solsikke

Tekst om jorda

av den 28. januar 2017

En sirkel er en sirkel fordi det langs hele kanten er nøyaktig samme avstand til midten, eller sentrum om du vil. Og det er jo fint, å vite at man alltid er i nærheten av noe kjent, at man spinner rundt og rundt det samme stedet, uten å være i fare for å forville seg vekk i en floke. I en floke er det ikke like langt til sentrum over alt. Da ville floken vært en sirkel, og det er den ikke. Og mens man spinner i samme bane som før, uten noen gang å bli større, blir man heller aldri mindre. Man vil aldri bli slukt som stjernene i melkeveien til slutt vil bli, og heller ikke forsvinne vekk slik månen stadig sklir vekk fra jorda. Visste du at månen før var så nær jorda at selve grunnen løftet seg når den var nærme, slik som havet løfter seg ved høyvann? Så har den gått, ikke i sirkel, men i spiral, rundt og rundt og utover, for hver runde enda lenger unna jorda. Hver gang du ser månen er den litt lenger unna enn det den var sist, på konstant reise utover i verdensrommet. Med amerikaflagget på ryggen farer den utover, ikke fort, men like fullt irreversibelt. 3,8 centimeter flytter den seg unna oss hvert år. Vi snakker om noe som lengden på tommelen din. Når du får barn har den kanskje flyttet seg en meter. Når oldebarna dine er gamle ser de en måne som er seks meter lenger unna jorda enn det den er nå. Seks meter er ganske langt, det. Jeg tør bare så vidt hoppe fra tre-meteren. Og ja, vi er borte lenge før vi faktisk merker noe til månens gradvise forsvinning, men den skjer likevel. Månen har snudd i døra og gått. Den kommer ikke tilbake.

Kveld

av den 14. desember 2016

Ho røyker lange sigarettar. Smalare enn dei vanlege, med kvitt filter. Held dei fast med tynne fingrar, lener hovudet bak og blæs ut. Ser opp mot himmelen. «Murakami skriv om folk som ikkje ser opp», seier ho.  Stemmen går langsamt, stille. Auga fortsatt planta mot stjernene. «Ingen ser opp, og legg derfor ikkje merke til at det har dukka opp ein liten, grøn måne ved sidan av den vanlege.» På leppene hennar har det lagt seg ein blå kant. I mørkret er den ikkje tydeleg, men eg ser den. Nokre gongar tørkar ho dei med ein kvit serviett, før ho enno ein gong løftar opp vinglaset. «Det han kanskje ikkje veit,» fortset ho,  «Murakami altså, er at det er fleire månar der oppe. Vi berre ser dei ikkje. Drøssevis av månar sirklar rundt jorda, men dei er så små at ingen kan sjå dei.» Ho stumpar sigaretten i eit oskebeger, men gjer det ikkje skikkeleg. Røyken siv fortsatt opp. «Er ikkje det litt trist?» spør ho, og ser på meg. Eg har kvilt olbogane på bordet, men no løftar eg dei av. Lener meg bakover og ler. «Eg veit ikkje!» Ho smiler med auga peikande nedover. Løftar glaset og tar dei siste, raude dropane. «Skal vi ta enno ein runde?»

Et utkast

av den 2. november 2016

 

Den tilbakevendende følelsen av at jeg
Er en puslespillbrikke i
Feil boks

De andres armer fyller ikke mine hull
Mine armer fyller ikke de andres hull

Så jeg bruker makt
Presser meg inn i brettet
Men mønsteret
Er ikke helt riktig
Det blir hulrom og utstikkere og jeg

sklir

Uten tittel

av den 3. juli 2016

Ordene forsvinner, og jeg

står igjen

tom og tafatt.

I en Einstein-Rosen-bro er jeg

brettet rundt

meg selv, og i håpet om å trenge

gjennom har jeg falt

bak hendelseshorisonten,

og kommer ikke ut igjen.

 

Tyngekraften spiser

mine

små

skritt.