvertfall en veldig god måte å komme i gang eller fortsette og få inspirasjon til et prosjekt du allerede har. Og masse lykke til med skrivingen deres!

 

klem,

Martine

10 grunner hvorfor jeg hater kjærlighet

av den 1. september 2015

 

  1. Jeg hater kjærlighet fordi du absolutt skulle sove på den høyre siden av sengen, og alltid skulle ligge innerst i sofaen, men visste så godt at jeg trengte hele sengen for meg selv for å sove, men lot deg ligge godt og komfortablet på din høyre side, med meg i armene dine. Jeg fikk aldri sove når vi var sammen.
  2. Jeg hater kjærlighet fordi hver gang jeg var litt lengre enn armavstand fra deg ble du usikker på hva mine intensjoner og handlinger var, og brukte så mye tid på å diskutere dette med meg i stede for å stole på de ordene jeg sa. De var alltid sannheten, og mine intensjoner var alltid å komme hjem igjen til deg.
  3. Jeg hater kjærlighet fordi jeg aldri fikk bestemme helt hva vi skulle gjøre, se, gå, hvem vi skulle møte, og om jeg gjorde hadde du alltid noe å si på det eller klage eller hadde en bemerkning å komme med. Jeg følte aldri at det var akseptert det jeg ville gjøre, og lot deg derfor følge og jeg bare fulgte etter i dine spor.
  4. Jeg hater kjærlighet fordi den aldri strømmer likt begge veier, det er alltid mer på den ene siden enn den andre, og det føltes alltid ut som at min strøm var så mye større enn din, og du bare lot det være sånn. Du ga så sjeldent noe at jeg lurte på om det i det hele tatt var ment at et forhold skulle gi fra begge sider.
  5. Jeg hater kjærlighet fordi selv om du aldri viste meg at du brydde deg eller elsket meg eller ville tilbringe tid, så var du fremdeles så eiersyk at jeg ikke kunne gå ut  ytterdøren min uten å gi deg beskjed, og det var kun når jeg var sur på deg at du viste noe form for lidenskap. Jeg var bundet fast med en lenke som var smidd av dine forventninger til meg, og lenken ble tyngre og tykkere for hver dag som gikk.
  6. Jeg hater kjærlighet fordi du ødela alt av sosiale medier for meg, og hver gang jeg hører en lyd fra facebook, kik, snapchat eller bare en vanlig melding så er det du som popper opp i tankene mine, selv etter all denne tiden. Du har også ødelagt favoritt sjokoladen min for meg. Fuck deg.
  7. Jeg hater kjærlighet fordi vi la mening i små, meningsløse ting. Ting som jeg nå ikke kan se på uten å tenke på deg og dens mening, og bare det får meg til å ville spy. Jeg hater at ting måtte få en større mening enn det de allerede hadde. Du ødela virkelig favoritt sjokoladen min for meg.
  8. Jeg hater kjærlighet fordi jeg brukte timer og timer hver dag på å se for meg fremtiden vår, først sammen og så med tiden hver for oss, slik jeg følte det var best. Men jeg elsket deg for mye til å innrømme for meg selv at hver for oss var være det beste. Jeg klynget så fast til at det kunne vare at jeg til slutt ødela meg selv og alle forventnigner for alle fremtidige fremtidsplaner med andre elskere.
  9. jeg hater kjærlighet fordi hver gang en ny gutt ser min vei tenker jeg kun på alle de tingene du gjorde og som sa var galt med meg, og som jeg igjen må la en ny lære. Jeg må igjen fortelle om brannsår og arr og meningen bak tatoveringene mine. Jeg må igjen dele tankene mine om jul og hvordan høsten er min favorittårstid og hvordan jeg hater liste pop. Jeg hater at jeg alltid må begynne på nytt når kjærligheten går galt.
  10. jeg hater kjærligheten fordi den alltid går galt, og den alltid lar meg sitte alene i et hjørne og sutre over hvordan det gikk skeis igjen. Og jeg hater kjærligheten fordi den er så sykt avhengighetsskapende og jeg aldri kan få nok. Jeg hater kjærlighet fordi den gir meg alt det beste og  det beste i meg. Igjen og igjen.

a game of chess

av den 2. juli 2015

He made it so hard for me to love him. At one point I thought he might’ve been making it difficult on purpose, to see how much I would take before I walked away. Sometimes I did that too, because I hoped he would stay. And now, I don’t know who won, because we both gave in.

Jeg lukker øynene, og ser bare deg nå

av den 30. mai 2015

Vi ligger lydløst på den alt for harde sengen hans, og hånden hans glir sakte over min nakne kropp, og for første gang gjør det ikke vondt når noen tar på meg. For første gang tenker jeg ikke på historiene og tragediene som er risset inn i huden min og etterlatt seg arr når jeg var ferdig med minnene. For første gang er jeg ikke redd for hva han vil si, men hvor tidlig jeg skal forklare. Det er tredje gang vi tilbrakte dagen sammen. Femtiende gang han kysset meg og første gang han fikk ta på meg.

Vi ligger lydløst på den alt for harde sengen hans, og hånden hans glir over de nakne lårene mine, og han stopper når han merker en forskjell på overflaten min. ”hva er dette” spør han, lar hånden fortsatt ligge over som om han vil beskytte meg fra mer skade. ”gamle historier” sier jeg. ”Men de kan vi ta en annen gang. Jeg vil gjerne oppleve denne” sier jeg, og kysser ham for femtiførste gang.

Uten tittel

av den 25. mai 2015

I dag leker været. Det leker gjemsel, og det er skyenes tur å telle når solen er ute, og vi kan gå rundt og finne nye tak å gjemme oss under til neste byge kommer. Jeg liker gjemsel, men på en dag som denne, hvor det er nyklippet gress og blomstring og halvveis varmt, har jeg ikke noe problem med å la regnet finne meg. Jeg danser gjerne med deg i denne friske vårluften.

Sannheten

av den 14. mai 2015

Det var ingenting nydelig eller poetisk ved det. Du knuste meg.

Verdens undergang

av den 18. april 2015

Denne tekten er en del av en opptaksprøve jeg har skrevet. 

Du våknet opp og det har gått 3000 år. Fortell… 

tomhet. Det er alt som er rundt meg. Et evig mørke som strekker seg milevis. Det er kjølig, en liten bris kryper oppover ryggraden min og sender skjelvinger gjennom kroppen. Jeg husker vi snakket om at verden ville gå under en dag, men jeg trodde aldri det virkelig ville skje. Men nå, når jeg står i absolutt intet, er det nesten enda vanskeligere å se for seg. Var det vi som gjorde dette? Var det Gud? Var det ment at alt skulle forsvinne en dag, og bare fordufte? Jeg ser opp, et tynt lag av stjerner over meg. Dette er den eneste tingen som får meg til å føle meg som hjemme. Jeg føler meg trygg når jeg ser de små lyskulene på himmelen. De har alltid gitt meg følelsen av sikkerhet. Kanskje vi ble flyttet opp blant stjernene? Kanskje vi svever rundt blant dem, lever i et galakse som er like usikker som fremtiden, men som vi fremdeles kjenner til. Jeg lukker øynene og håper på å våkne blandt dem. Ingenting skjer, og jeg stønner. Så jeg begynner å gå. Bakken er full av sprekker. Det er som å gå på en vedkubbe i et bål etter flammen er slukket. Jeg lurer på om det var det som skjedde. Slukte solen oss? Det er så stille. Jeg trodde det ikke var mulig å være så stille. Eneste lyden er den tunge pusten min og sålene som treffer bakken.

Det er ingenting. Det eksisterer ingenting annet enn oksygen her. Og meg. Det er så forlatt, så tomt, så utrolig trist. Jeg kjenner meg underlig nok hjemme og kjent mens jeg går. Det er som å se mitt indre sinn i fysisk form. Depresjonen som tok hånden over meg for så mange år siden, og som nå vises foran øynene mine på en måte jeg aldri har klart å forklare for noen. Om jeg noen gang skal forklare hvordan et mørkt sinn ser ut, så vet jeg nøyaktig hvordan jeg skal forklare det nå. Jeg lukker øynene igjen, stiller meg lett på tå og klinker helene mot hverandre, håper på å åpne øynene igjen i en helt annen verden. Det funket i Trollmannen til Oz, så hvorfor ikke for meg også? Dette føles minst like uvirkelig. Øynene går sakte opp, men ser fremdeles bare mørke. Jeg har vendt meg til det duse lyset, og ser formen av daler og små opphøyninger, men ingenting mer. Ikke hus, trær, mennesker. Ingenting. Alt ble virkelig visket ut. For et sekund lurer jeg på om det er døden som har fått tak i meg, og dette er etterlivet. Om det er dette som er livet etter døden, skjønner jeg hvorfor mennesker er livredd for det.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har gått, og det er ingenting som gir meg noe hint over hva tiden er. Jeg kjenner kroppen er blitt tung, drar meg ned som et sort teppe. Så jeg legger meg ned, lukker øynene, og håper på å våkne et lysere sted, eller å ikke våkne i det hele tatt.