MLS

MLS

Kanskje

av den 23. februar 2014

”alle ønsker og trenger oppmerksomhet” sier hun.
ja, alle trenger det, men det er ikke alle som ønsker det.
Når hun ser seg rundt på rommet jeg har dekorert med notatbøker i stede for bildet, skjønner hun kanskje hvor ensom jeg er. Kanskje hun ser lidelsen min i titlene som ligger i bokhyllen min. Kanskje hun ser hvor kamuflert jeg er fra sminken på nattbordet mitt. Kanskje hun ser at jeg ikke vil ha den oppmerksomheten, nettopp fordi jeg aldri fikk den. Kanskje, men bare kanskje, klarer hun å se meg gjennom de tårene som jeg prøver å tørke bort før hun kan se.
”kanskje du bare trenger litt mer oppmerksomhet” sier hun.
Ja, det er klart jeg trenger det. Men jeg vil ikke ha det.

Uten tittel

av den 6. februar 2014

frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du for en gangs skyld
faktisk legger dine varme iriser på meg
og faktisk ser igjennom meg
og ikke bare den lille som du ser i gangen

Jeg tinte litt, når du ventet på meg
og fulgte meg ned spirallen
og snakket med meg hele veien
og ordene dine føltes som en salme

Jeg smelter av luften
som din lukt fyller
og smilene du stråler meg
hva skal jeg gjøre for at du faktisk
skal smile til meg?

Jeg er fortapt i omfavnelsen din
og jeg vil ikke gi slipp
for ordene du sier
og ordene du mener
er flettet sammen som en båtknute
som aldri vil løsne.

men frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du sier du elsker meg

misreading

av den 8. januar 2014

Much as we blamed ourselves, for the things we didn’t know about
And for never letting love settle in our hearts
We kissed that Georgia sky good night
And hoped for boys to wash us away

For just as much as 17 years can do
We still mistake God for the stars
In the great big sky
And for the loneliness we feel in our hearts

And the clouds that casts shadows
Over the fields we used to lie on
For we didn’t know where we belonged in this city
So we hid out with our dreams
And never wanted to look back

And we ate berries, and made straws with
All the different colors we found
And we breathed the cold air that the summer
Rain washed in on us

But we never though we would drown
Of the pictures of the boys we used to
Love, and tried to kiss

I feel like I’ve tasted more lips
That I have stars
And I wish my mother wouldn’t see
That my skin is engraved with all their names
By my thoughts
But then again
I always thought that I’d see them again

Min feil

av den 19. desember 2013

Sengen begynte å bli oversvømt

Av stilhet og hemmeligheter som gjemte seg under dynen.

Jeg lente meg over for å gi det et god natt kyss, men det skulte kom i veien,

Ved å føre tankene mine over på det dystre, mørke, lengselsfulle, som lå gjemt under dynen.

Og jeg leste for å distrahere stemmene i hode,

Men stemmen din forsvant også i bråket jeg selv lagde

 

Jeg så aldri øynene dine så glansfull

Som når du så arrene fra fortiden min,

Og skjønte hva det var, selv uten forklaring.

Og du dro meg inn i matskapet og kysset meg

Og jeg tenkte at ting vil bli bra igjen.

 

Når vi var alene, låste vi alle dårer

Inkludert våre egne

Og brukte kun tiden i hverandres underflater.

Du sa at kroppen min var et lerret,

Og du ville male på all den skjønnheten du så på den

For å motbevise hemmelighetene under dynen i det de hadde å si

 

Men med tiden ble det vanskeligere å huske

Hvordan vi egentlig fungerte

Og om vi egentlig elsket hverandre i det hele tatt

Eller om vi bare var hverandres svar på et ubestemt spørsmål.

Men jeg trodde deg fremdeles på de ordene du sa

For hvilken jente kan glemme det å høre

”Du ga alt mening for meg.”

 

Men en jente vil heller aldri glemme

De ordene de får når deres kjærlighet skjønner at det er håpløst.

”Det blir vanskeligere for hver dag, å innse at jeg kan ikke fikse deg.

Jeg trodde alltid at jeg kunne kysse smerten vekk,

men det virket som det bare gjorde det verre for deg å puste.

Og leppene mine kan ikke forme fantastisk nok ganger

For at du skal tro meg.”

 

Og etter det var det ikke lenger så liten plass i sengen mer

Ikke når du forlot dem for en annen blondines fristelser

Men jeg kan vel ikke klandre deg for at sengen er blitt kald

For det var jo tross alt, alt min feil.

 

Farvel

av den 12. desember 2013

Jeg kunne hørte hjertet mitt slå.

Jeg kunne høre alles hjerter slå.

Og jeg hørte tikkingen av tiden vi hadde sammen,

og tiden vi hadde igjen.

Kulden braste gjennom vinduet,

og traff oss med en intens smerte.

Alt var så intenst.

Jeg hørte øynene smerte,

holde tilbake alt til siste dråpe.

Vi skulle ikke gråte.

Vi skulle ikke si noe.

Pusten var langsom, trist og utmattet.

Lungene var lei. Hjertet var lei.

Men hun skulle vente. Hun skulle se alle.

Hun skulle gi av sitt siste.

Hun strakte hånden min, og smilte når jeg satt meg bort.

«Jeg er så stolt av deg»  Siste ordene jeg hørte.

Siste hun klarte å si.

Og jeg sa «jeg er glad i deg». Og med det gled hun bort.

Med det svever hun. Og hun danser igjen.

Og hun er med sin kjære igjen.  Hun fikk sin hvile.

Takk for alt farmor.

Stillhet

av den 5. desember 2013

Alt forsvinner. Alt dør. Du eier ikke tankene dine.

Du blendes av lyset som ikke blir slippet inn, vil ikke inn. Skal ikke inn.

Det er klekkfritt rundt deg. Ingen støvkorn. Ingen tomflasker eller klær som slenger over stolen. Det rundt deg representerer det rene, friske, frie som du ikke er.

Alt er kaos. Men ingen ser det.

Strengene blir strammet. Tone etter tone, melodi etter melodi. Ord formes.

Du puster.

Hodet bøyes, og tanker bryter. Hinnen brister. Noe vil ut. Strupen strammes. Lungene fylles.

Skrik.

Ingenting.

Ikke et pip. Ikke et ord.

Det er rent, frisk, fritt rundt deg.

Men du er et kaos.

Du, og alt, vil alltid være et kaos.

For hva ellers skal du være? Lykkelig?

Er det i det hele tatt en tilstand mer? Er det en tiltatt følelse? Livsopplevelse?

Nei. Ikke for oss.

Ikke for outsiderne med tanker som styrer og ruinerer.

Den tredje verdenskrig er i gang.

Og dette kommer til å være det største nederlaget. Du kan ikke vinne.

For du kan ikke skrike.

Ikke et pip. Ikke et ord.

Stillhet.

 

 

Tomhet og lengsel

av den 24. november 2013

Han så på meg, smerte i blikket hams. Han kjenner meg for godt. Han kjenner til alt, og det dreper meg at ham så se dette. Men det var enda mer skadelig at jeg ikke hadde fortalt det.
”hva skjer med deg? Du dyttet meg konstant vekk, og jeg begynner å bli lei av det! Jeg vet du har det vondt, okei? Jeg vet! Men det betyr ikke at du kan stenge meg ute. Du har ikke lov til å dytte meg vekk. Vi er her sammen, husker du ikke?” tårene  begynte å forme seg i øynene hans, men stoltheten hans holdt dem tilbake. For selv hvor sårbare vi skulle være, ville han aldri gråte i mitt samvær. Han ville ikke vise svakhet. Det ville han aldri. Og det var vel en av grunnene til at jeg aldri ville vise svakhet heller. Vi tar fra de menneskene vi har rundt oss, formes av de, og følger deres mønstre. Vi begge skulle være så streke og modige. Vi var overlevende,  så vi måtte komme oss gjennom dette også.
”hver så snill og fortell meg hva som skjer”

Jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva som er galt. Alt jeg vet er at jeg ikke takler mer. Jeg klarer ikke å holde pusten gående mer. Jeg klarer ikke stå for meg selv mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjenner alt, hører alt. Alt jeg vil er så slå det av, og med mindre han kunne fortelle meg hvordan jeg kunne gjøre det, så ville jeg ikke ta opp styrken min ved å si noe som jeg ikke kan få noe fornuftig respons på. Jeg er i helvete. Jeg er nummen. Tom. Det er noe som mangler, men hva det er, er ukjent for meg. Og jeg vet jeg burde kjenne sorgen over at han gikk fra meg, men det er ikke grunnen til depresjonen. Heller ikke det at pappa falt av vognen igjen, noe som burde gjøre meg sur. Og det var heller ikke frustrasjonen over det at mamma ikke er rundt mer, og dermed ikke ser hva som er galt mer.
Men det er ikke det. Jeg er ikke noen av de tingene. Jeg er bare hul, og det er en nervepirrende følelse. Og det er skummelt fordi jeg vet aldri hva jeg kan gjøre når jeg er i denne tilstanden. Og jeg er redd for at jeg skal finne det ut på en dårlig måte. Jeg er redd for meg selv, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal endre.

Jeg er mitt eget monster.

Grådighet. Slu. Depresjon tar overhånd og tar tak rundt halsen. Jeg puster ikke. Beina er bundet, livet er forkortet, av de verste tanker som tar år fra mitt sinn.
Hvis ikke tomrommet snart forsvinner, er det jeg som kommer til å gå.

mareritt

av den 23. november 2013

Det er ikke en rettighet for menneskeheten å bli elsket, eller å elske. Det er et privilegium. Det er ikke noe som faller rett i hendene våre på et bestemt tidspunkt, men noe vi må selv bygge oss opp mot for å kunne få tilbudet om å binde seg.

 

Det å elske er en kjærlig følelse. Den er brennende. Varm. God. Den er vond. Hjerteskjærende. Lidelsesfull.

Har du elsket, blitt elsket, eller se kjærlighet gå tapt i andres øyne, vet du hvilken type kamp det er. Hvilke ekstreme tiltak vi til tider må ta. Krangler som bæres gjennom utplukkede og spontane ord. Bemerkninger og slag som blir sent alt for mange ganger i retninger de aldri burde være ment for.

 

Du var farlig. Jeg skulle ikke elske deg. Og det fikk jeg senere kjenne på. Denne kjærligheten var dødelig. Det var ikke en rettighet i det hele tatt. Men det var ikke et privilegium heller.

Dette var et mareritt.

Skilsmisse

av den 17. november 2013

Det holder.

Stopp

”du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

langt ifra. Jeg sto ved deres side når dere ga deres løfter.

Jeg delte gleden med dere.

Og jeg deler sorgen.

Jeg er støtten i deres lille spill, dommeren som klarer å si ifra når nok er nok.

Og nå er det nok.

Stopp.

Skyld.

Skam.

Tap.

Tårer.

”det er din feil”

”Du ødela for meg”

hun hører ikke.

Jeg er støtten hos dere, slik at deres kanter ikke faller fra hverandre. Slik at dere ikke faller fra deres bunnede ringer.

Jeg lever i konstant inndragelse i et liv som ikke er mitt.

Stopp!

”Du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

Nei. Det er jeg ikke.

Og det var du som ødela det. Det var du som knuste det.

Det var du som bøyde dine egne løfter og din egen ring.

Det er din rett å gi de tilbake.

 

Månedenes gang

av den 10. november 2013

Dette er ikke den type tekst jeg pleier å skrive, og det er langt ifra det beste jeg har skreve, men noe av dette må jeg også få ut. Prøv å lese med et åpent sinn.

August
Hun kjenner meg ikke. Hun vet lite nok om meg til at jeg kan si det. Hun vet ikke hva som brister og pulserer under huden på meg. Hva mine tanker og opplevelser har gjort med meg.
Hun har akkurat mistet kjæresten. Jeg hadde akkurat fått meg en. Vi var hverandres bipolar, vi var ingenting likt.
Hun var en gamer. En fester. En som ikke brydde seg og som ikke hadde alt for mye smerte i livet sitt til å ligge om kvelden å gråte all smerten vekk.

September
Vi har samme musikksmak. Vi tenker det samme når det gjelder gutter. Vi kan snakke om opplevelser med de. Vi snakker om hvor mye vi misliker eksene våre. Vi lever av latter og positivitet. Vi lever av å være venner.

Oktober
Vi planlegger fremtiden. Vi er venner. Vi er gode. Vi forstår hverandre. Jeg kjenner øynene hennes bedre enn noen andres. Jeg vet hvordan hun ler.
De misliker hverandre. Jeg velger henne over ham, for han valgte alle andre over meg.

Desember
Jeg savner henne. To uker vekke, og jeg er med ham. Men jeg savner henne. Bare noen dager igjen.
Vi er like høye. Vi er like. Våre kropper passer perfekt sammen i omfavnelsen. Jeg stjeler blikk på henne. Hun er lykkelig. Hun fremstår lykkelig. Jeg håper hun er lykkelig.

Januar
Jeg forteller henne min historie. Vi sitter på en benk og lar busser kjøre forbi oss mens vi gråter i hverandres armer. Jeg lover henne å ikke prøve igjen. Jeg lover henne å prøve å bli bedre.
Jeg sover i hans armer. Han bryr seg ikke. Han ser ikke det hun ser, og når han gjør blender han sine egne øyner for synet. Han gir meg det jeg bruker som skade.

Februar
Jeg er lei. Han hører meg ikke. Han er ikke den jeg trenger. Jeg elsker henne. Jeg hater ham. Jeg elsker henne.

Mars
Jeg er fri fra hans armer, men bundet til hennes lepper. Han bryter meg sammen, og hun bygger meg opp.
For første gang sover jeg i hennes armer. Jeg sover trygt. Jeg sover. Jeg drømmer.
Hun finner merkene, og ber meg stoppe. Jeg lover, med et kors bak ryggen, men jeg lover. Jeg elsker henne.

April
Hun snakker om ham. Hun vil jeg skal treffe ham. Hun vil jeg skal like ham. Hun vil jeg skal støtte dem. Hun vil jeg skal være glad for dem. Jeg er. Jeg elsker henne. Jeg vil henne det beste. Han er bedre for henne. Han er stabil.
Hun kommer til å dra. Hun har allerede bestemt seg. Søknaden er allerede sent. Hun kommer til å dra. Hun forsvinner.

Mai
Jeg kysser henne. Jeg vil ha henne. Jeg kan ikke forlate henne. Men hun kommer til å forlate meg. Jeg kan ikke la henne gå.
Folk skjønner det. Vi kysser. Vi føler. Vi lever. Jeg elsker henne.

Hun blir sammen med ham. Jeg dekker det over med en annen, jeg skal ikke vise min lengsel for henne. Jeg tenker på henne. Jeg trenger henne.

Juni
Hun er med ham, men dukker enda opp på min dør. Hun lar meg enda kysse henne. Hun lar meg enda dele henne med ham. Hun lager meg enda bli vist frem for hennes venner.
Hun overrasker meg på bursdagen min med mine favoritt ting. Hun går en tur med meg. Hun holder hånden min.

Juli
Jeg er på andre siden av kontinentet. Flere dager etter alle andre får jeg vite at hun kom inn. Hun drar fra meg. Hun forlater meg. Hun nøler ikke en gang. Jeg må være glad på hennes vegne. Det er det å elske noen er. Jeg støtter det mens jeg gråter på en solseng foren millioner å se.
Hun forlater ham, men kommer ikke tilbake til meg. Hun kommer aldri tilbake til meg.

August
Vi møtes en siste gang før hun reiser. Hun nøler ikke med å gå på bussen. I det den kjører rundt svingen bryter jeg sammen. Jeg er jenten som sitter å lar tårene renne mens jeg ser den jeg elsker forsvinne fra meg, glir gjennom fingrene mine. Tre måneder til jeg får se henne neste gang.

September
Jeg savner henne.
Jeg trenger henne.
Hun er ikke her.

Oktober
Jeg gir opp.
Hun kommer ikke tilbake til meg. Jeg elsker henne ikke lenger.

November
Jeg løy. Jeg elsker henne.