tvunget

av den 10. september 2016

serdumegdåseregdegdå
serdumegdåseregdeggå
serdumegdåseregdegflå
serdumegrives
serduegistykker
serduegflyr
serdumegspy

denne byen har kvelertak på meg
denne byen drukner meg
eg snakker isje om samme by

heldigvis finnes d broer i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis e d en del elver i denne byen

heldigvis finnes d broer i denne byen

eg føler meg så langt nede når eg stopper og må legge hodet bak for å se kor disse bygningene når skyene

eg føler meg så langt nede

nede under bygninger

eg e holdt nede

eg holdes nede

de trykker meg ned

bruker meg i mitt stillbilde

te å heve seg sjøl

skyter fart

skyter mot

skyter i himmelen

BANGBANGBANG

trykket e så stort

som om finanshuset legger sin arm på meg sier stå her

og forlenges av d som e

av min kropp

av min tunge kropp

av min ensomhet

mine tunge sko

min ro

isje rart den luggen ikkje vil legge seg

isje rart d høyre øyet e videre på høyre side

isje rart d høyre øret ville stå lenger ut enn øret på venstre side

isje rart øverste del av hodet ikkje orket å være symmetrisk

eg trekkes i en retning, som e helt krakilsk

elektriske rykninger trekker i meg! vil bare IKKJE roe seg NED vil væhre, vil en helt an vei, klarer ikkje bestemme seg

og hvis d sånn, at frie fugler flyr høyest (eg leste d på et blått kort, d va forsovet skrevet på dansk, i tredje oppgang i min blokk) – så ska eg fly sidelengs, en ganske lang stund til.

.brev til peder dreper.

av den 10. september 2016

i går løp jeg. jeg løpløpløp. klarte ikke, snu meg tebake – hjerneskvist av trang luft og sviende lunger – hodet d dunker, og eg! eg føler meg så feig. eg e så feig, peder! eg e så feig. hver dag eg så fryktløs påstått av tanker eg ikkje lenger klarer å kontrollere, de e harde, (svarte) peder, tankene – de e harde mot meg – hodet mitt – sier te meg, at eg må ta d med ro, og eg forsøker å høre på ka hodet forteller men klarer ikkje lenger jage vekk den skrekken som setter seg i midten og skriker, rister i meg – rister minner ut av meg – kunne ønske eg var i stand til å

eg vil ikkje snakke med deg for eg klarer ikkje å snakke med deg. blåhvaler fra øverste skuteviken sluker ord så langt inn at når de puster ut så skjer ingenting – ikkje en lyd! ikkje én éneste REN tone – de formidler bare kroppsspråk og gigantiske bølger, synker med en tyngde så dypt ned at ingen føler – de e for evig! blå! alt for store hoder!

og når eg tenker på d gliset, de evige øynene så kan eg isje la være å smile som den hvalen, eg ville slått med den halen! eg ville spist blåskjell som siste måltid hver eneste natt. du har gjort så sinnssykt mye galt. så sinnssykt mye bra, for meg, og no ber eg deg, om å fortsette med det – og som den evige klisjeen, som eg gir deg no, rett fra hjertet, skulle ønske eg kunne si deg, og holdt deg litt i armene, for min del, ikkje for din del: d kaldt neste gang eg forgifter denne byen – d gjør meg glad, om holder fingre inn i øyne og tommeltottene presset mot drøvelen og forblir, sett fra det perspektivet, stum.

inntil det, tusen våte: hold mine favorittsteder i live, og den utsikten, fra de stjernene, stakken e for evig. ett år dreper, peder!

(denne gangen sees vi ikke igjen)

p

e

d

e

r

 

d

r

e

p

e

(r)

Lystens vandrer i et fremmed land

av den 9. september 2016

Brunetten som fløt bekymringsløst med bølgene fra sydhavsøyen i horisonten

Det året forlot jeg stranden og angrep byens svulmende gater

Tok på meg kappen og tilbød meg å hjelpe en fremmed på veien mot klarhet

Jeg sov aldri alene der nede

Musikken stoppet aldri å spille og jeg var klar for et siste kyss i baren

Forfulgt av en kvinne jeg ikke husker navnet på

i natt

Oppsøkt av frustrasjon

Slått i bakken av den unge jentas fantasier om et skamløst samleie med en fyr jeg kjenner

Det var ikke meg hun jaktet på

Stjernene falt ned fra palmene

Lyset brøt seg gjennom vidnuet bak gardinen og hvilte seg på min nakne kropp

Slik våknet jeg opp neste dag

Alene på mitt rom

Uten tittel

av den 31. august 2016

visernålen
festet til ankeret

med hengende punktøyer
er dopet

i aluminium
av alle oscillerende

kronbladers
elektriske lyngtråder

— — — —
— — — — —

HONEY, I´M HOOOOOOOME!!!

av den 29. august 2016

 

HEI ALLE SAMMEN.

Sommeren er definitivt over. Her jeg bor har den i alle fall ikke vært noe særlig annet enn pissesur, så jeg har tilbragt den liggende på sofaen med bøker på magen. Og jeg har reist vekk. Stukket av fra regnet og fra drittværet og inn i andre landskap, andre fortellinger, møtt masse folk jeg ikke ante noe om, i bøkene.

Og så har jeg drømt. Om å reise vekk?

Jo. Kanskje.

Should I stay or should I go, synger The Clash, et eller annet sted dypt inni åttitallet, og det slår meg at Joe Strummer´s spørsmål mangler et annet spørsmål, nemlig where, hvor. Hvor skal jeg i så fall bli, eller hvor er det egentlig meningen at jeg skal dra? Home is where the heart is, synger peter paul and mary, wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye, Homeward Bound synger Paul Simon og hjemme er det stedet der tankene flykter, der musikken spiller, der den elskede venter i stillhet.

Hvor er du fra, kamerat?

Jeg er langveisfra. Jeg er en sigøyner, jeg går og går og kommer aldri frem.

Jeg er den nye gutten i klassen, jeg er hun jenta som nettopp flyttet inn med foreldrene sine, musefletter og drømmer på størrelse med universet.

Jeg er norsk. Born and raised.

Jeg kommer fra Pittsburg, jeg kaller vanviddet frihet, problemene muligheter.

Jeg er ung og jeg er gammel. Jeg kommer fra en øy som heter Itaka.

Jeg er fra Odda og fra Askøy og fra Sandviken.

Det er her jeg lever, selv om det er kaldt.

Det er et stort hull i taket, og ute snør det overalt.

 

Jeg setter meg helt ute på det solvarme stupet, stirrer på ringedalsvannet

under meg jeg er en annen jeg er

nede på mikkelstøl og åpner en dør med en rusten nøkkel

finner en bibel og noen ølflasker, hiver de opp i sekken

mens jeg synger thunder road

jeg bor

i lyder sagens gate og har lagt meg på sofaen

klokken er halv tre alt

er stille naboene

har gått til ro legg deg inn

i sengen sier hun du får ikke sove her                         jeg er han som åpner øynene

jeg er han som aldri har sett henne så vakker

så levende med en liten månedanser i magen                         jeg er han

som ser på henne og sier du trenger meg                         jeg er

den gamle mannen

som sitter og venter med kofferten

 

jeg er ikke lenger i stand til å bo alene i dette huset

 

I følge den franske dikteren Stephane Mallarme, er virkeligheten noe som skal kulminere i en bok. Argentineren Julio Cortazar snudde det hele på hodet og hevdet at det var boken – litteraturen –som skulle kulminere i virkeligheten. Mitt hjem er det spanske språket og bøkene jeg har lest, skriver Roberto Bolano. Mitt hjem var alltid biblioteket, litteraturen, skriver Jorge Luis Borges.

Lesningen blir en alternativ måte å leve på, sier Tomas Espedal, og fortsetter: Jeg har lenge hatt ideen om å bo i boken, å innrede meg i litteraturen. Jeg får et rom, en seng, et langbord, så begynner jeg å danne et interiør.

 

Fortsett å sende inn tekster, folkens.

 

Lag rom, steder, ting som ikke finnes.

 

Alt godt fra Pedro

 

 

 

 

 

 

 

 

(meg) og alle de andre

av den 13. august 2016

Og alle disse menneskene.

På skolen, på bussen, på gaten.

Jeg lurer på hvem de er.

Og så lurer jeg på hvem jeg er.

Og så lurer jeg på hva de lurer på.

Og om de går rundt og lurer

like masse som meg.

 

Uten tittel

av den 12. august 2016


slank last
siste

lys beslektet
vinkelutslag

frem til spole
omtalt for innsnøring

hvor kjevene
sammensluttet arealet…

Uten tittel

av den 12. august 2016

selv om jeg ikke sier det
selv om jeg ikke åpner munnen for å si det høyt

selv om jeg ikke stiller opp i klassekampen
for et tosiders intervju
selv om jeg ikke takker ja til en invitasjon fra dax18
selv om jeg ikke stiller meg opp øverst i nordre og roper ut
selv om jeg ikke legger meg over togskinnene
selv om jeg ikke blir oppspist av selvmedlidenhet
selv om jeg ikke drikker meg full hver eneste kveld
selv om jeg ikke synger av full hals

selv om jeg ikke ligger i fosterstilling
selv om jeg ikke venter på din godkjennelse
selv om jeg ikke bryr meg
selv om jeg later som om jeg ikke bryr meg
selv om jeg aldri sier det
selv om jeg aldri har åpnet kjeften med en intensjon om å si det
selv om jeg ikke står for det
selv om jeg hater det
selv om alt går til helvete
selv om jeg dør
selv om alt jeg kjenner en dag ikke lenger eksisterer
selv om det aldri ble noe mer

så elsker jeg deg

jeg leter etter deg

av den 12. august 2016

jeg leter etter deg
jeg går ut døren
uten mål og mening
og tar til høyre
jeg tar alltid til høyre
jeg leter etter deg
i busker og kratt
i skogen og i veikanten
i blomsterbedet
og i enden av hagen
i utkanten av byen og
på bussholdeplassen
jeg leter etter deg på
stamkafeen
på gårdsplassen
på tunet
i grishuset
på låven
i stuggulåna
inne blant ripsbuskene
jeg leter etter deg i kjelleren
jeg går helt i kjelleren
fordi jeg leter etter deg
jeg leter etter deg i
oppgangen
på badet
i gangen
jeg leter etter deg på vaskerommet
på verandaen

jeg leter etter deg i dalen
på fjellet
midt på landet
på en forlatt bondegård
jeg leter etter deg
i avisene
på mobilen
i alle bøkene jeg kjenner og har lest
jeg leter etter deg i ansiktene
til menneskene jeg kjenner
og til de jeg har aldri har hilst på før
jeg leter etter deg i blikket til de som passerer meg på gaten
i det jeg stopper opp og finner fram kartet
ja kartet
kartet som skal føre meg til deg

Heimafrå

av den 4. august 2016

Det var ein sommar, eg gikk rundt og det var kalde skyar over meg, svarte skyar og flaggermus under brua der eg gikk, eg glodde på det blanke vatnet som var så raudt og mørkeblått at eg nesten falt uti. Eg greip etter ei hand, slik du gjer òg, eg greip tak i lufta som var kald og fuktig, famla rundt med hendene i vêret, velta nesten. Det byrja ikkje å regne enno, fordi endene symde rundt og rundt i ring enno, dei glefsa etter brødsmular frå hagefesten og folkehavet, dei trippa rundt på land og pekka i seg smular frå forlaten åstad, kvakka mot kvarandre, såg ikkje på meg. Eg måtte gå så fort for å ikkje kome for tidleg, men det var allereie for seint. Eg snubla over småstein i kveldsmørket, eg håpa eg ikkje forsvann i det blå vatnet slik som dei andre endene. Sanda knaskra under skoene, det datt tørre blomar ned frå trea, eg måtte passe meg for å ikkje få dei i hovudet, skulle bruka hjelm, skulle hatt på knebeskyttarar for å ikkje dette i bakken. Eg viste finger til dei svarte trea, retta tunge til dei blafrande blada, trappa hardt i bakken så han skulle bli redd og stikke herifrå. Det vart dag eit par månadar etter, og eg sto på tråppa og såg på måsane.