Uten tittel

av den 12. august 2016

selv om jeg ikke sier det
selv om jeg ikke åpner munnen for å si det høyt

selv om jeg ikke stiller opp i klassekampen
for et tosiders intervju
selv om jeg ikke takker ja til en invitasjon fra dax18
selv om jeg ikke stiller meg opp øverst i nordre og roper ut
selv om jeg ikke legger meg over togskinnene
selv om jeg ikke blir oppspist av selvmedlidenhet
selv om jeg ikke drikker meg full hver eneste kveld
selv om jeg ikke synger av full hals

selv om jeg ikke ligger i fosterstilling
selv om jeg ikke venter på din godkjennelse
selv om jeg ikke bryr meg
selv om jeg later som om jeg ikke bryr meg
selv om jeg aldri sier det
selv om jeg aldri har åpnet kjeften med en intensjon om å si det
selv om jeg ikke står for det
selv om jeg hater det
selv om alt går til helvete
selv om jeg dør
selv om alt jeg kjenner en dag ikke lenger eksisterer
selv om det aldri ble noe mer

så elsker jeg deg

jeg leter etter deg

av den 12. august 2016

jeg leter etter deg
jeg går ut døren
uten mål og mening
og tar til høyre
jeg tar alltid til høyre
jeg leter etter deg
i busker og kratt
i skogen og i veikanten
i blomsterbedet
og i enden av hagen
i utkanten av byen og
på bussholdeplassen
jeg leter etter deg på
stamkafeen
på gårdsplassen
på tunet
i grishuset
på låven
i stuggulåna
inne blant ripsbuskene
jeg leter etter deg i kjelleren
jeg går helt i kjelleren
fordi jeg leter etter deg
jeg leter etter deg i
oppgangen
på badet
i gangen
jeg leter etter deg på vaskerommet
på verandaen

jeg leter etter deg i dalen
på fjellet
midt på landet
på en forlatt bondegård
jeg leter etter deg
i avisene
på mobilen
i alle bøkene jeg kjenner og har lest
jeg leter etter deg i ansiktene
til menneskene jeg kjenner
og til de jeg har aldri har hilst på før
jeg leter etter deg i blikket til de som passerer meg på gaten
i det jeg stopper opp og finner fram kartet
ja kartet
kartet som skal føre meg til deg

Heimafrå

av den 4. august 2016

Det var ein sommar, eg gikk rundt og det var kalde skyar over meg, svarte skyar og flaggermus under brua der eg gikk, eg glodde på det blanke vatnet som var så raudt og mørkeblått at eg nesten falt uti. Eg greip etter ei hand, slik du gjer òg, eg greip tak i lufta som var kald og fuktig, famla rundt med hendene i vêret, velta nesten. Det byrja ikkje å regne enno, fordi endene symde rundt og rundt i ring enno, dei glefsa etter brødsmular frå hagefesten og folkehavet, dei trippa rundt på land og pekka i seg smular frå forlaten åstad, kvakka mot kvarandre, såg ikkje på meg. Eg måtte gå så fort for å ikkje kome for tidleg, men det var allereie for seint. Eg snubla over småstein i kveldsmørket, eg håpa eg ikkje forsvann i det blå vatnet slik som dei andre endene. Sanda knaskra under skoene, det datt tørre blomar ned frå trea, eg måtte passe meg for å ikkje få dei i hovudet, skulle bruka hjelm, skulle hatt på knebeskyttarar for å ikkje dette i bakken. Eg viste finger til dei svarte trea, retta tunge til dei blafrande blada, trappa hardt i bakken så han skulle bli redd og stikke herifrå. Det vart dag eit par månadar etter, og eg sto på tråppa og såg på måsane.

En merkelig jente

av den 1. august 2016

Det var en regel i klasse 3B ved Stavanger katedralskole at ingen snakket med Mathilda Sørensen. Den selv lite taletrengte jenten satt alene ved plassen nærmest utgangen. Herfra kunne hun, om behovet ble sterkt nok, raskt smyge seg ut for prisen av en anmerkning idet lyden av døren som lukket seg bak henne, ikke så ulik som den av noen som svelger, gjorde alle oppmerksomme på hennes urettmessige fravær. Jenten skjøv nå noe av det mørke, tynne håret sitt bak det ene øret. Foran tavlen styrte læreren, som akkurat hadde kommet inn i klasserommet, med spennene til skinnskuldervesken sin på det slitne kateteret foran tavlen. Det stod igjen tilsmussede skisser av molekyler i kritt bak ham, skjorteryggen hans allerede litt hvit fra da han hadde kommet bort i det. Mathilda så heller mot de høye vinduene langs veggen lengst unna henne. Himmelen var fortsatt nesten helt klar og solen fikk snøen, som hun tidligere hadde knirket seg gjennom i de gule gummistøvlene sine, til å glitre stadig nye steder ettersom øynene hennes gled over den. Hun tenkte det var som om stjernene hadde falt ned fra himmelen samme natt og knust som kolossale vaser i tusen millioner, hvite sandaktige biter. Mathilda skyndte seg å skrive den lure formuleringen ned et sted.

Som mange andre hadde hun kommet for sent den samme morgenen. Det ble sagt at den værfaste køen hadde ålt seg helt fra Madla sentrum, og frem til langfriminuttet hadde det fortsatt å renne inn nye elever til de halvtomme klasserommene, slitne og rødmende fra kulden som hoper av foreldreløse etter en krig. En stund hadde Mathilda, mens hun selv satt fast, latt seg underholde av alle de oppgitte, voksne menneskene som kom ut for å stå på tærne og kikke over de endeløse biltakene foran seg før de hoderistende satte seg inn i varmen igjen for å fortsette å skifte radiostasjoner, men så hadde hun blitt opptatt av jenten som hadde plassen bak henne i bussen og gråtkvalt hvisket i mobiltelefonen sin til kjæresten sin. Det var bare bussjåførene som ikke lot til å la seg plage særlig av påkjennelsen. Mens Mathilda litt senere igjen hadde krympet seg for varme i det grå bussetet sitt, pyntet med rette linjer og små geometriske former i primærfarger, hadde hun lurt på om det var en kulturell forklaring på dette. Det fikk henne jo alltid til å smile hvordan de hovedsaklig polske, EØS-innvandrede bussjåførene vinket til hverandre når de kjørte forbi hverandres busser, så ulikt kjølige nordmenn. Kanskje, mens sjåførene stoisk ventet ved sine skipsaktige ratt på at snøen skulle falle for Stavanger, Norges nesten bestandig forskyede oljehovedstad med en nedbørsmengde nær Afrikas regnskoger, var det den samme tålmodigheten som slo inn som hadde fått det polske folk gjennom tiår med brødkøer og byråkrati før generalen og statsministeren Piotr Jaroszewicz med sine endeløse pakter og pekefingre endelig hadde møtt sin ende! I sine siste år, hadde nylig Mathilda dypt fascinert lest i National Geographic, hadde det tidligere statsoverhodet blitt svært paranoid og forsiktig. Til slutt hadde han likevel blitt funnet på hjemmekontoret sitt med hodet sårt fra sløve slag påført mens han ennå var i live og et belte trangt spent rundt halsen etter en antikk isøks han selv en gang stolt hadde stilt ut på skrivebordet sitt. Eller kanskje bussjåførene bare var rolige fordi de var de eneste som faktisk var der de skulle være og kunne føle de brukte tiden produktivt; de ville uansett blitt sittende hvor de var, og dette var i det minste en forandring fra hverdagen.

Latter i det ene hjørnet av klasserommet fanget Mathildas oppmerksomhet. I sentrum for det var Anita Lyngstad som satt og pirket i pastaskruene på bunnen av det gjennomsiktige salatbegeret sitt med en hvit plastgaffel mens hun ventet på at timen skulle begynne. Hun var en munter jente med kort, mørkt hår – og klassens representant i elevrådet. Den skjærende lyse stemmen hennes og hvor naiv hun noen ganger kunne være, blant annet eksemplifisert av alle gangene hun la den bærbare datamaskinen sin igjen på en tilfeldig trapp på skolen og ble overrasket når den ikke var der når hun kom tilbake (enten fordi noen faktisk hadde stjålet den eller fordi noen tok vare på den i et klasserom nær), gjorde at at hun til tross for at hun var blant de populære likevel ble baksnakket heftig av mange. Mathilda, som egentlig skulle ønske alle var litt mer som Anita Lyngstad, syntes å overhøre det stadig vekk. Den andre hovedrollen idag var Martin Lie Hegstad. Han hadde rufsete mørkeblondt hår og gikk alltid småstilig kledd med gensere over finstrøkne skjorter. Mathilda forstod egentlig hva mange jenter så i ham, men fant ham også litt veldig ufordragelig. Faren hans var en slags tidligere ambassadør og hadde nå et viktig embede i Stavanger Høyre mens sønnen spilte klassisk piano. Likevel gikk Martin som en klisjé rundt med rødt Palestina-skjerf og lærte seg selv hebraisk på fritiden for en gang å kunne dra til Israel og skvære dem opp med Palestina eller noe. Det falske ble forsterket av hvor følsom han var for det sosiale. Mathilda hadde mange ganger sett ham bare smile beklagende til de han snakket med for så å ta igjen en mer populær person som kom forbi. Ingen snakket om dette hierarkiet Mathilda syntes å se overalt, men det virket som om alle hadde en implisitt forståelse av det. Hvis noen tvang hele klassen til å rangere hverandre var hun sikker på at resultatene ville blitt mer eller mindre de samme, med henne selv alltid på bunnen.
«Det er sant da,» sa Anita likegyldig, selv om hun var irritert, for å indikere oppriktighet.
«Hva snakker dere om?» spurte en birolle. Katrine? Amalie? Mathilda kjente ikke igjen stemmen.
«Anitas søster så dobbeltgjengeren sin etter et … nachspiel,» sa Martin. Alle i dette hjørnet av klasserommet lo hjertelig av implikasjonen. Mathilda forstod ikke hvorfor alkohol og dets effekter alltid fikk folk til å le så lett, voksne og ungdom. Kanskje, som ved et trylleslag, ville hun også begynne å synes alkohol var hylende morsomt det samme øyeblikket hun smakte sin første dråpe. Man skulle ikke dømme for raskt.
«Jeg mener,» begynte Martin og fikk et fjernt drag ved øynene, «selv om søsteren hennes tror at hun så dobbeltgjengeren sin, og selv om Anita tror på søsteren sin, så finnes det fortsatt langt enklere forklaring på det enn å måtte forholde seg til at det faktisk er snakk om dobbeltgjengere.»
«Jeg sier jo ikke at det er noe paranorm– …»
«Okay, alle sammen,» sa en grov, voksen stemme. Det var læreren. Han fant frem en av de store, hvite tavlelinjalene med kraftig gult håndtak, og tall og detaljer i rødt og grønt. Idet resten av klassen kopierte foretaket i miniatyr hørtes raslingen i ryggsekker og pennaler ut som et vindkast gjennom en klynge bladtunge trær. De hadde gjort seg ferdig med vektorer, forklarte læreren, og nå skulle de begynne på romgeometri. Øyeskyggehøyforbrukende Vanessa Frandsen, observerte Mathilda, ble ferdig med å tegne det samme læreren snart hadde satt på tavlen før alle de andre og ble sittende å se ut av vinduet. En veldig treg, eldre mann med hatt kom gående forbi med bæreposer fra klesbutikker. Imellomtiden fikk åpenbart ikke rødhårede, blankøyede Amalie Tystbø med seg et ord av fruktene fra lærerens mastergrad i kjemi, hun hadde forøvrig lagt en god del på seg i det siste og Mathilda hadde overhørt rykter om graviditet med Matias i A-klassen, mens Rikardine Sofie Amarantha Breland, med skitne briller på nesen, fortsatt lette etter linjalen sin. Og ingen i hele klasserommet snakket med Mathilda Sørensen.

Det foregikk noe uvanlig i Stavanger, anno 2015. Mathilda hadde både overhørt det mange steder og lest i avisene om det. På YouTube hadde hun til og med sett en engelskspråklig dokumentar om fenomenet hvor den hippe, amerikanske programlederen med ironisk skjegg tok seg tid til å smake på en brødskive brunost mellom alle intervjuene og forklaringene. Han laget grimaser og spyttet det ut på fortauet. Det siste året hadde det i Stavanger-området blitt rapportert besynderlig mange tilfeller av nærkontakt med dobbeltgjengere. Det kunne skje når som helst, som midt i ens egen bursdagsfest mens ens venner og familie så på, eller når man var helt alene: En middelaldrende bonde hadde for eksempel en tåkete, mørk morgen i arbeid på åkrene sine måttet stoppe traktoren foran en kopi av seg selv som stod i veien. Bonden hadde, skjelvende og tørr i munnen, klatret ned fra traktoren og endt opp med å håndhilse på kopien sin som deretter simpelthen hadde snudd seg og forsvunnet tilbake i tåken mens originalen stod lammet igjen. Mange mente den såkalte dobbeltgjengerepidemien bare var en slags dille, man snakket om Dawkins’ hypoteser om memer — idéer som formes og sprer seg som gener i befolkningen — og om massehysteri, men tilhengere av slike kulturelle og sosiale forklaringer hadde vanskelig for å begrunne den geografiske ekslusiviteten til fenomenet. De største konkurrerende hypotesene kretset rundt atmosfæriske endringer forårsaket av global oppvarming. En miljøforsker hadde foreslått at disse skapte gode vilkår for en sjelden form for luftspeilinger mens en annen hevdet de slapp løs mildt hallusinatoriske gasser i steinrøysen på Jæren. I en stor kronikk i Aftenposten hadde den førstnevnte forskeren avsluttet ved å påpeke at dobbeltgjengeren fra gammelt av var et tegn på ulykke, mer spesifikt at man selv eller noen man kjente ville dø snart, og at man burde se på dette som et siste advarsel fra planeten om vår skjødesløse spredning av karbondioksid. Mathilda elsket sære mysterier som dette, men fordi emnet var så populært unngikk hun å engasjere seg noe særlig.

Uten tittel

av den 25. juli 2016

bjellene ristes lydløse
og gatene blir gravide

et drypp av taklampen
sirkler gjennom skalletaket

bryter sirkelen
bakom blikket

brekker
fattning av…

Jevnlig

av den 21. juli 2016


reiser han seg under parketten
innerst i en vinkel

blek uten innfattning
blind som en lampe

slår han seg over
rytmisk regelmessig

skaller pannen
fri fra fingrene

på nytt atter om
igjen og en gang til

til pæren når sin
endelige størrelse

Liten og stor

av den 18. juli 2016

det finnes nok av meg
til å drukne meg selv i meg selv

jeg er liten nok
jeg kan drukne meg selv i meg selv

de er tilstrekkelig langt borte
men de vil se meg forsvinne

Historien vil ikke temmes

av den 18. juli 2016

 

historien vil ikke temmes
av utenforstående
den vil bare ligge i sengen og sparke
fra seg alle bena
den foretrekker å bite av sin egen hånd
fremfor å ha den avhugd
historien er ikke skjorten,
men huden
skal du vrenge av deg det som
holder deg sammen, kanskje?
eller er historien en fremmed
som forsøker å gå i ett med deg?
et tilskudd til identiteten? eller
snarere
knokene i ryggmargen?
min historie
kaster anker i magen
kveiler seg opp gjennom ganen
og jeg forsøker å kaste ut en løkke
rundt et tre
eller en annen
som kan lytte når jeg taler
i rytmen jeg ikke har forstått

Uten tittel

av den 14. juli 2016

blikket veksler
mellom å
speile seg 
i overflaten
og gløtte mot bunnen

Kvinnen fra fremtiden

av den 13. juli 2016

Jeg vil tilbake i fortiden

for å løsrives

fra fremtiden

Spytte meg selv i ansiktet

og spørre hva jeg vil oppnå

med en kniv på strupen.

Fortelle den livredde gutten på berget

at ditt liv er ønsket

av en gudinne, så menneskelig

og poetisk eventyrlig.

Det finnes en kvinne fra fremtiden,

hodestups forelsket

i deg