stolpaadinmor

JUJUTSU

av den 7. september 2017

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet

når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet av porselen

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som
så e d som
fuck you

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg tar liv av
det som e igjen av deg :
lukten din

eg tar på meg skjorten din
du e redusert til å være
svetten min
i en jævlig fet skjorte
som eg knuller

FLASH II

av den 7. september 2017

var aldri god på 60-meteren men va seig som faen på 3000-meteren

bakken ned til stasjonen pumpet luft under joggeskoene

(spektakulære nye joggesko)

som om d va nike air

som om eg kunne nå himmelen

faen Karianne skulle sett meg no hadde gitt meg toppkarakter hadde hon sett de her lange stegene som dreper asfalten steg for steg med sin vitalitet med sin livskraft med sin hunger etter å nå fram

fordi eg e ekstravagant

tenker eg

fordi eg har kroppen til d her

eg var født til å løpe fra

eg kan stikke fra alle

eg kan sykle ut av byen på tre timer

mister grepet til steget for en stein

våkner i et plaskebasseng

kikker opp for å se kor hodet ligger igjen

stryker fingrene bak ørene og kjenner at heldig for meg sitter toppen av kroppen rimelig fast

d dunker som faen føler meg svimmel og beina e rå

mobiltelefonen ringer eg reiser meg detter på et kne tørker snått fra nesen og skjelver litt på høyre hånd når eg forsøker å dra an opp fra lommen

:“FAR 2”

far 2 betyr samboeren til far

d har eg lagret sånn for at ikkje mor ska tro at eg faktisk preiker med samboeren til far sett at hon ringte eller sendte tekstmelding de ukedagene eg bor hjemme hos min mor

herregud tenker eg

saiko

håper hon e bekymret

føler nåkke skyld

kanskje hon angrer på å at hon slo i bordet i forsøk på å innta posisjon hon prøvde å hevde men som eg aldri i mitt liv kan erkjenne

har tre prosent batteri på mobiltelefonen når eg ringer til A

han vet ka d går i han har vokst opp i samme gate

(han har samme radioaktive familie som meg)

”møter deg på stasjonen om ti, sier han

kryper opp fra stillingen lammet hjortefot til menneske og halter meg bort til stasjonen vi de to siste årene har brukt som hengested d e liksom vårt fristed fordet vi ikkje kommer inn på konserter eller utesteder vi kan ikkje kjøpe vår egen øl eller sigg vi har folk rundt oss alle e eldre de fikser oss gjerne d vi trenger fett nok d men no vil vi bare høre på plater sammen og bli i samme rom for en kveld

A har alltid øl og sigg eller bare digg i sekken

han har en bror som e eldre og som liksom har vært som en bror for meg og tenker eg når eg ser de der rødlige krøllene suse med vinden mot meg

-!?ka faen har skjedd med deg

flipper brettet sitt
legger fingen sin
trykkende mot hodeskallen min

gliset hans tar opp så mye plass i trynet at øynene nesten popper ut av hodet han blir et barn han blir en vinner noen har gitt han verdens beste nyheter han ser ut som en oppspilt gullfisk i en fiskebolle matet av nåkke han ikkje kan huske å ha sett eller smakt før
bryter bildet mitt i et latterkick

han slenger sekken på magen og drar opp nåkke papir som ser sånn passe preget ut etter å ha lagt i den sekken
rødt og gult i en nyanse av murstein brunt

sikkert tørket en halv liter blod

for et halvt år siden

då han ble slått ned av M sin gjeng og bror

(men) d e en an historie

En januardag i tjuetolv

av den 16. desember 2016

Solen trengte så vidt gjennom tåkedisen som lå som et flyvende teppe over Ulriken, den januarmorgenen i tjuetolv. Jeg møtte min far, og sammen gikk vi mot Haukeland Sykehus, i tunge vinterfrakker med røde, rennende neser. Vi kan jo gå, sa far. F ligger på enerom, isolasjonsavdeling, sa han. Men tilstanden er mer stabil nå, enn hva den var for en uke siden. Så forteller far om en samtale han hadde med F sin kone, før han stoppet å snakke midt i en setning, snøt nesen og pekte på et tre: de der trærene der vokser ikke i Norge opprinnelig, Marte. Jeg kikker bort på han som et spørsmålstegn. Nei de gjør ikke det. De kalles Apetrær. Jeg husker da vi bodde i Gimleveien på søttitallet, noen som var kommet fra Chile hadde med seg frø og sådde, og trærene vokste seg enorme, med lange armer, bartre av familie, og de samme menneskene smuglet bittesmå apekatter som de hadde i hagen. Apene hoppet fra tre til tre, svingte sine små apearmer fra gren til gren

-hvordan i alle dager kunne apekatter overle-

-de tok de inn om vinteren

det var bare vi i nabolaget som visste om hva som foregikk

jeg ser ned i asfalten mens vi går

-far kan jeg låne litt papir av deg

her,

sier far og ser en annen vei, mens han rekker meg et gjennomvått lite tørkle jeg snyter nesen i.

Jeg får umiddelbart en kvalmende fornemmelse av den der monsteraktige grå konstruksjonen som står, liksom med sitt gap og brede sluk. Svingdører: kom inn, og kanskje du ikke kommer ut igjen i live . Her besøkte vi farfar for bare et år siden, her døde han i en sykehusseng. Det er som om jeg husker hvordan det lukter før vi når inngangspartiet, ser for meg de der grå-gule korridorene, de røde tunge dørene, sykepleiere som halvt løper halvt går gjennom gangene, oppkast og tårer: fornemmelsen av at noen skal dø på avdeling 3 og 4

hva sier vi egentlig, spør jeg

nå fokuserer vi på det positive, svarer far

hva mener du med det

vi snakker som om alt er normalt

men alt er jo ikke normalt

nå må ikke du lage dårlig stemning, smiler far

far trykker på knappen til 4 etasje

pling

-hei hei, ja vi skal besøke F.S

kom med meg, sier den lyse sykepleieren med anorakk og støvler og et munnbind som har glidd like under neseborene, uten at det ser ut til å sjenere henne umiddelbart

dere må ta på dere disse

fram trekker hun en enorm gul tøydrakt som minner meg om den romdrakten jeg gav min nevø på fire år i julepresang

mens jeg og far subbet inn på rom 328 som om vi skulle til å stige inn i Apollo 11 og videre til månen, lå F, liten som han var blitt, druknet i en alt for stor helseskjorte

der satt vi, og holdt pusten en kort tid, en kjølig januar dag i tjuetolv, brannen herjet i Årdal på tv, F drakk noe dårlig utvannet saft, jeg og far – i hver vår astronautbekledning – og far la samtalen an til å handle om en fremtid vi sjeldent eller aldri før hadde snakket om, i tilfellet så var det heller sånn at jeg førte en monolog og han mumlet hm ja tja åja hjernedødt tilbake
-ja, M her vil gjerne søke jusstudiet til neste år

-å, vil du det, spør F og hever de nærmest hårløse øyenbrynene

-vel ja hehe jeg tenkte kanskje det hadde vært inter-

-mmh det vil hun, avbryter far, og jeg personlig må si det høres ut som en klok og vel overveid avgjørelse

-nå, det er gjerne ikke sånn at jeg har –

F nikker, det er et tungt studie, sier han – men du kan jo alltid spørre din far og meg

-har du forresten de der tre bøkene av Andenæs som du lånte av meg? jeg mener har du lest kapittel 3-682 om

-far

-jeg ville anbefalt deg å se gjennom bind ett til det åtteogtyvende som han gav ut i fjor, er du ikke enig F, det er viktig å stille forberedt, for du skal tross alt gjennom fem lange år hvor det meste dreier seg om å

leseleselese

metodemetodemetode

skriveskriveskrive

tenketenketenketenke

og gjøre alt jeg sa fem millioner ganger til i omvendte rekkefølger

prøver å være morsom

-jeg er ikke komm

-det vet jeg vel

jeg kikker på F som har festet blikket i veggen

-M har nemlig en særlig evne til å drøfte og argumentere

-du har lest én oppgave

-og nå skal hun søke jusstudiet til neste år

F ser på far med et dovent blikk

far smiler fornøyd

hendene har han festet rundt kneet som er lagt over den venstre foten mens han vipper fram og tilbake på krakken han sitter på, som en eller annen tilfreds femåring benket foran tv-en en lørdagskveld med lørdagsgodterier i uendelige kvanta

jeg smiler påført, litt skeivt

ydmyket av d hele

-smakte pannekaken, F, spør far

-nei ikke noe særlig

-får du nok mat her

-ja, det er klart, men jeg spiser ikke så mye for tiden

-nei, ikke jeg heller, istemmer far

jeg ser ned i gulvet

føler meg svimmel

lukten av kreft

trykket i pannen

som om tåken fra Ulriken var trukket inn på rom 328

 

 

 

FORELDREPOSTEI

av den 23. november 2016

(….) og man hører historier, fra sine venner og bekjente, der noen gjerne har vært glad til for at deres foreldre omsider forlot hverandre før de tok liv av hverandre med tanntråd og knuste glass
mens andre ikke kan huske en tid med begge foreldre til stedet fordi hodene var for ung til å legge en hukommelse i d eller de tilfellene hvor man ikke merket at sine foreldre hadde et dårlig forhold til du begynte å stusse på hvorfor mor kjeftet på far for at tannkosten hennes på mystisk vis var borte eller at de ikke lenger kysset når far kom sent fra arbeid og mor stod på kjøkkenet med maten klar

-hei hei ja

lang arbeidsdag

-jaha

-mh je-

-ja, jeg har potetene klar

A, B, C! d er middag

-beklager at jeg er sen, d va bare d at –

-MIDDAG!

SETT DERE

NED

KNIV

OG GAFFEL

MELKEGLASS! NEI VANN

DRIKK

VANN

JA D BLIR FISKEPINNER I DAG OG

PÅ LØRDAG EN PIZZA PÅ DELING

GRØT KLOKKEN 12

T DU FÅR SPISE I BYEN

VI SKAL NEMLIG PÅ TEATER MED FARMOR OG BESTEFAR

KANSKJE DU BURDE AVLEGGE ET BESØK HOS DINE FORELDRE SNART VI FLYTTET TROSS ALT TIL –Å- FOR Å BO NÆRMERE DE OG D KOMMER UNGENE TIL GODE OG SELVSAGT MEG MEN DE ER FØRST OG FREMST DINE FORELDRE OG DU VET HVORDAN M ALLTID HAR SATT DEG FØRST AV DEG OG H DU ER HENNES ENESTE SØNN OG D BLIR VI MER ENN TRE GANGER I UKEN PÅMINNET OM I EN SETNING SOM ROMANTISERER DITT ARBEID OG KARRIERE SÅ SKJØNT AT JEG MÅ KIKKE PÅ TELEFONRØRET BARE FOR Å FORSIKRE MEG OM AT D IKKE VOKSER ROSER OG VIOLER UT SÅDD FRA DEN ANDRE SIDEN JA FOR DU ARBEIDER SÅ MYE OG DU SIER ALDRI NEI NEI HUFF OG HUFF DU HAR JO SÅ MYE Å GJØRE OG STAKKARS DEG FÅR DU NOEN GANG TID TIL Å SPILLE FOTBALL MED DINE KAMERATER I VETERANLAGET HAR DU EGENTLIG NOK TID TIL DEG SELV MED DEG SELV HAR DU EGENTLIG TID TIL Å DYRKE DINE EGNE INTERESSER JA FOR DU SITTER JO PÅ KONTORET FRA ÅTTE TIL FEM OG SIDEN ER D HJEM OG SÅ SKAL DU SPISE MIDDAG MED EN FAMILIE SOM VENTER PÅ DEG OG SÅ VAR D SVIPP SVOPP OPP PÅ LOFTET OG ARBEIDE VIDERE MENS JEG VASKER OPP OG TØRKER FISKESUPPE MUNNER OG FORTELLER UNGENE AT NÅ ER D PÅ TIDE Å GÅ TIL SENGS SÅ DE HOPPER FORVENTNIGNSFULLT OPP TRAPPENE TIL LOFTET HVOR DU SITTER OG DU BLIR MED DE NED OG BRØYER PÅ OG FORTELLER EN FIKTIV HISTORIE OM DE DER HVA ER D NÅ

DE DER DIPLOMATISKE SAUENE SOM LEVER I KONFLIKT MED DE ANARKISTISKE ULVENE I EN SKOG ELLER PÅ ET FJELL OG SÅ ER D GOD NATT OG SÅ VAR D OPP IGJEN OG SKRIVE LITT VIDERE PÅ –HVA-D-NÅ-ENN-ER- DU SKRIVER FORAN DEN DER SKJERMEN SOM BLENDER SÅ SKARPT I ØYNENE PÅ DEG I DEG AT JEG SYNES D ER SOM OM SKJERMEN OG LYSET HAR TRUKKET ALL LIVSKRAFT UT AV DEG HAR SUGD OPP FARGEN I HUDEN DIN DU ER BLEIK DU ER BLITT FEIT DINE ØYNE ER RØDE OG HVA

MED

MEG

JEG SKULLE HILSE FRA DIN MOR SOM NOK EN GANG MINNET PÅ AT DU ER JO HENNES ENESTE SØNN OG I MOTSETNING TIL HENNES ENESTE DATTER SÅ HAR JO IKKE DU EN NI TIL FIRE ARBEIDSDAG (HJEM=FRI) NEI HO HO DU HAR JO HELLER ET EVIGVARENDE FORHOLD TIL DET DER ARBEIDET DITT DU BLIR ALDRI FERDIG MED D ENDELØSE ARBEIDET DITT DU GÅR TIL SENGS MED ARBEIDET DITT DU HAR GIFTET DEG MED ARBEIDET DITT OG HVER DAG FØLER JEG MEG TILSIDESATT TIL FORDEL FOR DENNE FORESTILLINGEN JEG NÅ HAR OM AT ARBEIDET ER EN KVINNE OG DU ER HENNES ELSKER

punktum finale

mor og far ble skilt

far hadde en elskerinne

og det var en kvinne

.duen vil også drukne.

av den 18. november 2016

første dag jeg var alene her
så jeg en due som lå druknet i en fontene
med hele sin kropp
så ikke
hodet
lå med vingene ute
som om hun fremdeles flyr
som om hun fortsatt
drømte

rå.log

av den 6. oktober 2016

dialog:

rå:monolog

han esje her men han e her

følingen av å sitte med en type som e så entustiastisk at du dør litt innvendig etter de første femten minuttene med korte oppsummeringer av kjedelige hverdagslige ting som kordan babyen sov denne uken, kor mye tid d går teh å handle fór og tilfredsstille en gift kone, alt som va bedre i Japan og kem som ringte på for å låne vaskekluter fordet vannforsyningen i laget esje den aller beste
nei selv isje i tjueseksten selv isje på 60-tallet understreker han før han sier at L.O.D egentlige isje har forandret seg de siste femti årene men vi andre som vokste opp med og eller utenom men likevel isje kunne unngå å sette våre bein inn i d stedet vet at ting har forandret seg bare de siste ti årene

asså

i disse dager har L.O.D til sammenligning fra sekstitallet faktisk styring på farsdagen
(hilsen brilliante F.G)

uansett

kordan jobben går, travelt jo hehe, jaja d e jo travelt og så kom eg til å tenke på då, sier han og stirrer ut i luften som om noe eller noen distraherte han noe eg isje får til å stemme i og med vi sitter i et dønn mørkt rom med isje så mange ting og hvertfal isje ting som beveger seg og eg sier ingenting så d vasje meg som ga strøm til de fjerne cellene som fløt over i en masse av nåkke annet (piss) eller ka som helst han ser på meg før han sukker og ler litt i sukket og eg hever øyebrynene i påvente av ka som no ska komme som liksom ska virke litt sånn overraskende utilsiktet på meg før han sier
«asså eg forstår isje d der med å skulle tipse de der utestedene det der at du får den der terminalen og liksom må taste inn et TOTALbeløp asså ka faen e d nødvendig joda hvis eg henger i sør-øst Asien så e d seff naturlig og selvfølgelig at eg tipser men du tipser faen isje de der kapitalistkjedene de der store svarte hullene som isje e  interessert i annet enn pengarpengarpengar asså då kan eg heller tipse han der tjommien min som fiSker meg litt grønt innimellom asså heller de der svarte pengene enn de der blå pengene som går rett til den blågrå regjeringen fukins kødd d der koffor e d isje noen som gjør opprør koffor e d ingen ute og demonstrerer mot d der totalbeløpet asså kem e d de tror de lurer som om eg får tips fra studentene når eg gir de nåkke råd om sånn og sånn asså eg gjør jo en troverdig og ærlig jobb hver eneste dag og d eneste eg forventer e at de takker og smiler og går stille og rolig ut av dørene mine d e jo isje sånn at den dagen eg får en  MEGAidÉ som eg velger å gi bort som et råd til en av studentene for hon e kansje søt og har hatt en hard tid og no ska eg liksom gi hon et dritbra råd om kor hon burde stikke og ka hon burde satse på og kor d fører hen asså si at eg ga hon et råd som var litt mer engasjerende og givende enn d eg ga han forrige studenten kansje bare fordet eg va litt mer inspirert på d tidspunktet fordet hon søte jenten satt der og isje han der trøtte fyren som stikker innom bare for å slippe å lese sant d e jo isje noen som prissetter meg MER fordet sant d esje sånn at hon henter en kopp kaffe teh meg uten at eg ber om d som takk for d gode rådet asså då må eg jo be om d og eg gjør jo isje d for eg ska jo virke profesjonell og flinkis i d eg gjør sant eg ska jo gjøre en god jobb og isje forvente nåkke tebake så eg bare lurer på då, ka som får de der som tapper en halvliter til hundrede spenn og gir meg terminalen eg bare lurer på då, ka de mener om d der totalbeløpet asså mener de at de har fortjent d mener de d oppriktig mener de at d e helt på sin plass eg skjønnar jo at isje de gidder å protestere på jobbmøte asså d e jo digg å tjene de små kronene og ofte så deler jo utestedene all tipsen på hele betjeningen og stikker på blåtur til Fløien og spiser sopp eller drikker seg kanakas på den ene spritflasken og

e d greit

liksom asså eg tenker med meg sjøl då at kansje eg fra no av bare ska sette en sånn der tipsskål på kontorpulten og bare se ka som skjer se om eg får nåkke reaksjon eller spørsmål.

II.brev.ped

av den 6. oktober 2016

brev.

kjære peder

jeg har ikke drept noen, her

endå

(er du fremdeles i live?)

da jeg besluttet å reise fra Bergen til København, som jo var en impulsiv avgjørelse, som jo ikke var, en del av planen (merkelig hvordan tingene vi ikke planlegger ofte føles mest frigjørende) – var det som om noen, eller noe – satt det skuddet jeg ikke har hatt armlengde til å sette selv.

men boom

jeg satt skuddet selv. jeg trengte ikke hjelp

stillheten

roen

bekymringsløs tilværelse ventet meg

som å gå inn i et rom, du vet hva som er i rommet, du kjenner til rommet så du er ikke redd men du ser ingenting for d er mørkt her – du vet du skal få synet tilbake på et tidspunkt, kanskje i løpet av ti sekunder, du vEt d ikke skal gå mer enn så og så lang tid før du får synet igjen så du er ikke

redd

du er ikke redd for å treffe gulvet, du er ikke redd for å falle

(i dette rommet, synger J.O): kommer til å ødelegge deg, sånn som det ødelagte meg

lp spiller i et hjørne

jeg ser ingenting, jeg hører bare musikken, men savner silhuetter, som kan føre meg enten bort til madrassen eller inn i klesskapet men jeg SER ingeNTING jeg kan bare høre, og føle meg fram

p, det er ikke skummelt å reise til en ny plass

du trenger ikke å være redd, sier jeg til meg selv, du trenger ikke å være redd for å være redd. for etter å ha snublet og falt i det her mørke rommet så får du stadig syn, altså du ser, ser tingenes tilstand i rommet, og du føler deg hjemme, på en måte som at noe er kjent for deg, og du vil likevel kalle det et HJEM fordi ditt virkelige hjem er så langt vekke fra dine bein og armer at du ikke vil kunne gå, løpe eller ta på det

igjen

eller

i hvert fall ikke på en stund

så du har rommet ditt. og du har mørket her. og du får synet tilbake, og du ser, mer, du ser ting du ikke kunne huske var der, selv når lyset traff vinduet med et smell og du våknet til deg selv men la ikke merke til alle tingene på engang. du husker tingene først når du famler rundt i mørket og enten trakker på, eller faller over, eller trykker tingene mot ansiktet for å få en følelse av hva deres egenskaper eller å være er

p, du er ikke i dette rommet

ikke når d mørkner, ikke engang når d lysner

og når jeg trer inn i d rommet, i mørket, så trakker jeg aldri på de tingene som minner meg om deg

men jeg trakker på ting som minner meg om

R

og A

og J

for de, lever i denne byen

og de, har tredd inn i mitt rom, selv uten å ha fysisk berørt rommet

de har ikke satt sine nysydde nike air sine sorte adirass eller sine silkemyke reebook sko inn her

de har ikke engang, pustet her

tingenes tilværelse i rommet har inkarnert deres ansikt, deres bein og hender

tingene minner meg om håret til R,

om gangen til A

om munnen til J

og inkarnasjonen er ikke bemerkelsesverdig for en fremmed. jeg kan ikke peke på den solkremen og si, at, se, der står R

eller den lampen på bare tre bein og si, der står A med sine bein

den vesken er som munnen til J

brunt skinn. like sprukken som munnen til. tre stive bein. flytende krem mot huden min.

tingene er R, A og J i mitt hode

og kanskje ikke for dette rommet

for ingen andre vil kunne kjenne tingene eller de, igjen

og det er akkurat sånn det skal være, tenker jeg

de tar plass i mitt rom sammen med meg, de bare er her, til stedet, og heldigvis er ikke tilfellet

det samme med deg

for du hører til i et rom hvor jeg for lengst har smelt døren igjen

jeg kan ikke huske hvordan det rommet ser ut

jeg kan ikke huske tingenes tilstand i rommet

det rommet er fjernt. det er bare svartsvartsvart

for du er innelåst. og jeg er fri

jeg har flere ting i samme rom

spiller ingen rolle, sier jeg, om tingene fremtrer i mørket eller fra en sol

du er ikke her

det er ingenting her jeg savner

med deg

har du

drept deg selv

i et annet rom

eller har du

mistet nøkkelen

har du bare

glemt hvordan du gikk inn en dør

eller hvor rommet befinner seg

ligger du i rommet med

strupekreft

for jeg har ikke hørt

en eneste lyd fra deg

kanskje du er

lam i fingrene

kanskje har du

mistet synet

for du har ikke

banket på

til rommet mitt

og jeg er endelig glad for d for

det er ikke plass til deg

her

flash.

av den 6. oktober 2016

du vet når du bråvåkner av en lyd du kan fornemme å huske eller i en seng du isje aner kem tilhører asså når du våknet og isje vet kor du befinner deg kem som e i rommet eller ka du gjør her

liksom du har vært helt fullstendig ute kanskje ruset kan isje engang huske d helt fjernt e minnene dine for deg spiller ingen rolle om d langtidsminnet eller korttidsminnet som sviktet tenker du du hasje så mye minner ut av nåkke lenger og ting har vært vanskelig tar du deg sjøl i å tenke etter at pappa fant seg en ny dame og de der greiene der så har du sakte men sikkert sittet igjen med nåkke som kan minne om selektiv hukommelse der du husker alle de kjipe greiene sant kordan samboeren til pappa slo i bordet når du isje oppførte deg som vanlige dødelige som hon så fint beskrev d i en setning som slevet blod og snørr ut av munnen og d va egentlig d eneste du oppfattet av den monologen som ville føre av sted men som isje klarte å forføre deg for du va for opptatt med å forestille deg kordan tennene til E ble trukket ut èn etter èn kordan øynene svulmet opp i byller og eksem mens fingrene ristet og håret falmet og knærene de sviktet mens den høyre armen (akutt) falt av

vanlige dødelige

d kan du være sjøl

hon der esje moren min de der tingene kan du fortelle deg sjøl sa eg mens tårer rant nedover mitt kinn for eg klarte isje forsvare nåkke eg klarte isje stå opp for d eg ville si og mene eg va nedtrykt undertrykt stemplet av en jernhånd som nektet min form å være reversibel så eg forble flat og klemt i stykker og på den måten kan eg jo forstå at hon mente eg va udødelig etter å ha blitt banket i stykker av trykket og siden funnet et stykke tebake til formen i hvert fall en smule i hvert fall såpass mye at mine bein kunne føre meg ut av d huset

eg kunne isje

bli den samme

eg kunne isje

snu meg tebake

så eg lukket opp døren med et smell

og løp ned de gatene som kjenner meg

forbi d huset kor d ligger en liten hund

begravet undergrunn

kor d står på et kors

«å dø ved din side

e d vakreste som kunne skje»

sjelfred i den himmelen for hunden som ble slått i bakken av han der alkisen

tvunget

av den 10. september 2016

serdumegdåseregdegdå
serdumegdåseregdeggå
serdumegdåseregdegflå
serdumegrives
serduegistykker
serduegflyr
serdumegspy

denne byen har kvelertak på meg
denne byen drukner meg
eg snakker isje om samme by

heldigvis finnes d broer i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis finnes d broer i denne byen

eg føler meg så langt nede når eg stopper og må legge hodet bak for å se kor disse bygningene når skyene

eg føler meg så langt nede

nede under bygninger

eg e holdt nede

eg holdes nede

de trykker meg ned

bruker meg i mitt stillbilde

te å heve seg sjøl

skyter fart

skyter mot

skyter i himmelen

BANGBANGBANG

trykket e så stort

som om finanshuset legger sin arm på meg sier stå her

og forlenges av d som e

av min kropp

av min tunge kropp

av min ensomhet

mine tunge sko

min ro

isje rart den luggen ikkje vil legge seg

isje rart d høyre øyet e videre på høyre side

isje rart d høyre øret ville stå lenger ut enn øret på venstre side

isje rart øverste del av hodet ikkje orket å være symmetrisk

eg trekkes i en retning, som e helt krakilsk

elektriske rykninger trekker i meg! vil bare IKKJE roe seg NED vil væhre, vil en helt an vei, klarer ikkje bestemme seg

og hvis d sånn, at frie fugler flyr høyest (eg leste d på et blått kort, d va forsovet skrevet på dansk, i tredje oppgang i min blokk) – så ska eg fly sidelengs, en ganske lang stund til.

.brev til peder dreper.

av den 10. september 2016

i går løp jeg. jeg løpløpløp. klarte ikke, snu meg tebake – hjerneskvist av trang luft og sviende lunger – hodet d dunker, og eg! eg føler meg så feig. eg e så feig, peder! eg e så feig. hver dag eg så fryktløs påstått av tanker eg ikkje lenger klarer å kontrollere, de e harde, (svarte) peder, tankene – de e harde mot meg – hodet mitt – sier te meg, at eg må ta d med ro, og eg forsøker å høre på ka hodet forteller men klarer ikkje lenger jage vekk den skrekken som setter seg i midten og skriker, rister i meg – rister minner ut av meg – kunne ønske eg var i stand til å

eg vil ikkje snakke med deg for eg klarer ikkje å snakke med deg. blåhvaler fra øverste skuteviken sluker ord så langt inn at når de puster ut så skjer ingenting – ikkje en lyd! ikkje én éneste REN tone – de formidler bare kroppsspråk og gigantiske bølger, synker med en tyngde så dypt ned at ingen føler – de e for evig! blå! alt for store hoder!

og når eg tenker på d gliset, de evige øynene så kan eg isje la være å smile som den hvalen, eg ville slått med den halen! eg ville spist blåskjell som siste måltid hver eneste natt. du har gjort så sinnssykt mye galt. så sinnssykt mye bra, for meg, og no ber eg deg, om å fortsette med det – og som den evige klisjeen, som eg gir deg no, rett fra hjertet, skulle ønske eg kunne si deg, og holdt deg litt i armene, for min del, ikkje for din del: d kaldt neste gang eg forgifter denne byen – d gjør meg glad, om holder fingre inn i øyne og tommeltottene presset mot drøvelen og forblir, sett fra det perspektivet, stum.

inntil det, tusen våte: hold mine favorittsteder i live, og den utsikten, fra de stjernene, stakken e for evig. ett år dreper, peder!

(denne gangen sees vi ikke igjen)

p

e

d

e

r

 

d

r

e

p

e

(r)

12