Torill Blix

Torill BlixBakkelund

20 år, Nord-Norge. Skriver for Nukleotidene, NTNU. Instagram: torillblix torillblix@gmail.com

http://www.memoarerfraenvaar.blogg.no

Alene og forlatt

av den 29. april 2014

Bakom ordene
står jeg alene
forlatt

Det stikker
inni meg
stedet de sier blodet pumpes

Når du snur deg
når øynene dine ser bort
stikker det midt inni meg

Av den vonde sorten
og jeg angrer
at jeg ikke smilte

Hadde jeg bare vist deg
hva jeg tenker
men jeg er ikke sånn

For stedet de kaller hjerte
vet jeg ikke helt hvor er
bare av og til

Når du ikke er der
når du ikke ser på meg
kan jeg forstå hva de mener

Men alle ord om stikk i hjertet
mister betydning
når du en gang i blandt
smiler brydd

Tynne flak av evighet

av den 11. april 2014

Tynne flak av himmelen
faller i hodet mitt
stille vinterkveld
men jeg ser ikke snøen som faller, faller tungt
selv om den treffer meg i ansiktet og smelter sakte
for den går i ett med skyene bakom

Forvirrede fugler
faller i hodet mitt
lys vinterkveld
foran en luke av blå himmel
som har sprukket opp i skydekket
jeg ser dem alle sammen
de helt nære som treffer meg i ansiktet
og de langt der oppe foran den blå luken
det er langt mellom meg og himmelen

Enslige filler
faller tungt i hodet mitt
vinterkveld i april
men jeg ser dem ikke
de går i ett med himmelen
for skyene har rømt
universet åpner seg imot meg
og skinner i lys blått
alt er lys, lys og himmel, univers

Har jeg stirret for lenge
ut
når jeg ikke engang kan se
flak, fugler, filler
som faller ned i ansiktet mitt
smelter til vann
renner ned

Jeg kjenner dem mot huden
men alt jeg kan se er
lys blå evighet

Génocide

av den 8. april 2014

Vi vet ikke hva smerte er
vi vet ikke hva ensomhet er
vi vet ikke hva håpløshet bærer med seg
eller hva desperasjon virkeliggjør
for alt vi vet er feil

Vi vet ikke hva vi snakker om
vi vet ikke hvordan det er
å være alene
å ikke høre til
eller forstå
hvorfor ting er som de er

Vi vet ikke hva vi snakker om
når vi sier vi kjenner deres smerte
de er alene
deres hyl er fremmede for oss
men vi later som om vi forstår hva som skjer

De kaver og kjemper seg fram i mørket
de er alene
forlatt
vi er mange
og kikker ned på dem, mens vi hvisker
dette klarer du

Smerte, smerte og pine
ingen nåde
fra løvene i hulen
jaguarene på slettene
antiloper har det verst

De vil ikke klage
men klagesangen når oss
og rører et lite sekund noe
i oss
før vi snur om
og lar dem klare seg selv
antiloper kan også løpe
så de løper
for bare livet

 

Natt i byen min

av den 4. april 2014

Denne byen er for liten
for oss
jeg får ikke puste
mild vinternatt, en gylden, lys blå himmel

Vi suser gjennom stille gater
i din lave bil
tørr asfalt
det kjennes som Paris
jeg kjenner at jeg lever

Å rømme fra alt bak oss, gjennom gatene
stille, duse gater
mild vinternatt, en grønn himmel
bak ruter i en lav, sølvgrå bil
herligheten tar oss

Denne byen er for liten
vi gjør hva vi kan, farten gjør den større
hvem er vi til å dømme, ungdom i en rask bil
du er den du er
du sier ingenting
lar oss holde på
og venter til vi kommer igjen

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Forglem meg ei

av den 28. mars 2014

Jeg lukket øynene
noen sekunder
og da jeg åpnet dem igjen
var hun vekk

Da stod du der
ikke forandret, men utviklet
ikke en annen
ikke den samme

Hadde opplevd verden og dens smerte
uten meg
blitt voksen
uten meg

Kollektive drømmer glemmes
Gleden vi en gang delte
svinner hen
som deg må jeg nå klare meg alene

Nei
du smilte til meg i dag
og jeg så oss i øynene dine
du glemmer meg ei

Et døgnflueliv

av den 25. mars 2014

Ved kiosken strømmer de ut fra nærmeste utested. Korte skjørt presser seg mot grå dressbukser, ut i snøen. Ut i vinternatta. Bare knær skjelver, røde kinn smiler. De har spisse sko, og snus under leppa, tenner sigaretter. Leende, hylende, hensynsløse, men redde. De lever bare for i natt. Morgendagen eksisterer ikke. Håret som lå perfekt klokken seks i går kveld, er nå klokken tre ødelagt. Strømpebuksene som var nye, er nå revne. Hvite skjorter som var rene, er nå flekkete. Røde, gule, lange flekker. Brune skinnsko er våte. Er menneskene som smilte lørdag, de samme slitne søndag? Hva endret dem? Var det hun pene tidlig på kvelden, eller hun høye litt senere. Var det han første du kysset, eller eksdama hans du lå med etterpå? De ler høyt, og kjøper mat på kiosken. Fra champagne klokken åtte, til pølse i brød klokken kvart over tre. Rødsprengte, dovne øyne møter mine. Jeg står i lang, mørk siluett, midtnattsblå og sort. Skjørt som flagrer over flate, blanke sko, gammel kåpe som ikke varmer. Jeg står alene på snøen og skriver. Lysblå negler skjelver over en lysende iPhoneskjerm. For jeg skriver best om natten, tekst som blir hel søndag. Ytrer og skildrer en jeg møtte i går, i kveld, forleden time. Musikken stilner, tiggerens bongotrommer klaprer alene mot stille vinternatt. Jenter og damer og menn og gutter trasker hjem i ørska av champagne fra i går. Vi andre tar bussen i stillhet. Pusten går rolig, og jeg savner igår.

 

Ung kjærlighet

av den 21. mars 2014

En døgnflue

letter om morgenen

danser gjennom luften

lett og elegant gjennom natten

Unnslipper alle farer

kiler sine ofre

kjemper ingen kamper

En døgnflue

lander tungt om morgenen

sovner brått