Torill Blix

Torill BlixBakkelund

20 år, Nord-Norge. Skriver for Nukleotidene, NTNU. Instagram: torillblix torillblix@gmail.com

http://www.memoarerfraenvaar.blogg.no

Romeo romeo romeo

av den 10. oktober 2016

Romeo kast inn handkleet
romeo kast ut ordene
romeo kan du fakkin si det som det er

Jeg setter neglene inn i handflatene
som nagler er de bare små stikk
Du satte støtet inn i «oss»
som en bolt trodde folk jeg var knust
Vi satte lås på døren mellom oss
som en forvirret fugl etter kollisjon med en vindusrute
gikk du ned trappen og ut av «oss»

Romeo hent deg inn
romeo hvorfor vil du flexe styrken din
romeo kan du bare finne en annen

Uten tittel

av den 27. juni 2016

Hun er en elefant i havet
som synker dypere
små bobler pipler langs snabelen de når overflaten ikke hun
En elefant i et hav
synker mot evighet i evighet
bunnløs frykt
det som hun aldri nådde

Himmelen

Bøkene

Tankene som er gode

Bobler langs elefantkroppen
minnene våre om henne

Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Uten tittel

av den 20. november 2015

De fleste var gutter det visste vi fra før. Men at de hadde satt opp en mur mellom oss og seg selv visste vi ikke, heller ikke at muren hadde hemmelige kikkehull. De ble bare brukt når blodet rant som verst og håret til jenta var lengst, rant like langt som blodet. De så på oss gjennom kikkehullene men lukket lukene så snart vi oppdaget dem. Så vi smøg på dem bakfra over muren, hvordan de struttet rundt som flamingoer, påfugler, galninger hele gjengen. Men så asfine at vi ikke kunne annet enn å klyve opp langs muren hver dag stod på hodene til hverandre, nådde så vidt opp til toppen, tre neser og seks øyne over kanten. På muren som stadig ble høyere, men kikkehullene ble også flere. En dag kom Hun bort til oss og hun så muren og ropte, men hva faen, og sparket driten ned. Sånn, sa hun, se. Og vi kikket forundret, forskrekket, som galninger på påfuglene som vandret rundt i den samme gjørmemassen som oss.

Time present

av den 20. oktober 2015

Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp. 

Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.

Uten tittel

av den 4. august 2015

Jeg sitter og venter på ham, selv om det er hans tur til å vente. Men man kan ikke tvinge noen til å vente på en, særlig ikke visst man uansett kommer tidlig. Jeg kommer alltid tidlig, først, så jeg kan like gjerne vente. Før ventet jeg utålmodig, uten tanke for at han hadde viktigere ting, det fantes ikke viktigere ting. Nå venter jeg tålmodig, det finnes viktigere ting enn meg. Idet jeg tenker det fyller tomheten hvert hulrom i kroppen min, skjærer seg inn gjennom armene, ned langs fingrene, inn i ryggen brer den seg, det finnes viktigere ting enn meg, nedover beina, leggene har hulrom med tomrom, anklene, nakken, bakhodet, senene bak knærne, hulrom med tomhet, det finnes viktigere ting enn meg. Så jeg venter, til det mørkner, jeg tar sekken opp fra gulvet, henger den over skuldrene og går mot utgangen. Han kommer løpende mot inngangen, stopper, jeg ser på han idet jeg passerer, takk for i dag. Vent, ber han. Jeg har ventet, sier jeg. Kommer tilbake i morgen, sier jeg. Kan vente da og.

x

av den 14. mars 2015

De stopper opp og lytter etter lyden. Kommer fra ingensteds, alle steder, lyden er overalt og ingensteds. På en gang, og dette forvirrer menneskene så mye at de stopper opp midt i gaten og lytter. Nå vil de vite hvor denne lyden kommer fra. De kikker under fortauskantene, bak gjerdene, bak hushjørnene, oppå takene, bak dørene, inni skuffene, under skoene, i skyggene og under alt løvet som ligger på bakken, over alt leter de. Men ett sted glemmer de av. Et sted som ikke er bak, oppå, i eller inni. Det stedet ligger under en overflate, bak en bevissthet, men lyden fra stedet kan menneskene likevel høre. De vil som regel ikke høre den, og da gjemmer den seg, når ingen enser den. Den kommer først frem når gapet mellom menneskene blir for stort. Da sprenger den seg gjennom overflaten, bevisstheten og de andre hindringene som ikke kan beskrives med ord. Og uler, uten stopp, på utpust uler lyden, og den tar ikke slutt, for lungene er så store. Så får den menneskene til å begynne å lete. Av og til kan uregelmessige økninger i lyden høres, som om den beveger seg. Men den gjør ikke det. Det er bare når lyden ler av menneskene som leter.

På et fortau, langs en bro

av den 4. februar 2015

Og vi reiste til København den tredje uken det året. Det hele var min idé, at det var dit vi skulle. Jeg hadde sett en dokumentar om unge jenter og deres liv i byen, og tanken på å sitte på et fortau, langs en bro midt i København, likesom de unge menneskene langs Seinen i Paris. Det var kanskje Paris vi skulle reist til. Men dagen tok oss nå enn til København, og vi var likeglade om vi bare fikk en øl og en svak gulblå himmel og en fredag å forsvinne i.

It is only the molecules moving

av den 30. januar 2015

When them birds have trouble flying
cause the wind howles and scream
of a night not yet darkened
oh, what a scene

The trees follow dancing
to the flute in the air
it is only the molecules moving
it is only them who dare

To move like thunder fast
through woods and towns they run
and all the people on the ground
Longing for some sun

I have still not yet forgotten
the horror of the curse
when ten thousand trees are waving
I feel the weight of the universe

Kensington

av den 8. januar 2015

Jeg spurte pent om vi kunne bo i Kensington, bare den ene uken. Hun sa ja, kort, ærlig, talt, hun ville gjerne bo der hun også. Nært østsiden, akkurat langt nok unna vestsiden. Og vi våknet den første morgenen, kikket ut på kirsebærtrærne i bakgården, sa oss enige i at Kensington var en god idé, ja. Hele uken vandret vi rundt i de samme gatene som sist, da hun hadde dårligere sko, og livet var noe ganske annet, lykkeligere. Men Kensington var det samme gamle, og Tesco lå akkurat der vi husket, like mellom Starbucks og fastfoodsjappene. Vi gikk aldri dit, kanskje bare en gang da det var blitt ganske sent på natten, og vi ikke kunne annet enn å le og le av tanken på å spise fastfood på sengen. Da den siste morgenen kom bestemte vi oss for å tilbringe dagen utelukkende i parken, så vi fant et vann med noen svaner på og en benk. Så lå vi der på benken til lunsj, og gikk videre til neste park, der vi spiste bagetter fra Pret. Mellom middag og lunsj hadde vi bare et par kilometer å gå, innom Valeries, til Jamies, i hjertet av Camden. Slik som sist, bare litt annerledes.