MLS

MLS

Kanskje det er meningen

av den 23. oktober 2013

 

Kanskje ting ikke skjer for en grunn. Kanskje de ikke har en grunn eller en mening. Og kanskje vi bare finner måter å overtale oss selv om det som skjer rundt oss, alt vi opplever, har en mening. Men kanskje de ikke har det. Kanskje det ikke er noen mening med livet. Og det kanskje ikke er noen spesiell måte du skal gjøre noe på. Det er ingen plan du må følge. Det fins ingen oppskrift, eller en bok som vi får utdelt ved fødselen, hvor alle livets hemmeligheter ligger. Det er ingen bestemt måte noe skal bli gjort på. Det er ikke en spesifikk måte du skal være på. Det er ikke virkeligheten. Men det er det vi kjenner til. Vi kjenner til det stereotype livet som vi ser rundt oss. Og vi prøver så desperat å oppnå det. Vi prøver å bli det vi ser rundt oss. Vi blir opphengt i det som blir forventet av oss.

Det var det jeg beundret så mye ved henne. Måten hun oppfattet livet. Hvordan hun alltid satte ord på det. Hvordan hun brukte ord og lagde meninger og metaforer jeg kunne forstå. Hvordan hun på en eller annen måte så gjennom meg og skjønte at jeg ikke var som alle andre. Og hvordan hun fikk meg til å skjønne det. Hun lærte meg mye. Mer enn jeg noen gang kunne tro at en jente kunne lære meg. Mer enn noen kommer til å kunne lære meg.

Hun har stirret livet inn i det brutale og kalde øyne, og til tider så gjør hun det enda, og kommer til å gjøre det til hun tar sitt siste åndedrag. Hun lærte meg kunsten i å se. Å oppfatte og skjønne hva som foregikk rundt meg. Hun lærte meg at det fins mer der ute enn det som møter øyet. Og hun lærte meg at ikke alle lever som om de var ment for det.

Det er så mange store filosofer som igjennom historien har prøvd å finne ”meningen med livet” meningen til hvorfor vi er som vi er, men siden jeg traff henne, lærte hvordan hun tenkte på og hvordan hun så tingene rundt seg, skjønte jeg litt mer av hvordan jeg selv oppfatter alt. Jeg er ikke noe særlig filosofisk av meg, og ikke noe spesielt god til å snakke for meg eller om meg og mine meninger. Hvem ville uansett ha hørt på det?

”Det er så mange ideer og oppfinnelser som skal vise oss hva våre menneskelige behov er. Hva det er vi ønsker mer enn noe annet, hva vi trenger mer enn noe annet. Jeg skjønner hva de tenker, men de bør da tenke litt mer utenfor boksen enn som så. For en musiker for eksempel. Tror du mat og vann er det aller viktigste og grunnleggende for en musiker, eller tror du det er stemmen og instrumentet? Eller for en forfatter, der er det pennen og papiret.” Hun tar en bok ut av hyllen og ser lurt på meg. ”eller for en leser, så er bøkene det viktigste og mest grunnleggende. Og for kristne eller andre religioner, der hvor deres Gud er det viktigste for dem.Hvem bryr seg vel om alt det andre når de har deres mest åndelige behov akkurat ved dem til en vær tid?”
Hun er smart. Smartere enn de fleste. Og jeg tror hun har skjønt ting som vi enda stusser sånn med. For hva er egentlig meningen med livet? Mennesker har vandret på denne jorden i tusenvis av år, og enda så har ingen av oss funnet noen logisk forklaring. Men selv da så går alle å snakker om det som om det er grunnen vår til å leve. For å finne vår ”grunn”. Vår betydning og vårt livs mål. Alle er forskjellige, jeg skjønner den. Men hva om hun har rett? Hva om det faktisk bare ikke er noe bestemt. For kanskje, bare kanskje, så blir bare livet basert på hvordan du lever det, og ikke på den planen som vist skal være der for deg. Det hadde fått meg til å føle meg bedre i hvert fall, å vite at det ikke var noe ekstremt spesielt krev av meg, noe som jeg ikke viste hva var. Det er nesten litt betryggende. Jeg kan legge planen og målene for mitt eget liv, og jeg kan selv forme det slik som jeg vil. Det er ikke noe som bestemmer, ingen som har noe å si.

For livet har mest sannsynlig ikke noen stor mening. Og kanskje ting ikke skjer for en grunn. Og kanskje vi bare overbeviser oss selv om at det er grunner og meninger fordi vi er redd for å ta besluttsomme valg i livet. Jeg vet at det er skremmende nok i seg selv. Så kanskje det er en måte å sikre og beskytte oss på. Og kanskje det er meningen.

Kanskje det er meningen.

Quiet words

av den 18. oktober 2013

Innholdet kan være sterkt og upassende for noen.

 

Lyden vekker meg alltid med et brak. En alarm som er fem ganger høyere enn jeg husker å ha stilt den til dirrer i vinduskarmen ved sengen min. Hodet verker. Jeg ser ingenting. Ingen tanker går gjennom hodet mitt annet enn at jeg må komme meg tilbake til søvnen. Jeg kan ikke være her. Jeg kan ikke være våken. Jeg vil ikke være våken.

Jeg hører søsteren min gå ned trappen utenfor rommet mitt, tramper i hvert trinn og det braker som torden. STOP! Hodet mitt verker! Jeg klarer ikke lyder. Jeg tar høretelefonene i ørene, men starter ikke den øverste sangen på spillelisten min. Jeg må ha det stille. De stenger ute lyd, de stenger ute alt. Alt annet enn stemmen som hvisker til meg. Som håner meg. Drar i meg og skjeller meg ut for hvert åndedrag jeg tar. Jeg er nummen. Låret mitt verker og jeg kan tydelig se hvorfor. Strekene er store og rød. De lyser opp og blender meg. Jeg får vondt. Ikke på grunn av smerten, den ble jeg vandt med for lenge siden. Jeg er motbydelig. Jeg kan ikke for å forakte meg selv for det jeg gjør. Handlinger er meningsløse. Alt jeg sier er bare drit som jeg selv tro gir mening. Jeg er gal. Alle vet det.

Jeg kommer meg opp og går på badet. Gårsdagens mascara er gnidd utover ansiktet mitt. Jeg ser trøtt ut. Sliten. Syk. Ingen overraskelse der. Jeg vasker fjeset mitt og prøver å fjerne alle rester før jeg legger på et nytt lag. Lag på lag med masker som jeg skal gjemme meg under resten av dagen. Det hjelper. Jeg ser litt friskere ut. Føler meg litt friskere. Stemmen er uenig. Jeg ser ut som en liten jente. Jeg ser ut som jeg er skjørbar og redd, noe som ikke er så langt fra fakta. Jeg legger et lag med eyeliner på. Sånn, litt bedre. Nå ser jeg ikke like syk ut. Men jeg føler meg ikke bra nok til å ta imot omverden enda, så jeg beholder ørepluggene. Stemmen fortsetter å snakke, så jeg stenger den ute med musikk. En unnslipning jeg må bruke alt for mye. En av mania sangene mine kommer på. Jeg føler meg ikke klar for det. Jeg er fortsatt nummen. Jeg er fortsatt vekke. Jeg finner noe akustisk og lar det fylle rommet i tankene mine mens jeg forsiktig drar på meg klærne. Ikke riv opp noen gamle sår nå da, sier stemmen. Jeg prøver. Jeg vrir og vender meg inn i bokser og gensere, prøver å dekke meg til. Jeg skal ikke vise hud i dag. Det er ikke en god dag for det. Det er det aldri.

Jeg skipper frokosten, en vane jeg bygget inn i 5. Klasse når jeg ble kalt for feit og stygg. Fra 6. Klasse når han først rørte meg og sa at det kanskje ikke var verdt det allikevel, jeg så ikke akkurat fantastisk ut. Fra 7. Klasse når vi skulle ha et eksperiment og jeg måtte veies foran alle i klassen. Det gikk ikke mer. Jeg skulle ikke ha det sånn mer. Så ingen frokost.

Ingen frokost.

Ingen lunsj.

Ingen middag.

Nei. Det skal det ikke være noe av. Pene jenter spiser jo ikke, er det ikke sånn? Men pene jenter kutter ikke opp huden sin heller. Så, kanskje jeg aldri får en sjanse.

Dagen går i baner. Time etter time sitter jeg og bare prøver å fokusere på fagstoffet. Vi har om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i dag. Blokk dag. 7 timer med dette. En dårlig dag å ha dette temaet på, men jeg sier ikke noe. Vi skal ikke snakke om sånt. Det er tabu og ingen vil vite om stakkars lille deg.
Jeg synker inn i boken, prøver å finne noe jeg kan få ut av det. Jeg skanner side etter side og finner bare feilene. Det er ikke sånn det er. De føler seg ikke sånn. Jeg følte meg ikke sånn. Dette er bare boss. Jeg sier ingenting. Hva kan jeg si? Jeg er stille. Jeg er alltid stille. Ingen trenger å vite noe. Jeg stenger det ute.

Jeg sovner i det jeg lar hode falle på puten. Enda en vane jeg har plukket opp. Jeg må sove når jeg kan. Jeg sover heller om dagen enn om natten. Drømmene jeg får kveler meg og får meg til å bli paranoid. Det takler jeg ikke. Og jeg er sliten. Så sliten. Alltid sliten.
Dagen går og jeg sitter igjen begravd i bøker og lekser. Prøver å isolere meg. Prøver å rømme fra tankene mine. Det funker dårlig. Jeg sitter og sukker frem til jeg ikke takler meg. Jeg finner noe jeg kan drikke. Jeg er tørst. Jeg er sulten. Jeg vil ha mat. Jeg finner noe lett og lite. Et eple får duge. Det hjelper. Det er noe i hvert fall.

Jeg leser igjennom bok etter bok etter bok. Alltid en ny bok for vær uke. Jeg trenger en til hylle på veggen. Jeg har allerede fylt opp fem av de. Jeg trenger flere hyller. Jeg trenger flere bøker. Bøker hjelper. Jeg forsvinner inn i andres problemer og liv, og slipper å tenke på mitt eget. Slipper å føle meg så alene og maktesløs. Jeg trenger ikke å si noe, jeg trenger bare å lytte og forstå.
Jeg ser meg i speilet. Jeg ser fortsatt trøtt ut. Fortsatt sliten og syk. Jeg tar vekk sminken og pusser tennene. Jeg finner frem den lille kurven med alle glassene med piller. En, to, tre, fire, fem. Alle flyter i håndflaten min. Jeg tar alle samtidig, noe jeg har lært med flere års trening med medisiner og piller. Jeg kler av meg og føler meg mer naken enn noen gang. Jeg er helt eksponert og jeg er så sårbar. Og det er nå, kl. 12 om kvelden at jeg lar meg selv bryte sammen for første gang i løpet av denne dagen. Bryter sammen av slitasje, depresjon og angst. Bryter fordi jeg vet at alt dette kommer til å bli repetert i morgen. Alle dager er de samme. Alle følelser er de samme. Jeg er alltid like dårlig. Jeg blir aldri frisk.

Forfatteren

av den 11. oktober 2013

 

Det var minner. Sekunder som passerte forbi som den sterke vinden på en varm septembers dag som drar med seg alle løvene, sammen med alle ordene og tankene som hadde blitt brukt. Og mens hun sto der foran ham med skjelvene bein, som om hun ikke kunne gjøre noe annet. Det var stille for et øyeblikk, helt frem til han brøt stillheten med hans ord. De siste ordene han kom til å si henne, dette viste hun. Hun viste at han ville snu seg og forlate henne etter dette.

«jeg så på deg mens du elsket ham. Jeg så at du forgudet ham med øynene dine og du ga ham alt han ville ha. Du ga ham hjertet og sjelen din, så det ville jo bare ha hvert en selvfølge at han ville være med deg, men har var ikke det. Ikke virkelig. Fordi jeg også så at han ikke returnere den kjærligheten. Han så ikke på deg på samme måte som jeg gjorde. Og han ga deg ingenting, noe som er så langt ifra det du fortjener. Og fremdeles så velger du å bli med ham. Og jeg tror jeg kan forstå det fordi jeg vet jeg aldri ville ha gått hvis jeg fikk muligheten til å være med deg. Fordi jeg elsker deg slik du elsker ham.»

Ordene lå i luften på den søte lukten av gresskar pai og pepperkaker fra bakeriet rett ovenfor gaten. Noen unger utenfor sto og gapte gjennom vinduet, lengtet etter de søte fristelsene. De dro i armen til moren og tryglet om å gå inn. Hun festet blikket på vinduet og så på menneskene som satt der inne. Sippet kaffe og spiste kaker og leste bøker. Og hun skulle ønske at hun var der i stede for ute i kulden med ham. Hun ville ikke høre det.

Han kunne se at ordene rørte henne, det faktum at han var så betatt av henne rørte noe i henne. Han viste at hun viste om det. Og at hun hadde vist i en god stund. Hun hadde bare blokkert det og gjemt det vekk. Men hun viste. Eller kanskje hun bare var blind til det. Han var ikke helt sikker. Og han trodde vel at han egentlig ikke ville vite det. Det eneste han viste var at hun var den eneste han ville ha, men også den ene han ikke kunne få.

Hun var så nydelig. Hun hadde den type øyne som skinte når hun snakket om sin favoritt forfatter og sanger. Og smilet hennes var så fantastisk, men hun kunne ikke fordra det, så hun prøvde å la være å smile så mye, eller dekket til munnen sin når hun syntes noe var morsomt.

Og hun var vidunderlig på alle mulige måte, men hun viste ikke det. Hun trodde ikke på det når noen fortalte henne det heller. Han viste ikke om det var på grunn av den trøblete barndommen, eller om det var fordi han aldri sa det til henne. Han viste at han ville ha fortalt henne det hele tiden, men han trodde ikke at det ville være tillat av ham å gjøre. Så noen ganger prøvde han å få inn noen kompliment i samtalen. Noe så enkelt som «du ser nydelig ut i dag» eller «du er så fantastisk.», og selv om han fikk si det så ville han enda gi henne enda mer, fordi de ordene ikke var nok til å forklare henne. For hun var så mye mer enn bare et ansikt. Enn en person. Enn en fremmed du så på gaten. Hun var alt. Hun var kjærlig og god.

Hun hatet komplimenter. Og vanligvis så ville hun snu hodet og sett vekk, stirre ut i luften til ordene forlot tankene hennes. Og noen ganger så kunne du se at tårer formet seg i øynene hennes. Og kanskje du aldri ville vite hva som gikk gjennom hodet hennes i det sekundet som fikk henne til å føle seg så liten, og kanskje ikke en gang hun viste det.  Men den hjerteknusende delen var det at hun følte at hun ikke kunne akseptere det. Som at det ikke var et kompliment ment for henne. Men det var det, og alle komplimenter som noen gang ville bli sakt av ham ville alltid bli ment for henne, eller ha noe med henne å gjøre, selv når hun ikke var den til å høre det.

Og det var det. Han sa farvel uten at hun viste det.

 

Han tenkte stadig på henne. Stadig på hvor hun var nå. Hvem som elsket henne. Hvem hun elsket. Hva hun gjorde. Han lurte ofte på om han aldri burde ha gått. Aldri burde ha forlatt henne. Men han viste at hvis han ønsket å komme seg videre, hvis han ønsket å leve for seg og ikke for henne, så måtte han dra. Så det var det han gjorde. Etter deres samtale så snudde han og gikk. Og han så seg ikke tilbake. Hvis han gjorde det, så kom han aldri til å dra. Han kom ikke til å gå fra henne.

Han savnet henne. Hver dag så savnet han henne. Smilet, øynene, latteren, henne. Alt ved henne. Og et sted, langt nede, var det en kløe i hjertet hans, men han hadde bestemt seg for å ikke la det bli sprekker. Han var redd for hva som kunne komme ut hvis han gjorde.

Han lurte på hva som egentlig holdt ham tilbake i alle de årene. Hvorfor han aldri prøvde hardere. Hvorfor han lot henne bli behandlet så dårlig. Hvorfor han aldri stoppet ham. Hvorfor han aldri lot seg selv stå opp for henne, selv når han skulle. Det var ubeskrivelig den smerten han følte når han tenkte på henne. Så, som alle andre dagen han hadde gjort helt siden han møtte henne, satt han seg ned på det harde tregulvet med sin lille skrivebok, og skrev ned ordene han husket hun pleide å si. Han skrev ned hva han tenkte om henne, savnet sitt etter henne. Og noen ganger når han leste gjennom boken så lurte han på hvorfor de eksisterte. For uten ord, så ville ikke noe av dette hvert.Men også, uten ord så kunne han aldri ha forklart hva som skjedde de årene. Og han kunne aldri ha skrevet det ned.

For det var nå, 20 år etter de skilte lag at han enda lot de ordene som ble usagt bli skrevet ned i brutale og hjerteskjærende bøker, hvor han levde ut drømmen om livet dere sammen. Den eneste måten han kunne leve ut hans eneste store kjærlighet.

your silly little games

av den 9. oktober 2013

 

And then, in the middle of our conversation we noticed that drops of rain had taken over this town, so you put on some music you loved and told me it reminded you of your childhood home, in an old town where rain always fell. The notes was classical and sweet and it was how I would picture you. Later on, and you thought I was sleeping, I found you by your piano playing a melody that made me somehow thing that everything would be okay, and I sat there with your blanket around me until you noticed my soft breathing. You told me you loved me that night, and I believed you, which made me sleep peacefully.

And now she talks about you playing piano at night for her, and how you always love to embrace her when you hug her from the back. And when I comment on the rain she talks about the color of the sky, while I only se the colors of your eyes. I thought these things were what would be shared only for the purpose of us two, but I guess you show this magic to ever girl that falls in love with you.

And after, you’ve left her with another broken heart, you start wandering around trying to find someone else that will care as much for you as she and I did. Like girls like us just comes by hand, and you can pick any you want before you leave them life dust in the window frame. And you ruined a friendship, you broke two hearts, for the love of God, isn’t that enough?
No wonder we had enough of you, and your stupid little games. Your just a boy that always needs someone else to blame.

for the love of a daughter

av den 8. oktober 2013

Som sikkert merket, så skriver jeg stort sett på engelsk. Det gjør at ordene kommer lettere og gjør det bedre for meg til å kunne uttrykke meg. Jeg syns også at språket er nydelig, og klangen er bare enestående.

Så.. Dette skrivet skrev jeg for et par måneder siden, når det var gått et år fra min fars ekstreme bil ulykke som nesten tok hans liv. Det var en brutal og vanskelig opplevelse, selv om forholdet oss imellom er langt ifra det beste. Men det var fremdeles intene følelser, og en trofasthet en datter alltid vil ha til sin far, og mor for den saks skyld. Dette er litt av hvordan det var for meg.

How do you survive
such a brutal flashback
How do you get it away?
Like when I was standing in the parking lot crying
because I didn’t know if your eyes were still alive

Or going to the hospital every day
what a way to celebrate your sixteenth birthday
didn’t you know that a lifetime of torture was enough?
the flashbacks take me back to the coma
where you were laying lifelessly still
with tubes and stitches and the brutal machine’s beeps
and that was the music of that summer

A year later, I still feel the pain
knowing that someone I did no longer care for
was a part of the blood in my veins
How can you explain to an outsider’s view
that the man in the hospital gown
is a man I never knew

And still I put up the darkest part of my life
to make sure that somehow he’ll
be alright
Even though, he never out of a second
to take note in my life.

break, broke, broken

av den 7. oktober 2013

You were my love, but also my curse. And you torn me apart and watched me try to pick myself back up together, and when I’d gathered everything but my strength, you turned to me and tore me up all over again.
And I did my best to get away from you, and when I did, I just wanted to get back, back to those arms that held me and yanked me. Made me suffer, and made me weak.
And then I felt sad, because I realized that once people are broken, in certain ways, they can’t ever be fixed. And this is never something they tell you when you’re young, and it never fails to surprise you as you grow older and see people around you break one by one. And you wonder when your turn will be, or if it’s already happened. And that maybe you’re broken now, right in the middle of it all. And I guess we will never know.

Life lessons

av den 7. oktober 2013

I’ve learned that I’m not one to ask questions
unless it’s based on schoolwork and books,
and I also don’t
because I’ve learned to understand
through the quiet.
I’ve learned to not say a word
about the cruelty of my past
and besides, on one likes a girl that’s got
scars on her arms and thighs.
I’ve learned that we’re all different
and we choose different paths
based on our thoughts and the pressure of society.
Still, I never thought you would end up
in a back alley with the «bad boys»
smoking and poking away your memory and respect
At least I let you go before you could hurt me anymore.
And I’ve learned that I’m better off alone
hiding my tears away in pillows and songs
because no one wants to see
desperate little me
wander the streets
with a fake smile and high heels.