stolpaadinmor

flash.

av den 6. oktober 2016

du vet når du bråvåkner av en lyd du kan fornemme å huske eller i en seng du isje aner kem tilhører asså når du våknet og isje vet kor du befinner deg kem som e i rommet eller ka du gjør her

liksom du har vært helt fullstendig ute kanskje ruset kan isje engang huske d helt fjernt e minnene dine for deg spiller ingen rolle om d langtidsminnet eller korttidsminnet som sviktet tenker du du hasje så mye minner ut av nåkke lenger og ting har vært vanskelig tar du deg sjøl i å tenke etter at pappa fant seg en ny dame og de der greiene der så har du sakte men sikkert sittet igjen med nåkke som kan minne om selektiv hukommelse der du husker alle de kjipe greiene sant kordan samboeren til pappa slo i bordet når du isje oppførte deg som vanlige dødelige som hon så fint beskrev d i en setning som slevet blod og snørr ut av munnen og d va egentlig d eneste du oppfattet av den monologen som ville føre av sted men som isje klarte å forføre deg for du va for opptatt med å forestille deg kordan tennene til E ble trukket ut èn etter èn kordan øynene svulmet opp i byller og eksem mens fingrene ristet og håret falmet og knærene de sviktet mens den høyre armen (akutt) falt av

vanlige dødelige

d kan du være sjøl

hon der esje moren min de der tingene kan du fortelle deg sjøl sa eg mens tårer rant nedover mitt kinn for eg klarte isje forsvare nåkke eg klarte isje stå opp for d eg ville si og mene eg va nedtrykt undertrykt stemplet av en jernhånd som nektet min form å være reversibel så eg forble flat og klemt i stykker og på den måten kan eg jo forstå at hon mente eg va udødelig etter å ha blitt banket i stykker av trykket og siden funnet et stykke tebake til formen i hvert fall en smule i hvert fall såpass mye at mine bein kunne føre meg ut av d huset

eg kunne isje

bli den samme

eg kunne isje

snu meg tebake

så eg lukket opp døren med et smell

og løp ned de gatene som kjenner meg

forbi d huset kor d ligger en liten hund

begravet undergrunn

kor d står på et kors

«å dø ved din side

e d vakreste som kunne skje»

sjelfred i den himmelen for hunden som ble slått i bakken av han der alkisen

tvunget

av den 10. september 2016

serdumegdåseregdegdå
serdumegdåseregdeggå
serdumegdåseregdegflå
serdumegrives
serduegistykker
serduegflyr
serdumegspy

denne byen har kvelertak på meg
denne byen drukner meg
eg snakker isje om samme by

heldigvis finnes d broer i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis finnes d broer i denne byen

eg føler meg så langt nede når eg stopper og må legge hodet bak for å se kor disse bygningene når skyene

eg føler meg så langt nede

nede under bygninger

eg e holdt nede

eg holdes nede

de trykker meg ned

bruker meg i mitt stillbilde

te å heve seg sjøl

skyter fart

skyter mot

skyter i himmelen

BANGBANGBANG

trykket e så stort

som om finanshuset legger sin arm på meg sier stå her

og forlenges av d som e

av min kropp

av min tunge kropp

av min ensomhet

mine tunge sko

min ro

isje rart den luggen ikkje vil legge seg

isje rart d høyre øyet e videre på høyre side

isje rart d høyre øret ville stå lenger ut enn øret på venstre side

isje rart øverste del av hodet ikkje orket å være symmetrisk

eg trekkes i en retning, som e helt krakilsk

elektriske rykninger trekker i meg! vil bare IKKJE roe seg NED vil væhre, vil en helt an vei, klarer ikkje bestemme seg

og hvis d sånn, at frie fugler flyr høyest (eg leste d på et blått kort, d va forsovet skrevet på dansk, i tredje oppgang i min blokk) – så ska eg fly sidelengs, en ganske lang stund til.

.brev til peder dreper.

av den 10. september 2016

i går løp jeg. jeg løpløpløp. klarte ikke, snu meg tebake – hjerneskvist av trang luft og sviende lunger – hodet d dunker, og eg! eg føler meg så feig. eg e så feig, peder! eg e så feig. hver dag eg så fryktløs påstått av tanker eg ikkje lenger klarer å kontrollere, de e harde, (svarte) peder, tankene – de e harde mot meg – hodet mitt – sier te meg, at eg må ta d med ro, og eg forsøker å høre på ka hodet forteller men klarer ikkje lenger jage vekk den skrekken som setter seg i midten og skriker, rister i meg – rister minner ut av meg – kunne ønske eg var i stand til å

eg vil ikkje snakke med deg for eg klarer ikkje å snakke med deg. blåhvaler fra øverste skuteviken sluker ord så langt inn at når de puster ut så skjer ingenting – ikkje en lyd! ikkje én éneste REN tone – de formidler bare kroppsspråk og gigantiske bølger, synker med en tyngde så dypt ned at ingen føler – de e for evig! blå! alt for store hoder!

og når eg tenker på d gliset, de evige øynene så kan eg isje la være å smile som den hvalen, eg ville slått med den halen! eg ville spist blåskjell som siste måltid hver eneste natt. du har gjort så sinnssykt mye galt. så sinnssykt mye bra, for meg, og no ber eg deg, om å fortsette med det – og som den evige klisjeen, som eg gir deg no, rett fra hjertet, skulle ønske eg kunne si deg, og holdt deg litt i armene, for min del, ikkje for din del: d kaldt neste gang eg forgifter denne byen – d gjør meg glad, om holder fingre inn i øyne og tommeltottene presset mot drøvelen og forblir, sett fra det perspektivet, stum.

inntil det, tusen våte: hold mine favorittsteder i live, og den utsikten, fra de stjernene, stakken e for evig. ett år dreper, peder!

(denne gangen sees vi ikke igjen)

p

e

d

e

r

 

d

r

e

p

e

(r)

e-moll.y.

av den 4. juli 2016

redd

redd

redd

åegesåredd

noen dager går sånn, at eg tenker eg e så fordømt svak, som ser for meg et scenarium, som ser han for meg som eg gjorde i københavn, som om han va der, med en jente, kysset, en jente, stod der, ung & vakker, eg griner! å eg griner. på bussen: mitt sinn føles så vektløst vakkert – d stopper halvt om der for eg kommer på kor vondt d gjør, kor ondt d gjorde, og borrelåsene! norsk tiger! klør i mitt hjerte. og eg husker då, og kan ikkje glemme då, før hjernebarken sier takk og farvel, den sjette september, og solen, og leah over puddefjordsbroen, og han med hetten på hodet, og inderlige følelser og mest av alt kossen eg egentlig ikkje kunne fordra meg sjøl -eller no: i beskrivelsene av blødningen- rundt han av den enkle grunn eg ikkje VILLE FØLE PÅ AT
ska du fukins aldri gå hem S? kan du fukins snart holde kjeft. kulan å besøke min hjerne du e bare en TJOHMMI som ikkje spiller nåkke ball inni mitt hodet mer står i ro når ikkje nåkke diameter du i den sirkulerte sirkelen  regner deg som spilleren fra tjuemeteren som har komplekser for den meteren tjommi du HASJE SJANSE! du kommasje forbi d forsvaret bare står der i hjørnet og sipper i de hendene som viste seg å være aLt for store du rommer ikkje ballen tjommi du rommer ikkje KRÅPPEN MIN du klarer ikkje funke tjommi å ka e d DåEH ka e d du vil! ka ska eg gjøre tjommi! du e så fjern i kveld! og eg tripper ned trodde eg kunne skuespille hør då S dette e komisk eg suger på å spille men eg spilte deg, du spilte meg, du spilte meg mer enn ka eg taklet i deg på d tidspunktet du fukins headet den ballen midt i brystet på meg fra femmeteren slo den eneste pusten eg hadde i eie ut av !ka! eg kunne føle d!å !ka eg klarte å ta innover meg då åh!nåh! pustebesvær for nåkken må gå en av oss må gå en av oss måh!

og eg sitter igjen. med tapte ord. nåddeikkjefram. de tok ikkje form som enDel av mitt språk, d lingo d artikulasjon! min hjerne! den sluttet å virke! klarte ikkje si. følte bare masse. en hjernemasse. massesmelt. hiroshima spis meg opp tjernOOObyl sleik mine bein eg vokser et krater eg e så høy eg føler meg så lav vil gå i gresset så eG! går ned i kne. eg blir her. skimter meg så vidt
henger under grønne trær

lukter litt på barken for å søke å overføre

tanker eller lukter
de va så presis i min hjernehukommelse i ditt nærvær i mitt huske i mine øyne stod du der og skinte mens du sa t meg, de fine greiene, eg aldri elsket å høre, S eg elsket ikkje ordene dine t meg, eg elsket ordene dine fra deg ut i luften, ditt nærvær t meg, eg elsker din tilstedeværelse på en an planet eller når du klatret opp stakken, når du preiket om himmel eller policy, dine drøye øyne eg har sans for ditt sløve blikk eller vent har eg mer! kan du si t meg, at du gikk rundt og sa, og lot meg være igjen død.ute. fylte meg sjøl med blekk og kuler hamret meg sjøl opp med en spiker mens eg gjorde deg til en imaginær skytter skyterskyterskyter eg blør å hjelp eg BLØR fra tarmer og ører fra negler og kjever eg blør d renner salte dråper sylskarpe nedover svelget. så angrer eg då, på at eg sa de ordene eg sa, du ser ny dag eg gjør grå t svart å kom her, mørket, kom å ta på meg
har sluttet å grine
av dine skeive bein

.

hadde

eg bare kunne forklare

ka som gjorde

han interessant. eg har problemer. og eg føler minnene av han renner som vann gjennom min fingre -fingrene bak hodet-. eg må erkjenne eg begynner å glemme. eg vetsje ka eg ska gjøhre! hjeLPMEG! ska han no gå fra å være nåkke til å ikkje være nåkke men får beholde sin plass i min hjerne der! d perverst! d esje greit d føles ikkje riktig og likevel, en eller annen impuls, en eller annen simulator lar han FORBLI der uten at eg med mine evner, min kontroll, kan gjøre nåkke med d. eg blir så redd, når eg ser din kropp, S.
eg blir så fordømt redd og eg får endå fysiske plager, av tanken på deg.
«så sent kan man innse».elsker. eg ((?e?)) forelsket -i- det mitt moralske anliggende betrakter som en illusjon. eg tror eg kjenner, men eg kjenner ikkje, og behaget! behaget han sier sånn t meg at nei! eg hadde ikkje hatt d fett m deg, og spør meg ikkje koffår behaget stritter og dytter sine fingre inn i ørene på meg! eg klarasje å svare, klarasje svare på nåkke med eller om deg lenger, d gikk så fort, liten database intakt og ødelagt av anrop og SMS, vi gikk S, vi går. no. over hver vår bro. ikkje mere puddefjord. eg må legge deg vekk
ikkje i denne byen
men et helt ant sted
og når eg kommer frem t køben så lover eg meg, at då e eg borte, ska føles evig – men så vakkert, alltid: hodet fylles med rødvin.pupillene mine e svartere enn igår. d esje hat. d kjærligheten.

d tar visst tid å skape visshet
skal eg ta deg inn i min bevissthet
e d alt
å så kjærlig, så avhengig
å så kjærlig

skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret
skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret

og her går jeg og svermer
og vet ingenting
så uskyldig så fornærmet
for ting for ting for ting
som vi holder sammen for å slippe å
føle
føle
føle
og slippe å tenke den eg e
og på den den eg ble
med deg

//norsk tiger.

relativitetsteorien

av den 6. april 2016

deadline piner meg. jeg burde ha et eller mener en littærer idé og den eneste jeg sitter inne med nå går ut på å invitere alle mine elskere eller drøye betattheter til mitt hjem og

drepe de

eller, få de til å drepe hverandre

inspirasjonen kan jeg hente hos min fabelaktige mor, kanskje enda lekrere mormor – knuse hele spritkjelleren til morfar – er det rart hun aldri slenger fraser som akk, synd ikke Arne får med seg dette – ånei det skjer ikke, og for en grunn
misforstå meg riktig, jeg tror virkelig hun elsket ham. i tide- og utide.

men jeg har, spesielt én jeg er drittlei akkurat nå, eller ikke egentlig lei hans prekære personlighet, men hans tåpelige handling – haha! de er redd meg – må de jo være JÆVLA FEIGINGER en jente ville aldri gjort noe lignende, nei, ikke min jente, ingen av mine jenter, de er faen meg for tøff i trynet til det. og ville jeg? selvsagt ikke, jeg ville ignorert dritten og spasert (konsekvent) forbi, jeg ville ALDRI SNUDD MEG TILBAKE som den taperen, den jævla KUNSTNEREN ANER HAN hva kunst går ut på! åh!, kunsten å late som! det er den kunsten han kan, akk hvorfor har jeg ikke innsett dette funnet før nå – hvilken oppdagelse! han sa, han sa han studerer teknikker, gid jeg kunne fått pirket på hans UDUGELIGE teknikker, jeg ville finpusset ham, de – de der teknikkene, jeg ville raspet over ham med platen i min munn og flådd han med tannstein. det har jeg i massevis JEG ER VILLIG TIL Å DELE – JEG ER VILLIG TIL Å GI AV MEG SELV – jeg ville snudd hele dritten, altså pikken oppned og latet som at jeg misforstod mer enn hva han kunne erkjenne å ha forstått gjennom vårt – relativt- kortvarige forhold – jeg ville LATET som at jeg ikke KUNNE teknikken – å runke – å suge på – å sitte på, jeg ville kastrert han i det øyeblikket han ynket seg eller VÅGET å dra gjennom mitt lekre hår, og jeg ville ynket  hans navn – sett inn navn her – høyere og høyere til jeg tilslutt SKREK det ut, bet ham til blods og rev av meg mitt hår i takt med bittene, jeg ville revet av meg negler og tygget ihjel min tynneste hud og jeg ville skreket og grått og avsluttet i et krakilsk LATTERANFALL så til og med de narkomane nede i bakkegaten ville fått noe annet enn seg selv å tenke på å hvilken fryd, jeg ville tatt salto ut det lille vinduet hans og latt ham for engangsskyld forestille seg MITT liv passere i revy kanskje han DA ville skreket mitt navn høyt, for første gang uttalt de tre utilregnelige bokstavene, de tre bokstavene som visst må gi ham spasmer i det minste må han tro eller bekymre seg for artikulasjonsforstyrrelser og strupekreft idét han UTTALER mitt navn for det har ALDRI SKJEDD FØR – ikke før den dagen mørket blir blendende lys, så lyst at han blir døv i øyne og blind i munnen DA KAN HAN SNU SEG BORT OG JEG VILLE IKKE ENGANG FØLE DET PÅ KRÅPPEN

is

av den 1. februar 2016

du har prøvd for lenge no

satt tungen fast i is

måtte kutte den av

deg

nummer tre gir meg ikkje fred

av den 26. januar 2016

så sier han at eg e for ung

du e for ung

blablabla

for ung til ka

for ung til å leve

eg e for ung til å DØ

hør på d lars sa

sier eg

idet eg snur meg rundt

og kaster armene rundt

et kne

BÆR MEG

han ser bare ned

koffor gjør du det

eg vil at du skal holde på meg

han sier eg vil du ska drukne det

drukne DET

DET DRUKNER DU

eg tror det bare skjer på film

når snøen faller ikkje faller men svever

rundt seg sjøl

som meg

eg vil sveve rundt meg sjøl

så kan du stå igjen der

og spytte på en lyktestolpe

til kulden tar deg

og du

setter deg fast

der

skilsmissebarnpostei

av den 26. januar 2016

C kjente frustrasjonen reise seg fra lengste tånegl til øverste hårstrå som liksom vippet statisk frem og tilbake på det lekre avlange hodet når vi satt rundt spisebordet på Minde og hadde julebrunch med far, stemor, S, tante L og onkel I, Benni og farmor, kusine V. hon satt på min høyre side og det var akkurat som at hammeren og ambolten begynte å slå i nettopp høyre øret idet den skarpe tonen la seg som et brekkmiddel over bordet, som en ladd kanon flytende over av syrede stoffer; spydig infiltrerte far T’s selektive hukommelse.

forsvarforsvarforsvar

og en evig benektelse

det dét familien E kjenner sterkest på? isåfall vil eg forbli en A, og igrunn regner eg meg som en – og seff – men uten å ha tatt etternavnet – endå. nok om det. farmor benekter og forsvarer, pappa nekter å ta skyld og inngår ikkje engang en aksept med SEG SJØL om at han LYGER når han LATER SOM at han ikkje FORSTÅR KA VI MENER når vi minner han på den såre julen 2011 då bestefar var lagt i kisten i lengsel & forvirring og han ville verken ønske god jul -den stolte sønnen- eller levere julegaver. moder stein  påstår vi beskylder “verdens snilleste mann” urettferdig når vi minner på kvalmt oppgulp som ^referert til eller når vi snakker rundt det faktum at hvis ikkje B ville ha R så måtte han gjerne kjøre i skogen med de pusungene var ikkje MORSOMT var treffende sårt og hon sukket vel oppgitt og ynket et tnåå og tok vare på den pusen student og hjemløs i den forstand at huset ikkje var et sted hon kunne kalle HJEM
S avbryter med et “hva er det du har gjort pappa” og eg må flire litt når eg tenker på den svarte listen med punkt av KA FAR HAR BIDRATT MED og laksen glir enda raskere ned som om den fremdeles kunne kalle seg VILLAKS down under i svelget mens eg sender et svart listig blikk til B over bordet ønsker at pappa skal se meg og forveksle meg med “THE JOKER” og heller bli satt ut og overrasket og drittredd og utbryte MEN A KOR E DU men onkel I er kjapp ut som vanlig og i en svingende tone med siste flir sier han “SIMS 5” og alle ser ned i tallerken eller legger på et trist innvendig smil noen e alvorlig og tygger i takt med hjernebarkens evige vanskelige frustrasjon og farmor fortsetter. at pappa e lei seg fordi VI IKKJE VILLE FEIRE JUL MED e noe som sårer meg mer enn ka eg tror – eller eg vet ikkje – blir feil å sammenligne sårhet og kjipe følelser – uansett de har tatt et standpunkt vi er bad children som ikkje lenger er frikjent fra noe som helst – noe eg mener burde være en selvfølge – var ikkje vi som utløste piss og gule elver – og siden vi har vokst til og gjort opp egne meninger om saken så bli vi beskyldt deretter. SKULDI. en herlig dessert! vi er kremen. vi var fløten totalt utvannet tynn og verken skyldig medskyldig eller uskyldig idét vi blir vispet av en sinnssyk mikser som dreier hjernen 360 grader GRAWGRAWGRAWW og tilbake MRRRRRRRUUUUUU mørbanker og smeller runder fløten om igjen og om igjen til vi tilslutt er tvunget til å bli fast i formen og ta AVGJØRELSER deretter D DÅ DE KUNNE ØNSKE VI VAR GÅTT UT PÅ DATO og kanskje e d d vi har no e vi en mix av sur & klumpete innskrumpete snart fløte-sviske-kaker. i d minste befridd. så kan de sitte der og sutte på bløte skiver med blå karbonader på.

pesete fjes

av den 26. januar 2016

as-salamu alaykum

ruset på en følelse om at d går over

hvis du bare la d få gå over

 

skitne fjes

d bare pes

skylder iskaldt nedover min rygg

føler meg så fakins utrygg

de spytter meg i trynet

spør

koffor eg ikkje har gått på trynet

før

no

måtte slå han ned

kunne ikkje noe for

d

e så mange tryner i mitt fjes

de slutter aldri å slå meg ned

så eg tok et oppgjør

en gang for alle

svarte at å kalle

meg for en svart katt

e å gå for langt

tråkk deg tilbake og foran streken

eg e ferdig med denne leken

gi meg noe vin

så eg kan vise deg kor fin

d e mulig å bli

så lenge du har litt rus

å vise til

så kan eg overbevise resten

om at verden e kald

mens eg blir varm

slenger av meg min jakke

og la meg bare trakke

min sti som fører deg

en helt annen vei

ingen andre vil

kan

ta

eller føle på

det

du sitter der aleine

og venter på et tog som aldri går

så ka venter du på? (då)

bli med meg til vannet

så eg kan drukne ditt sinn

hjelp meg å se

et bilde av noe før du ler

og dytter meg ned

til eg står på kne

og angrer bittert

på at du valgte meg

til å koke din te