MLS

MLS

Mammas lille jente

av den 2. april 2015

Hun forsvant, igjen. På flere måter enn bare det fysiske, hennes forstand ble også sporløst forsvunnet noen ganger. Noe som ikke var uvanlig for henne. Hun dro alltid ned til åkeren, fant den lille åpningen moren hadde laget mange år før. Bakken var tørr, stådene som tørt høy etter innhøstning. Hun satt seg ned, lukket øynene og lyttet. Hun lengtet etter en lyd, en melodi hun håpet ville lede henne. Når tolmodigheten rente ut av henne, begynte hun å nynne. Lyden imiterte melodien hennes mor sang for henne og broren som små. Hun savnet moren. Savnet nærheten og godheten. Savnet broren som snudde seg unna og latet som søvnen hadde tatt ham når morens raspete og tonedøve stemme fylte soverommet. Hun tror han savnet henne også, og prøvde å finne henne i alt han så, noe som inkluderte jentene han tok med hjem, men som aldri ble lenge nok til å lære om moren vår.

Hun nynnet øyere, og lot til slutt ordene fly ut, fremdeles øynene lukket, som om hun var et helt annet sted. Hun ville bli ledet tilbake, tilbake til når de delte rom og broren smilte og faren lo og hun selv så opp til lyset i moren øyne, som hun en dag selv ville oppleve å ha. Men det kommer ikke skje. Hun ville bare gjenskape moren, få henne tilbake på et vis, om det så måtte være gjennom jenten selv. Så hun sang de samme sangene, smilte på samme måte, og tok på seg morens kjoler, de alt for lange og store som hun enda ikke ville fylle på noen år, og gikk til åkeren i all sin stillhet, akkurat som moren. Og hun ba om at det ville være nok.

Uten tittel

av den 16. mars 2015

hvordan kan han ville holde et sånt fast hold?
Hvordan kan han elske en jente som meg?
med trøtte øye og en skyggelagt sjel, ord som kun hviskes, uhørt for noen andre enn meg selv.

Fra tidlig barndom var jeg merket med ordet gal,
stille, alene, givende,
men hvordan kan noen si det om et så lite liv?
Fra tidlig barndom elsket jeg av hele mitt hjerte, og mistet alltid det jeg forgudet,
så til slutt ga jeg slipp før det slapp taket på meg
og etter det har jeg aldri holdt fast i noe igjen.
Fra jeg lærte hva ordet trygghet virkelig betydde, har jeg søkt etter det i alt jeg kan finne
flasker, venner, innelukket i meg selv
men ingenting var trygt nok
ikke beskyttet fra meg selv
fra jeg lærte at et smil var noe som ble brukt for å skjule, var smilet alt jeg brukte
og hvordan skal noen si imot et smil
selv når øynene er i et annet univers
helt uten liv, helt uten glede
Fra jeg ble gammel nok til å bli kalt nydelig i stede for pen, fikk jeg aldri disse ordene fra menn som betydde noe for meg,
og i stede fra de som ønsket noe fra meg
«du er så pen, du er så fin»
jeg vil heller ha det okay enn å være din pen
Finn den rette som alltid holder deg, som bærer deg videre og som sitter der under regntunge dager
men hvordan kan det være lett
når jeg prøver å løpe fra meg selv?
og den jeg elsker ikke kan holde meg?
Ikke si det er lett,
ikke si det går over,
selv om solen kanskje skinner en dag, så er den dagen enda ikke kommet
og mørket vil rulere enda litt lengre

første natten

av den 3. mars 2015

Første natten uten han, og selv om han vanligvis ikke ligger her med meg, så føltes sengen tom og forlatt. Den delte ut minner som brakte saltvann til øynene, og leppene fikk smake når tårene kom dalende nedover kinnene. Dagen gikk i tårer, gitarspill og sanger jeg hadde gjemt vekk for tider som dette. Det føles uvirkelig å ikke si god natt eller drøm søtt. Eller jeg elsker deg. Så uvirkelig. Så det var det, 7 måneder vi så. Det betyr ikke at jeg ikke vil savne det, eller glemme. Jeg ville bare ikke ødelegge deg, og jeg ville bare ødelegge meg med å bli. Jeg ønsker deg bare godt, selv om tårene triller og jeg bare tenker tilbake på togstasjoner og nedtelling og en alt for smal seng. Og tårene triller, og jeg vil ikke glemme, ikke i kveld. Jeg legger meg ned og prøver å sove uansett.

Kjære januar

av den 18. januar 2015

Kjære januar,

Allerede så har du flydd forbi,
og om ikke lenge er det din neste som skal omfavne oss,
vokse enda litt varmere, enda litt lysere.
Blomstene vil komme frem, og vi vil glemme
at de kalde vintermånedene puster oss lett i nakken.
men hver så snill, bli litt lengre.
Jeg er ikke klar for det nye året.
Gi meg litt mer tid, og la meg kjenne på kulden din litt til.

Hvilt i fred siden 08.12.13

av den 10. desember 2014

”jeg ville dra henne tilbake, så hun ikke falt så dypt. Så jeg kunne redde henne. Men hun så ikke hånden min.”

Jeg kjenner hele kroppen knytter seg sammen, og setter meg opp så det ikke er mulig å se. Rommet er lite og skrøpelig, kompakt og trist. Hvitmalingen på veggene har begynt å løsne i små flak langs kantene, og du kan se det som en gang var der. Du kan se hva som ligger bak den kalde, harde overflaten. Det er både lyse og mørke farger, mønster og noe som ligner på en menneskehånd. Det er vanskelig å se. Det står malingsutstyr i et hjørne, stige, maling, koster og ruller, alt oppå et teppe som nok skal beskytte det kalde steingulvet mot det nye, dekkende laget som skal opp på disse veggene. Jeg lurer på om de tar vekk det øverste laget med maling, prøver å finne ut av hva som egentlig er der før de prøver å dekke det til igjen. Jeg tror ikke det. Mest sannsynlig tar de nok bare de verste delene, de største flakene og fjerner de, maler over med det om skal være så nytt og fint. Jeg lurer på om hun puttet maling over sine små flak. Om hun bare dekket de over igjen og aldri tenkte på hva som lå under, eller hva som fikk dekket hennes til å gi slipp og ikke ville holde noe skjult mer.

Gud, denne kirken er deprimerende. Tenk at et like kapell som skal symbolisere lys, håp, tro og godhet nå bare er kaldt og trøtt. Det trengs mer lys her. De små runde vinduene har en begrenset mulighet på å fylle rommet med lys, og det begynner å nærme seg kveld.
”Kan vi ikke tenne lys for henne? Er det ikke det man gjør i kirken?” Ungdomspastoren ser på meg og nikker, en liten tåre i øyekroken hans. Han vet hvor glad jeg var i niesen hans, hvor nær vi var, og jeg vet det ville bety mye for ham å se. ”ja, la oss gjøre det” sier han og gester til at jeg kan gå og hente lysene. Jeg reiser meg opp og går bort til skapet som står lengst borte mot døren og åpner den nest nederste skuffen og tar ut posen med telys. I skuffen ved siden av ligger det fyrstikker, lightere og peislightere. Jeg tar alle, litt variasjon skader da ikke. Jeg tar det med tilbake til den lille ringen vi har samlet i kapellet og legger det i midten. Jeg tar selv et lys og en fyrstikk eske og tar det med bort til alteret. Jeg kysser lett lyset før jeg setter det ned og ber en rask bønn mens jeg tenner fyrstikken og gir glød til det ene lyset. Og i det flammen tar over arbeidet med å gi lys til rommet, kjenner jeg at hun er tilstede. Lyset og den godheten og varmen det gir representerer henne, og hun representerer lyset. Like etter står det to lys tent, så fire osv. til hele kapellet er lyst opp av små flammer. Hvert lys representerer et liv, og hvert lys representerer håp og godhet. Om hun bare så hvor mye lys vi skinte over mørket hun følte i seg, kanskje hun ikke hadde trengt å lukke øynene sine. Kanskje vi kunne ha reddet henne. Problemet med mennesket er at vi viser at vi bryr oss når det er for sent.

Etter det som føles som en evighet med sorg og tårer, går vi endelig ut av det falleferdige kapellet og ut i kulden. Det er nysnø på bakken og i luften, svever lett gjennom den kalde vinter brisen. Himmelen er nærmere enn før, og verden føles stor og nydelig ut. Og fra beina våre og ut gjennom hele parkeringsplassen er det et hav av lys. Alle type lys. Telys, lykter, elektriske lys, alle strødd utover den kalde, hvite bakken. De skaper en atmosfære helt ulikt noe annet jeg har sett før. Der er som om Gud har lånt oss stjernene sine for en kveld, for å minnes om den største stjernen som vi hadde mistet. Jeg kjenner på både en enorm takknemlighet og en enorm sorg. Og selv om det bare er for i kveld, så føler jeg at det vil vare i en evighet.

Alle andre har gått, men jeg står fortsatt på samme stedet og bare beundrer hvor god mennesker faktisk kan være. Samtidig så vet jeg ikke om de gjør dette pga. anger for å ikke ha gjør noe før, eller for å vise respekt for henne og familien. Uansett hva motivet er, så er jeg takknemlig. Det viser i hvert fall omtanke og medmenneskelighet, og det er noe vi trenger mer av. Og vi må snakke, vi må snakke om vanskelige ting. Hvis ikke tror folk at det er greit å såre og skade hverandre slik som vi gjør, slik at noen tilslutt gir opp på livet og resten av menneskeheten. Og i dette øyeblikket skulle jeg ønske at andre sjanse var ekte, og at det gikk an å gjøre om på ting, om bare en gang. For om jeg kunne, jeg hadde gjort alt i min makt til å bruke min andre sjanse til å gi livet tilbake til deg.

Jeg sitter i bilen min og kjører hjemover, dagdrømmer om å være liten igjen. Liten på den måte hvor når vi mente det å bli høy mente det å vokse, og at smerte var å falle av sykkelen, og at død var bare noe som skjedde med gamle mennesker. Det er sånn det skal være. Dette er ikke det livet vi så for oss når vi var 5 år gamle. Hva skjedde egentlig? Jeg prøver å pusle sammen når det begynte å gå galt, når vi begynte å vokse opp og endre mening på alt. Men det er vel et av de spørsmålene vi aldri får svar på. Alt jeg tenker er at vi er alle personlig ansvarlig for å gjøre den verden vi vokste opp i litt mer etisk og god enn den vi kom til og vokste opp i. Og når du har en dårlig dag, prøv å behandle verden litt bedre enn den behandlet deg. Livet er kort, så burde vi ikke bruke den tiden vi har på å gjøre det bedre for de som kommer etter oss? Jeg lurer på om vi er blitt de menneskene som foreldrene våre advarte oss mot.

Jeg kommer tilbake til realiteten når jeg parkerer i innkjørselen til huset, men går ikke ut. I stede lener jeg meg over til passasjer setet og roter rundt i hanskerommet etter brevet hun skrev. Hun pleide å si at den eneste måten hun viste hva hun tenkte var når hun skrev det ned, og det ble merket med så mye hun skrev og reflektere på papiret. Hun var ellers veldig stille.

Jeg tar de gamle sidene ut av konvolutten og bretter de forsiktig opp, stryker fingrene over blekk bokstavene. Det er som dagen jeg fikk det, og jeg skjønner igjen hvor fortapt jeg var uten henne og hennes meninger. Jeg kremter, som om jeg skal lese det høyt, og begynner å lese.

”Noen ganger er bare det å komme seg opp om morgenen og putte et smil om munnen en måte å putte handling bak troen din. Og jeg har følt alt fra hat til kjærlighet, fra kjærlighet til lyst, og fra lyst til sannhet. Og jeg fant ut at selv hvor stort noe kan føles eller virke, så er det aldri større enn den du er, og det du er. Og du må aldri glemme at du eier alt som har skjedd med deg. Så fortell historien din. Om mennesker ville at du skulle snakke varmt om dem skulle de ha oppført seg bedre. Det er ikke din jobb å gjøre mennesker gode igjen. Alle er hvert sitt enkelt menneske og hvert sitt sett med tanker, følelser, tro, håp og lidenskaper, akkurat som Gud hadde planlagt. Og jeg, jeg var født med glass bein og papir hud. Og hver morgen ville jeg knuse beina mine, hver ettermiddag ville jeg rive armene mine. Og om natten ville jeg ligge våken og vente på at hjertet mitt skulle stoppe opp etter alle slagene det fikk, og det ville endelig putte meg i søvn så jeg kunne finne det evige og lykkelige livet sammen med Gud som vi var lovet. Det er mitt mål, å vokse i troen min og så nå det komplette, å møte min Herre og kunne leve med han og bli tilgitt alle synder. For jeg har syndet. Jeg har ropt med full hals etter demoner som levde inni meg, jeg har gropet opp huden med kronblader og jeg har benektet at jeg var god nok for Han, for meg eller for noen andre.

Livet, har jeg funnet ut, handler ikke om å være god nok for alle andre, men for en selv. Og kanskje du er lei av å hive hjertet ditt i tomrommet mellom ribbeina dine, og kanskje du er lei av å løpe mot låste dører som du aldri får opp. Men det går fint. Alt vil gå fint til slutt, så lenge du ikke gir opp på det som virkelig betyr noe, slik som jeg gjør nå.

Jeg har levd mange liv, og opplevd flere bølgedaler enn jeg kan telle, og jeg, jeg skal hvile i fred når min tid kommer. Jeg skal kunne kjenne at vingene mine vokser og blir til noe stort, så jeg endelig kan lære å sveve over alt det vonde. Og det, det skal være en god dag”

Hun vokste aldri ut vingene sine, og hun kjente aldri på det å sveve over, hun svevde bare opp i stede. Men det er sant som hun sier, hun kom til den evige lykken og freden hos Gud, og hun skal alltid være der. Og jeg håper, hvor enn hun er, at hun ser ned på den lille, triste kirken, og ser hvor mange liv hun har berørt og hvor stor endring hun har gjort i denne lille bygden, om det så bare er for en dag, en måned eller et år. Hun vil alltid bli husket som engelen som fylte kirkeplassen med stjerner. Og det vil jeg si er en velsignelse.

Værsåsnill

av den 9. november 2014

Det er det jeg er mest redd for. At jeg våkner opp en dag, og du ikke gjør det

Natt til andre

av den 5. november 2014

Jeg teller pusten hans i timene jeg ikke får sove, i den tiden jeg har igjen med han før jeg må gå. Øyelokkene flagrer lett og utpusten blir dypere når han drømmer, og jeg retter på de ville hårstråene hans som vil alt annet enn å ligge på plass. Jeg glir fingrene langs hodebunnen, styrker over han, et spørsmål jeg alltid blir bedt. Han puster tyngre når jeg når nakken, og vrir seg lett i den smale sengen. Han har tullet seg inn i hele dynen, så jeg har kun luften til å omfavne meg. Men det går bra. Jeg trenger ingenting rundt meg for å holde varmen når jeg får varme nok fra ham. Han ligger der så uvitende om hvor langt ute av min dybde jeg er, og hvor lite det gjør meg. Jeg kunne ha vært forsvunnet, og fremdeles føle meg helt tilstede i hans nærvær.
Han snur på seg, mot meg, og jeg setter meg opp så hodet hans finner gropen i mellomlivet mitt, hvor han alltid legger seg når han er trøtt. Jeg fortsetter å la fingrene stryke over han, over hud og muskler og hår, og Gud som jeg elsker han.

Kjære med skriv-medlemmer

av den 25. august 2014

 

Jeg har lyst å komme med en liten utfordring til dere!

Selv om skolen nettopp har startet, og dere alle sikkert er fylt opp til halsen med ting som skal gjøres, leses, skrives, leveres osv. så er det forstsatt mye som går rundt i hodet på de fleste av oss, men vi tar ikke av tid til å faktisk tenke over det, eller å bare bla igjennom og se hva som egentlig befinner seg der.  Igjennom dagen har jeg flere tanker enn jeg klarer å telle, og selve tankeprosessen hos oss mennesker er en spennende ting som vi egentlig ikke prøver å se mer av.

Så, min utfordring til dere er å sette av 2-5 minutter hver dag, og bare strip ned alle tanker. Sett deg ned med mobilen på bussen, ved pc’en hjemme eller skriv i en notatbok på skolen, og skriv akkurat det som faller deg inn. Ikke prøv å finpuss teksten, men la renheten av den komme frem.

Les så igjennom, og bygg videre på det om du ønsker, men ikke endre det du allerede har skapt på papiret. Og jeg vil også oppfordre til å poste denne tankestrøm-prosessen. Det å se hva du selv tenker skrevet ned, se andres tanker, og kunne finne noe i det er kanskje noe av det fineste jeg vet, og kanskje noe dere kan få glede av også.

Jeg håper noen tar utfordringen, privat eller åpent!

Lykke til, og ha en god uke!

 

Martine

teller dager, teller år

av den 30. juli 2014

I juni lå jeg i sengen og skypet deg fra solen var oppe, til den gikk den, og til øynene dine ikke lenger klarte å la lyset komme til, og du sluknet samtidig som morgenmisten kom til syne. Og selv hvor trøtt jeg selv var, klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn måten pannen din rynket seg på mens du drømte.
02:00
03:00
04:23, du sover, og jeg.. jeg så for meg hvordan det måtte være å ligge i armene dine, kjenne pusten din i nakken min, og høre deg bli irritert over håret mitt som konstant kom i veien for fjeset ditt.

I juli gikk dagene fortere enn turen ned togskinnene for å komme til deg, og tiden gikk raskere enn lynet, samtidig som den rente saktere enn en elv. Timene føltes som dager, og de to siste minuttene før jeg traff øynene dine, føltes som to evigheter som fløy forbi meg i slowmotion.

Jeg har aldri følt meg så levende som når huden din var presset mot min, og du klaget over hvor liten plass det var i sengen. For å være 1.55 cm tok jeg opp det meste av plassen, og du, som så vidt passet når det var bare deg, lå i hjørnet med meg presset opp mot deg, hodet på brystet, beina flettet sammen. Du kysset pannen min, leppene mine, nakken min. Du hvisket at du elsket meg i den varme natteluften, og jeg måtte holde pusten for å ikke fly av sted av gleden og lettelsen av disse ordene.

Den siste kvelden var den vanskeligste. Ingen av oss sa et ord, men vi begge viste. Og når jeg reiste meg for å kysse deg, begynte tårene å trille hos oss begge. Det er noe poetisk i et tårevått kyss, men jeg klarer enda ikke å finne den rette beskrivelsen for å få det til å høres romantisk ut, og i stede kommer bare bildet tilbake av smerten. 2 uker av 80 år er ikke lenge sa du, og jeg nikket. Det går fint, sa du. Og jeg nikket. Det går fort, sa jeg. Men fremdeles omfavnet vi hverandre i sorg over å måtte igjen putte avstand imellom oss. Vi sovnet på gulvet, og mens du lå og drømte og vred på deg, lå jeg inntil deg og tryglet om at tiden skulle stoppe. Jeg stoppet klokken min i håp om at det skulle fikse problemet. Men når solen kom opp og dagen kom luskende på oss, visste vi begge at det var på tide å si farvel for nå. Og når toget gled nedover sporene, gråt jeg til genseren min smakte salt og hjertet mitt føltes numment.

Det er 11 dager til jeg får se deg igjen, og tiden går fort. 11 dager av 80 år er ikke mye. Men det gjør vondt å måtte vente på deg. Det gjør vondt å ikke kunne våkne opp til deg, puste deg inn. T-skjorten din som jeg stjal med meg bærer ikke lenger lukten av deg, men av lengselen min for deg.

Tiden til jeg ser deg igjen er ikke stor. Jeg skal repetere dette til det sekundet vi møtes igjen. Og tiden skal stoppe når du er her. For jeg kan ikke gi slipp på deg igjen.

denne gangen skal det gå bra

av den 15. juni 2014

Sukker på tungen.

Sol på huden.

Favoritt sangen på høyttaler.

Kjøretur til et ukjent sted.

Gitar spill.

Solnedgang i armene dine.

Det er ubeskrivelig vanskelig å forklare hva du gjør med meg, men jeg kan ikke annet enn å sveve sammen med sommerfuglene som du gir meg. Jeg lurer på hvorfor du ikke kom før, men jeg skjønner at det var i dette øyeblikket at jeg trengte deg. Og kanskje det var i dette øyeblikket hvor du trengte meg. Alt jeg vet er at jeg aldri vil gi slipp.

Kyss meg hardere.

Hold meg tettere.

Jeg vet vi alltid får en forvarsel når det kommer en storm, men du slo til som lyn fra åpen himmel, og ønsker at jeg hadde fått vite at det var en storm på gang, men i øyeblikket gjør det meg ikke noe. Regn over meg.

Og jeg vet en kjærlighet som dette ikke kan vare for evig, men vi kan gjøre vårt beste på å holde den i live. Du varmet opp mitt iskalde hjerte, og ingenting annet betyr noe enn deg. Jeg holder på å gå fra vettet, men det går greit. Du vil alltid finne meg igjen og ta meg med tilbake.