MLS

MLS

Siri

av den 9. juni 2014

Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.

Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.

Skriver…. Skriver

”det er en jente”

ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.

Skriver…. Skriver

”okei..”

Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriverskriver

”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”

trekk pusten dypt nå, gutt.

”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”

sendt

Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.

Skriverskriver

”det går fint”

det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.

Skriverskriver

”jeg er lei for det”

ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.

Skriverskriver

”det går fint”

hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.

”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”

Sendt

Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

slå av?

Hun sviper skjermen, og alt blir svart.

jeg beklager

av den 5. juni 2014

It became harder every day, to realize that I could not fix you,

I always believed I could kiss the pain away,

But it seemed like it only made it harder for you to breathe.

And my lips can’t form the word amazing enough times

For you to believe them

tilbakefall

av den 29. mai 2014

Øyeblikket hvor jeg så han igjen var som en hetebølge av følelser som slo meg i fjeset til jeg følte meg brent. Akkurat i det øyeblikket hvor øyene mine møtte ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden jeg sist så ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden sist han sist fikk meg til å føle meg knust, og etterlot meg på egenhånd, presset inn mot en fjellvegg. Det er 4 måneder siden han erklærte sin skyld til meg og tok den straffen han fikk. Og det er 2 timer siden vi brøt reglene som han hadde fått plassert på seg når det kom til meg. For når jeg så ham, kom alt tilbake.

Kveldene i armene hans. Kyssene på pannen når jeg gråt. Øynene hans når han var lent mot meg. Klemmene som aldri tok slutt. Boksene fylt med favoritt mat og ting når vi var syk. Regntunge dager i stuen. Dårlige filmer. Pepperkakebaking med tvillingene.

Alt kom tilbake, og det hvisket bort alt vettet mitt. Og igjen var jeg i hans armer. Igjen sa han at han aldri kunne tilgi seg selv for de tingene han gjorde i sin giftpåvirkede tilstand. Han skulle bli bedre. Han var bedre.

Jeg skulle ikke møte ham. Jeg hadde lovet at jeg skulle holde meg unna, og brøt all kontakt. Men hva kan en jente gjøre når gutten hun ga alt til står foran henne og ber om hennes hånd igjen? Hva kan en jente gjøre når hun ser en knust gutt, annet enn ville fikse ham? Og hva kan en jente gjøre når hun er minst like knust selv?

Lukten din er som limt fast til huden min nå, og jeg må skubbe huden til uendeligheten for å få vekk smilet ditt fra tankene mine. Må kysse flere gutter før jeg kan glemme leppene dine igjen. Og jeg må lære å gi slipp. For du er fortsatt ikke bra for meg, selv hvor mange ganger jeg folder hendene for at du skal være den som redder meg. Igjen.

8 måneder

av den 3. mai 2014

Etter den første måneden hadde du allerede krøpet deg inn under huden min, og markerte beina mine med blåmerker og påtvungende kyss. Etter den andre måneden sat vi i korridoren hvor vår første kyss fant sted, og jeg sa jeg var redd for å gi meg selv over, for jeg hadde allerede kjent djevelens kyss mellom lårene mine. Du tok meg da tilbake til loftstuen hvor vi så dårlige filmer og jeg sa jeg var redd for å være alene.
Etter den tredje måneden så du meg drukne mine minner og tanker i en flaske tequila, og du ba om en slurk så du kunne smake gleden jeg prøvde å fylle kroppen min med. Når jeg prøvde å forklare at jeg så skygger selv i solen, fortalte du meg at det bare var bladene som sto i veien, og jeg viste ikke hvordan jeg skulle forklare at det var svartheten foran øynene mine som gjorde meg blind.
Etter den fjerde måneden var jeg lei av å bli knust ned i slitte madrasser med deg gravd dypere i meg enn kroppen min kunne tåle.
Etter den femte måneden hadde jeg oppet til to flasker dagen, og du tok utnytte av dette. Jeg viste det ikke var noe kondom. Det var ikke noe kjærlighet. Og du mistok mine “nei” for stønn, dyttene for en lek, tårene for nytelse. Og når du hadde tømt deg i meg, forlot du meg naken og ødelagt, langt mindre enn halvfull av liv.
Etter sjette den måneden klarte jeg ikke lenger å fjerne smaken av ditt uvelkommende bidrag fra munnen. Lukten av deg er som sydd fast i sengen min, og øynene dine spidder meg selv når du ikke er der.
Etter den syvende måneden skjente jeg bare din kalde skulder når jeg trengte noen, og varmen av underlivet ditt, som om sex kan fikse alt. Og jeg skjønte aldri at det var bedre å rømme fra både minner og virkeligheten før jeg selv fant meg selv gjemt i skapet med piller og alkohol.
Etter den åttende måneden hadde du dradd livet ut av alle bein i kroppen min, og jeg ikke lenger følte min egen pust, visste jeg at om jeg lot deg fortsette å dra meg etter deg, at jeg ville til slutt forsvinne i knyttnevene dine og blåmerkene mine.

recovery – du er god nok

av den 15. april 2014

Jeg vet du hater denne kroppen. Jeg vet du hater den så mye at du ville heller ville ha skrubbet den ren med vaskemiddel og langt på natt overspisninger isteden for å innrømme til deg selv at du er usikker på deg selv. Men noen ganger er det bedre at du tar deg selv ned fra disse tankene enn å gjøre deg selv mindre bare for å få lårene til å passe mellom hendene dine.

Dette er din kropp, gjemt under lag og lav av hud som like godt kunne ha vært arr fra de tankene og handlingene du har rettet mot den. Men se heller på deg selv som tusenvis av lag med vann som prøver å beskytte det som ligger på bunnen. Ikke la den bli forsøplet av dårlige valg, hold den ren.

Det jeg vet om kjærlighet er at noen ganger så er den rettet så langt vekk fra oss selv slik som solen er fra jorden, men vi må vite at alle de millioner av milene som ligger i mellom er en reise som er verdt å ta, og den jetpack’en du trenger er den sunne vekten og tankemønsteret som du tar på deg.

Så slutt å kutte deg selv inn i mindre og mindre biter, slik som du gjør med maten, bare for å kunne passe inn i de minste plasser, og heller bruk den samme kniven til å skrive ditt navn og friske tanker inn i det som dro deg ned. Gjør forfriskningen din så synlig at de kan se det fra den andre siden av Mars.

Jeg vet du hater denne kroppen. Men du vil aldri finne din selvrespekt i en toalettskål eller i vannet som skyller ned restene av deg. Det snurrende vannet er bare en ide om at tynn er lik pen. Men vennen, du trenger ikke være en tannpirker for å bli sett på som verdifull eller vellykket. For det som er nydelig er en mage full av sanger og solstråler, en mage full av liv og glede at det kan holde en million sommerfugler, og de vil aldri kunne treffe veggene.

Så hold ilden i beina dine tent, og i stede for å tenke på deg selv som aldri god nok, prøv å se gleden i de små glimtene av lys som du finner, og behold de nært deg, for vennen, det er hva livet handler om.

Og jeg vet du hater denne kroppen, men det å la all vekten falle av deg slik som en fugl mister fjær vil ikke gi den kraften til å sveve, men forvandles heller til et par skjøre vinger som prøver sitt hardeste til å lette fra bakken.

Stop med å holde pusten for å holde magen inne for å få deg til å se mindre ut, og slutt å håpe på at du minsker på den måten, for det skjer ikke. Men pust heller ut. Pust ut all hatet, usikkerheten, sinne, sorgen, fortvilelsen. Pust ut nederlaget. Og fortsett å gå til alt er vekke, og det bare er godhet og kjærlighet for deg selv igjen, for det er det vennen min, som du skal lengte etter, ikke et ideale som du tror du trenger for å oppnå å være verdig noe. Du er allerede verdt mer enn de milliarder av stjerne i universet, og du, du skinner klarere enn dem alle.

jeg er ikke sjenert

av den 3. april 2014

Folk sier ofte til meg at jeg er sjenert. Og med en gang vil jeg ta dem om skuldrene og riste dem så hardt og si, Nei, jeg er ikke sjenert. Jeg er bare så full av alt mulig og disse følelsene truer med å renne over og ut gjennom brystkassen min om jeg ikke holder meg selv stødig. Jeg vil si til de at jeg er stille, selv om jeg har mye å si, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det.

Noen dager føles det som om månen eksisterer på innsiden av huden min. Alt lyset og godheten inni meg som kjemper for å komme seg ut, og huden min dras og trekkes i, til den til slutt går i stykker. Men selv da kommer ikke månen ut.

Hjertet mitt er bare en satellitt som svever rundt i et endeløst rom, rundt og rundt i buret av mine bein og muskler, og hver natt ønsker jeg at det skal gå tom for bensin og krasje slik at følelsene mine kommer rennende ut som sølt olje.

Alt er der, og det brenner meg som påtente sigaretter, og det er laget av blod og molekyler som opptar meg som ill.
Jeg vil gripe tak i en totalt fremmed og holde de og kysse de til vi begge går nummen, se inn i øynene hans og se sjelen hans. Se om han er like utbrent som jeg er.

Jeg er ikke sjenert. Jeg sitter meg bare ned ved lunsj bordet og har glemt alt jeg har å si. Jeg kan sende rundt pålegg og brødskiver, men jeg kan ikke putte følelsene mine ned på et fat for deg, så du kan se de klar som dagen. Jeg kan sykle, ta bilder, skrive, men jeg kan ikke se noen direkte i øynene og si at jeg elsker de. Og jeg kan gå på gaten etter midnatt og ikke være redd for hvem som ser meg dumme meg ut, og jeg kan synge foran flere mennesker, men jeg kan ikke ta sjelen min i deler og ta av alle lagene og eksponere muskelknutene som ligger under overflaten.

Lærerne ber meg være mer frempå i timen, at jeg har falt tilbake på det muntlige. Jeg vil be de om å se bak hånden som ligger i fanget mitt, og se oppetter armene mine i stede for, og kanskje skjønne hvorfor jeg ikke vil eksponere den bare for et enkelt svar på et mattestykke.

Folk ber meg om å snakke opp og ut, men aldri stille de noen spørsmål eller sier noe tilbake. Spør meg hvem jeg er og jeg vil være din for evig. Plasser hendene dine rundt nakken min og bring leppene dine til mine i et kyss som et paragraf, og jeg vil skrive deg en roman. Jeg snakker i berøring, raske øyenkast og smil, ikke i ord.

Noen kvelder så vil jeg bli så full, og jeg vet det er vodka og whisky i skapet, og det er fat i skapet også som jeg vil knuse, hive hver eneste en mot veggen til begge knuser. Jeg vil knuses også. Jeg vil forsvinne.

Jeg kan fange snø på tungen og flette blomsterkranser til håret. Jeg vil løpe til jeg er tom for luft, og jeg vil kjøre rundt hele verden med deg. Alle ting jeg vil gjøre, men jeg klarer ikke snakke med deg.

Jeg er ikke sjenert, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal fortelle deg at jeg er oversvømt av følelser og tanker, og jeg drukner snart. Og jeg er ikke sjenert, jeg har bare flere følelser enn språk i denne verden.

Uten tittel

av den 30. mars 2014

jeg vet ikke hvorfor
vi fløt fra hverandre i den bitre kulden
og jeg lot deg slippe taket på meg
men det skjedde
og jeg angrer.

Nå er det ingenting mer jeg savner
enn å ha deg hos meg
slik som før.

jeg vil sitte oppe til
kl. 8 om morgenen
og snakke hjertet mitt ut av brystet
for det er ingen som kan få meg
til å føle meg så konfortabel som du
og ingen kan vinne min tillit
slik som du gjorde
og fortsatt gjør

noe

av den 24. mars 2014

noen ganger

så føler jeg for å rive huden min i filler

og se etter grunnen til hvorfor

jeg føler meg så tom.

Kanskje årene mine er knytt,

eller noe er fast i ribbene mine.

Noe må det være

For det føler som om det er noe i meg

som mangler, eller er ødelagt.

Usikker

av den 6. mars 2014

Du var rundt meg som luften jeg puster
og lever som en del av min eksistens
Som om jeg var grunnen til at du klarte å møte dagen

Men var jeg vekke i et øyeblikk
hadde du lett funnet en ny
og jeg ble lagt på hyllen
som en utdatert leke

Jeg tror jeg klarte å plasere det sammen
hvorfor du bytter oss ut
som slitte sko

Du er redd for å være alene
og redd for å komme for nærme