Første innlegg..

av den 29. september 2016

Det klatrer en gammel mann oppover mot kirkeklokkene, han funderer tungt å hoppe. Lene seg litt lenger ut fra taket, enda litt lenger. Og idet han sier farvel til dette jordlige henter han seg inn igjen. Hvorfor gjorde mannen dette. Han som hadde et så vakkert og harmonisk liv. Med engler på baderomsgulvet og lavendel hengende mot sydspissen. De vakre kvistene som hans mor hadde hengt på glassverandaen da hun var ung. Han lovet å bo med henne til siste slutt, til hennes kropp ikke lenger var passende å lene seg mot.

Uten tittel

av den 27. september 2016

Jeg tenkte på deg og dragene over ansiktet ditt
smilehullet og rynkene som bare var dine
Jeg tenkte på språket ditt og ordene du valgte med omhu
slik omhu som bare du kunne ha
og setningene som krøllet seg sammen og vridde seg forbi de fleste ører
Jeg tenkte på øynene dine, på blikket ditt som kunne sette seg fast
i hvilken som helst lyktestolpe eller forbipasserende person
Jeg tenkte på gangen din og hvordan den bare var din
måten du svingte armene fram og tilbake på
sånn var du helt gjenkjennelig på lang avstand
sånn kunne jeg være trygg på at jeg kjente deg
Jeg tenkte på kroppen din
på de sterke armene dine som kunne bære hvilken som helst byrde
på den lange ryggen og de korte beina
Jeg tenkte på følelsene dine
de gode, varme, triste og kalde følelsene
som tok bolig i deg fra tid til annen
som risset seg inn i deg, som omkranset deg
som eide deg

En overkomisk forbrytelse mot eller ut av dikterskapet, tilegnet alle øvrige skrotskuffer. For hvem har vel tid til å klekke ut knappe titler som: Seremoni ingenting

av den 14. september 2016

hvor selskapet
brygges
ut av rødbrune
representanter
og onkler
– allerede spanske

hvor det serveres
et seks sigaretters måltid
med et
system kreps
over seks rogn
gjennom halvklekte århundre pattedyr
sekund
for mint for minutt
flasker modne dobber
av flipper og
blodbærene under
kneskålene

alt inn alt ut
igjen -/:;()kr&
@».,?!’ når natten
kommer kommer
og stedet blir avskummet

hvor i hagen
herrene plukker buketter
dildodendron til sine
oppblåsbare utvalgte
og planter sine stamtre i kunstgresset
før de skrumper tilbake inn
i husene sine
ved hjelp av en frivillig uniformert serie hermetiserte sølibatsjåfører.

— men derifra
noe langt mer
atskillig…

tvunget

av den 10. september 2016

serdumegdåseregdegdå
serdumegdåseregdeggå
serdumegdåseregdegflå
serdumegrives
serduegistykker
serduegflyr
serdumegspy

denne byen har kvelertak på meg
denne byen drukner meg
eg snakker isje om samme by

heldigvis finnes d broer i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis finnes d broer i denne byen

eg føler meg så langt nede når eg stopper og må legge hodet bak for å se kor disse bygningene når skyene

eg føler meg så langt nede

nede under bygninger

eg e holdt nede

eg holdes nede

de trykker meg ned

bruker meg i mitt stillbilde

te å heve seg sjøl

skyter fart

skyter mot

skyter i himmelen

BANGBANGBANG

trykket e så stort

som om finanshuset legger sin arm på meg sier stå her

og forlenges av d som e

av min kropp

av min tunge kropp

av min ensomhet

mine tunge sko

min ro

isje rart den luggen ikkje vil legge seg

isje rart d høyre øyet e videre på høyre side

isje rart d høyre øret ville stå lenger ut enn øret på venstre side

isje rart øverste del av hodet ikkje orket å være symmetrisk

eg trekkes i en retning, som e helt krakilsk

elektriske rykninger trekker i meg! vil bare IKKJE roe seg NED vil væhre, vil en helt an vei, klarer ikkje bestemme seg

og hvis d sånn, at frie fugler flyr høyest (eg leste d på et blått kort, d va forsovet skrevet på dansk, i tredje oppgang i min blokk) – så ska eg fly sidelengs, en ganske lang stund til.

.brev til peder dreper.

av den 10. september 2016

i går løp jeg. jeg løpløpløp. klarte ikke, snu meg tebake – hjerneskvist av trang luft og sviende lunger – hodet d dunker, og eg! eg føler meg så feig. eg e så feig, peder! eg e så feig. hver dag eg så fryktløs påstått av tanker eg ikkje lenger klarer å kontrollere, de e harde, (svarte) peder, tankene – de e harde mot meg – hodet mitt – sier te meg, at eg må ta d med ro, og eg forsøker å høre på ka hodet forteller men klarer ikkje lenger jage vekk den skrekken som setter seg i midten og skriker, rister i meg – rister minner ut av meg – kunne ønske eg var i stand til å

eg vil ikkje snakke med deg for eg klarer ikkje å snakke med deg. blåhvaler fra øverste skuteviken sluker ord så langt inn at når de puster ut så skjer ingenting – ikkje en lyd! ikkje én éneste REN tone – de formidler bare kroppsspråk og gigantiske bølger, synker med en tyngde så dypt ned at ingen føler – de e for evig! blå! alt for store hoder!

og når eg tenker på d gliset, de evige øynene så kan eg isje la være å smile som den hvalen, eg ville slått med den halen! eg ville spist blåskjell som siste måltid hver eneste natt. du har gjort så sinnssykt mye galt. så sinnssykt mye bra, for meg, og no ber eg deg, om å fortsette med det – og som den evige klisjeen, som eg gir deg no, rett fra hjertet, skulle ønske eg kunne si deg, og holdt deg litt i armene, for min del, ikkje for din del: d kaldt neste gang eg forgifter denne byen – d gjør meg glad, om holder fingre inn i øyne og tommeltottene presset mot drøvelen og forblir, sett fra det perspektivet, stum.

inntil det, tusen våte: hold mine favorittsteder i live, og den utsikten, fra de stjernene, stakken e for evig. ett år dreper, peder!

(denne gangen sees vi ikke igjen)

p

e

d

e

r

 

d

r

e

p

e

(r)

Lystens vandrer i et fremmed land

av den 9. september 2016

Brunetten som fløt bekymringsløst med bølgene fra sydhavsøyen i horisonten

Det året forlot jeg stranden og angrep byens svulmende gater

Tok på meg kappen og tilbød meg å hjelpe en fremmed på veien mot klarhet

Jeg sov aldri alene der nede

Musikken stoppet aldri å spille og jeg var klar for et siste kyss i baren

Forfulgt av en kvinne jeg ikke husker navnet på

i natt

Oppsøkt av frustrasjon

Slått i bakken av den unge jentas fantasier om et skamløst samleie med en fyr jeg kjenner

Det var ikke meg hun jaktet på

Stjernene falt ned fra palmene

Lyset brøt seg gjennom vidnuet bak gardinen og hvilte seg på min nakne kropp

Slik våknet jeg opp neste dag

Alene på mitt rom

Uten tittel

av den 31. august 2016

visernålen
festet til ankeret

med hengende punktøyer
er dopet

i aluminium
av alle oscillerende

kronbladers
elektriske lyngtråder

— — — —
— — — — —

HONEY, I´M HOOOOOOOME!!!

av den 29. august 2016

 

HEI ALLE SAMMEN.

Sommeren er definitivt over. Her jeg bor har den i alle fall ikke vært noe særlig annet enn pissesur, så jeg har tilbragt den liggende på sofaen med bøker på magen. Og jeg har reist vekk. Stukket av fra regnet og fra drittværet og inn i andre landskap, andre fortellinger, møtt masse folk jeg ikke ante noe om, i bøkene.

Og så har jeg drømt. Om å reise vekk?

Jo. Kanskje.

Should I stay or should I go, synger The Clash, et eller annet sted dypt inni åttitallet, og det slår meg at Joe Strummer´s spørsmål mangler et annet spørsmål, nemlig where, hvor. Hvor skal jeg i så fall bli, eller hvor er det egentlig meningen at jeg skal dra? Home is where the heart is, synger peter paul and mary, wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye, Homeward Bound synger Paul Simon og hjemme er det stedet der tankene flykter, der musikken spiller, der den elskede venter i stillhet.

Hvor er du fra, kamerat?

Jeg er langveisfra. Jeg er en sigøyner, jeg går og går og kommer aldri frem.

Jeg er den nye gutten i klassen, jeg er hun jenta som nettopp flyttet inn med foreldrene sine, musefletter og drømmer på størrelse med universet.

Jeg er norsk. Born and raised.

Jeg kommer fra Pittsburg, jeg kaller vanviddet frihet, problemene muligheter.

Jeg er ung og jeg er gammel. Jeg kommer fra en øy som heter Itaka.

Jeg er fra Odda og fra Askøy og fra Sandviken.

Det er her jeg lever, selv om det er kaldt.

Det er et stort hull i taket, og ute snør det overalt.

 

Jeg setter meg helt ute på det solvarme stupet, stirrer på ringedalsvannet

under meg jeg er en annen jeg er

nede på mikkelstøl og åpner en dør med en rusten nøkkel

finner en bibel og noen ølflasker, hiver de opp i sekken

mens jeg synger thunder road

jeg bor

i lyder sagens gate og har lagt meg på sofaen

klokken er halv tre alt

er stille naboene

har gått til ro legg deg inn

i sengen sier hun du får ikke sove her                         jeg er han som åpner øynene

jeg er han som aldri har sett henne så vakker

så levende med en liten månedanser i magen                         jeg er han

som ser på henne og sier du trenger meg                         jeg er

den gamle mannen

som sitter og venter med kofferten

 

jeg er ikke lenger i stand til å bo alene i dette huset

 

I følge den franske dikteren Stephane Mallarme, er virkeligheten noe som skal kulminere i en bok. Argentineren Julio Cortazar snudde det hele på hodet og hevdet at det var boken – litteraturen –som skulle kulminere i virkeligheten. Mitt hjem er det spanske språket og bøkene jeg har lest, skriver Roberto Bolano. Mitt hjem var alltid biblioteket, litteraturen, skriver Jorge Luis Borges.

Lesningen blir en alternativ måte å leve på, sier Tomas Espedal, og fortsetter: Jeg har lenge hatt ideen om å bo i boken, å innrede meg i litteraturen. Jeg får et rom, en seng, et langbord, så begynner jeg å danne et interiør.

 

Fortsett å sende inn tekster, folkens.

 

Lag rom, steder, ting som ikke finnes.

 

Alt godt fra Pedro

 

 

 

 

 

 

 

 

(meg) og alle de andre

av den 13. august 2016

Og alle disse menneskene.

På skolen, på bussen, på gaten.

Jeg lurer på hvem de er.

Og så lurer jeg på hvem jeg er.

Og så lurer jeg på hva de lurer på.

Og om de går rundt og lurer

like masse som meg.

 

Uten tittel

av den 12. august 2016


slank last
siste

lys beslektet
vinkelutslag

frem til spole
omtalt for innsnøring

hvor kjevene
sammensluttet arealet…