Torill Blix

Torill BlixBakkelund

20 år, Nord-Norge. Skriver for Nukleotidene, NTNU. Instagram: torillblix torillblix@gmail.com

http://www.memoarerfraenvaar.blogg.no

Tynn is

av den 12. oktober 2014

Æ vet
vi e på tynn is
men
tynn is e fortsatt is

Det e ikkje før vi dett
igjennom
at du må lukke døra
bak mæ
reie opp senga di
spise frokost
og dra på skoln

Hilse på mæ i gangen
som om vi aldri
kava rundt på isen i går
men bare satt langs vannkanten
og så vinden puste forsiktig
på overflata

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

Blandes, stoff om stoff

av den 21. september 2014

Stirrer ut på regnet. Vi skulle vært regndråper. Da kunne vi dultet i hverandre, sklidd inn i hverandre, blandet, stoff om stoff, klasket i bakken. Men i det minste ville vi hatt noen sekunder sammen, du og jeg. I det minste kunne jeg kjent litt på deg, og du kunne kjent litt på meg, og vi kunne sagt, vi gjorde høsten spesiell sammen. For det er bare regnet som skiller høsten fra vinteren. Vi gjør det samme når snøen faller som vi gjør nå, stirrer ut på regnet. Hva sier du til å bli en regndråpe, våte molekyler. Hva sier du til å dulte, skli inn i hverandre, blandes, stoff om stoff, og klaske i bakken før vi tar imot vinteren med åpne armer, og lar molekylene våre fryse. La kroppen fryse, blodet stoppe, sett rytmen min på pause. Ikke la kinnene brenne, slik de gjorde i sommer, slik de gjør under regnet, la dem fryse. La regndråpene klaske i bakken og aldri mer falle. For da vi enda hang i luften, fritt svev mot bakken, dultet vi i hverandre, sklei vi i hverandre, blandet, stoff om stoff. Nå ligger vi på bakken, solen presser seg frem mellom skyene som fødte oss, og jeg damper, damper bort, ved synet av deg. Så la vinteren kommme.

Utdrag fra prosjekt

av den 10. september 2014

Lesesalen var stille som vinden bare kan være når ingen sier noe
langt nede i molekylene
ble hun dratt ut
da han hostet
tanken på at det ikke hadde vært en drøm
han levde, gikk, pustet, smilte, akkurat
i dette øyeblikket satt han
rett bak henne
stirret på nakkehårene hennes
som reiste seg
hun reiste seg
og gikk

Lesesal

av den 26. august 2014

På oppfordring fra Martine

Lyset fra lampen klarer så vidt å skinne over taklampa
det er stille her
ikke som i graven, for du kan høre tankene summe
ideer som skapes, linjer som pugges, tall som triller opp og ned
rutearkene

Og han som står ved pulten og drikker vann
med tørkle i halsen
hvem går med tørkle i halsen?
de som tør

En tar telefonen og snakker høyt
jeg tenner lampen igjen
i håp om bedre lys denne gang
gutten med tørklet ler til en annen fordi han tredje ikke legger på

Jeg leser gårsdagens tekst
og alt om ionic, molecular binary compounds
forsvinner under støyen av mine egne tekster

Noen hoster på andre siden av veggen
jeg skvetter
tilbake til molekylene

Strå som venter

av den 19. august 2014

Et strå
 ventet
på vinden
den skulle komme

Med ett
en svak berøring fra sør-vest
strået svaier lett da vinden puster

Storm
 tar seg opp
slenger et strå rundt
knekker
mot mørk jord og dypt vann

Der ligger det på bakken, se
strået smiler
tenker på da vinden lekte på inn og utpust
takker
for tiden som vaiende strå

Soldaten

av den 18. juli 2014

Nok en nattehimmel
i byens mørke gater
vinterglød
du gjør meg svimmel

Du vil redde landet
om det legger seg ned for noen andre
er du der
som du er her nå
og passer på meg
når jeg helst vil gå

Har du ingen andre
er du sikker på
det er med meg du vil danse?

Vi vrimler rundt
langs gaten
på Circa hele natten
du danser
smidig i din grønne kamoskjorte

Men så blir klokken tre
de slår på lysa
alle skjønner det
det er tid
for å nache
du trenger seng i kveld
med meg har du ikke hell

Jeg kjører ikke tanks
så du må sovne ensom
nå snør det verre
enn da vi møttes første gangen

Nok en nattehimmel
i byens lyse gater
sommerglød
øl i Wien
uten meg
ferdig med den grønne kamoskjorten
bort fra meg

men når jeg tenker på deg blir jeg svimmel

Dans til Vaular

av den 16. juli 2014

Du hopper
knærne opp til magen
hopp, hopp
armene over hodet
parketten gynger
håret ditt
langt
danser rundt smal midje
perler klinker i fletter

Du hopper så hurtig du kan
Vaular snakker raskere
du roper med ham

Jeg lukker øynene
armene over hodet jeg også
beina går mens
Vaular flørter vers
etter vers

Du ser på meg
gliser bredt
dans mer sier kroppen
jeg elsker deg
sier øynene

Hvem skal du hoppe med
til Vaular
når jeg drar
Ikke spill ham
når jeg ikke er der
Bare tenk på ham
for deg selv

Nynn rett opp

og ned

Hør ka æ har å si dæ
å dætte e nåkka
alle gjør
før de
slår ut vingan
de
lære å

fly

Patisserie Valerie

av den 10. juni 2014

Jeg kommer for sent til avtalen vår, men du smiler likevel, sitter ute på en våt kafestol. Sier senteret over torget lyver i reklamen sin, at doen mangler håndtak på døra, de kan jo ikke si de har toalett da. Jeg smiler, og ler litt, hadde aldri slått meg. Vi setter oss på smale ubehagelige stoler inne , sitter på utstilling foran det store vinduet, kjøper mat, jeg griser med pesto. Du har ny mobil, vil ta bilde av meg. Jeg vil ikke smile på bildet, kan jeg holde fingeren bak nesen istedet? Du synes det er en god ide og tar leende bildet, legger den blanke telefonen ned på bordet. Jeg griser litt mer med pesto, veiver med smørbrødet, snakker engasjert om livet og kjærligheten. Du lytter, og gir råd. Sier jeg er best. Ute sitter folk i vind og spiser is. Sommerdagen er høst. Du har sommerferie, forteller om interrail og den nye jobben, jeg om hybelen i Trondheim, du kommer ned til høsten. Men akkurat nå er vi akkurat her. Gutta dine fra overalt i verden drar i disse dager, de gråter når flyet letter. Du dro fra meg i forfjor, men jeg gråt ikke, for du kom jo tilbake. Og vi møttes i London, og spiste scones,  Patisserie Valerie. Har de kafeer i Trondheim? Jeg baker deg gjerne en kake på felleskjøkkenet.

Studenten

av den 19. mai 2014

Kan hende de mener
jeg er veloverveid
og det jeg sier er gode ord

Men om disse ord er
de eneste jeg har å komme med
er jeg da veloverveid
eller bare heldig i øyeblikket?

Kan hende vi bare går
i sinus
med håp om at asfaltveien
leder noensteds
bort
fra oss selv

Fremtiden ligger som en stor kloss
en høy port
hvis nøkkel ligger begravet
i dypet av vår egen IQ