e-moll.y.

av den 4. juli 2016

redd

redd

redd

åegesåredd

noen dager går sånn, at eg tenker eg e så fordømt svak, som ser for meg et scenarium, som ser han for meg som eg gjorde i københavn, som om han va der, med en jente, kysset, en jente, stod der, ung & vakker, eg griner! å eg griner. på bussen: mitt sinn føles så vektløst vakkert – d stopper halvt om der for eg kommer på kor vondt d gjør, kor ondt d gjorde, og borrelåsene! norsk tiger! klør i mitt hjerte. og eg husker då, og kan ikkje glemme då, før hjernebarken sier takk og farvel, den sjette september, og solen, og leah over puddefjordsbroen, og han med hetten på hodet, og inderlige følelser og mest av alt kossen eg egentlig ikkje kunne fordra meg sjøl -eller no: i beskrivelsene av blødningen- rundt han av den enkle grunn eg ikkje VILLE FØLE PÅ AT
ska du fukins aldri gå hem S? kan du fukins snart holde kjeft. kulan å besøke min hjerne du e bare en TJOHMMI som ikkje spiller nåkke ball inni mitt hodet mer står i ro når ikkje nåkke diameter du i den sirkulerte sirkelen  regner deg som spilleren fra tjuemeteren som har komplekser for den meteren tjommi du HASJE SJANSE! du kommasje forbi d forsvaret bare står der i hjørnet og sipper i de hendene som viste seg å være aLt for store du rommer ikkje ballen tjommi du rommer ikkje KRÅPPEN MIN du klarer ikkje funke tjommi å ka e d DåEH ka e d du vil! ka ska eg gjøre tjommi! du e så fjern i kveld! og eg tripper ned trodde eg kunne skuespille hør då S dette e komisk eg suger på å spille men eg spilte deg, du spilte meg, du spilte meg mer enn ka eg taklet i deg på d tidspunktet du fukins headet den ballen midt i brystet på meg fra femmeteren slo den eneste pusten eg hadde i eie ut av !ka! eg kunne føle d!å !ka eg klarte å ta innover meg då åh!nåh! pustebesvær for nåkken må gå en av oss må gå en av oss måh!

og eg sitter igjen. med tapte ord. nåddeikkjefram. de tok ikkje form som enDel av mitt språk, d lingo d artikulasjon! min hjerne! den sluttet å virke! klarte ikkje si. følte bare masse. en hjernemasse. massesmelt. hiroshima spis meg opp tjernOOObyl sleik mine bein eg vokser et krater eg e så høy eg føler meg så lav vil gå i gresset så eG! går ned i kne. eg blir her. skimter meg så vidt
henger under grønne trær

lukter litt på barken for å søke å overføre

tanker eller lukter
de va så presis i min hjernehukommelse i ditt nærvær i mitt huske i mine øyne stod du der og skinte mens du sa t meg, de fine greiene, eg aldri elsket å høre, S eg elsket ikkje ordene dine t meg, eg elsket ordene dine fra deg ut i luften, ditt nærvær t meg, eg elsker din tilstedeværelse på en an planet eller når du klatret opp stakken, når du preiket om himmel eller policy, dine drøye øyne eg har sans for ditt sløve blikk eller vent har eg mer! kan du si t meg, at du gikk rundt og sa, og lot meg være igjen død.ute. fylte meg sjøl med blekk og kuler hamret meg sjøl opp med en spiker mens eg gjorde deg til en imaginær skytter skyterskyterskyter eg blør å hjelp eg BLØR fra tarmer og ører fra negler og kjever eg blør d renner salte dråper sylskarpe nedover svelget. så angrer eg då, på at eg sa de ordene eg sa, du ser ny dag eg gjør grå t svart å kom her, mørket, kom å ta på meg
har sluttet å grine
av dine skeive bein

.

hadde

eg bare kunne forklare

ka som gjorde

han interessant. eg har problemer. og eg føler minnene av han renner som vann gjennom min fingre -fingrene bak hodet-. eg må erkjenne eg begynner å glemme. eg vetsje ka eg ska gjøhre! hjeLPMEG! ska han no gå fra å være nåkke til å ikkje være nåkke men får beholde sin plass i min hjerne der! d perverst! d esje greit d føles ikkje riktig og likevel, en eller annen impuls, en eller annen simulator lar han FORBLI der uten at eg med mine evner, min kontroll, kan gjøre nåkke med d. eg blir så redd, når eg ser din kropp, S.
eg blir så fordømt redd og eg får endå fysiske plager, av tanken på deg.
«så sent kan man innse».elsker. eg ((?e?)) forelsket -i- det mitt moralske anliggende betrakter som en illusjon. eg tror eg kjenner, men eg kjenner ikkje, og behaget! behaget han sier sånn t meg at nei! eg hadde ikkje hatt d fett m deg, og spør meg ikkje koffår behaget stritter og dytter sine fingre inn i ørene på meg! eg klarasje å svare, klarasje svare på nåkke med eller om deg lenger, d gikk så fort, liten database intakt og ødelagt av anrop og SMS, vi gikk S, vi går. no. over hver vår bro. ikkje mere puddefjord. eg må legge deg vekk
ikkje i denne byen
men et helt ant sted
og når eg kommer frem t køben så lover eg meg, at då e eg borte, ska føles evig – men så vakkert, alltid: hodet fylles med rødvin.pupillene mine e svartere enn igår. d esje hat. d kjærligheten.

d tar visst tid å skape visshet
skal eg ta deg inn i min bevissthet
e d alt
å så kjærlig, så avhengig
å så kjærlig

skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret
skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret

og her går jeg og svermer
og vet ingenting
så uskyldig så fornærmet
for ting for ting for ting
som vi holder sammen for å slippe å
føle
føle
føle
og slippe å tenke den eg e
og på den den eg ble
med deg

//norsk tiger.

Uten tittel

av den 3. juli 2016

Ordene forsvinner, og jeg

står igjen

tom og tafatt.

I en Einstein-Rosen-bro er jeg

brettet rundt

meg selv, og i håpet om å trenge

gjennom har jeg falt

bak hendelseshorisonten,

og kommer ikke ut igjen.

 

Tyngekraften spiser

mine

små

skritt.

Men jeg kan også fortelle historier

av den 30. juni 2016

sammen er
vi kitschy kjærlighet
som siden skal henge på juletreet
med det andre skrapet du har
rasket sammen
på det du omtaler for deg selv som
dannelsesreiser
men som egentlig er en backpackertur
gjennom ryggmargen min
som om man bare kan farte rundt og prate
fortrolig prate hengivent med de mindre
eiende
og tro man har
en relasjon
at man har posisjonert seg etisk riktig
i den globale kjærlighetstrengende
virkeligheten, kan tenke på seg selv som
omsorgsturist
du er en vagabond
jeg og Bauman er fanken meg enige om
at du er en vagabond
du syr narrativer av juggel
og henger det opp på en grønn gran
kom her unger, så skal jeg fortelle
en historie
om livet

det var kitschy kjærlighet, unger
det så ut som en håndflettet suvenir
så ut som en ærlig pris

unger, det røyk som bare rakkern

 

Drukner i dype ordflommer

av den 29. juni 2016

I skyggen av en terrasse, lengst inne i hjørnet, sitter jeg med to nyoppdagede venniner som aldri var mer enn et anonymt par skikkelser blant mengden av folk jeg heller ville være sammen med på ungdomsskolen.

Jeg spekulerer i tanken på at det snart skal komme enda en kursorisk samtale om hvor jeg er og hvor jeg skal i livet, fra en av disse grå plakettene som egentlig bare ønsker at jeg skal kunne gjengjelde tjenesten og spørre hva det er de holder på med for tiden. Jeg gir en god faen i hva disse menneskene studerer. Jeg holder på å drukne.

Men jeg ankom denne festen sammen med en som betyr noe for disse folkene. Så jeg fortsetter å spille, skyter ut en vittig kommentar om hvor gøy det hadde vært om det var vi to som ble sammen, istedenfor. Ser meg rundt etter noen jeg tror jeg kjenner og håper på at dette blir siste stopp før vi to må av.

Jeg vil snakke om livet på utsiden, om kompisen min som forsvant helt sporløst på nyttårsaften for 1 år siden og John Bonhams ekstravagante trommesoloer fra 70-tallet. Jeg vil ikke ha militær rutiner og jus studenter. I kveld vil jeg bare ha lsd og flyktningkrise. One night stands og glemte drømmer. Jeg vil vite dine mørkeste hemmeligheter og fortelle deg noe som lar oss føle oss som de eneste menneskene igjen her på denne jord. Forlatt av de andre som ikke turde å spørre hvor det ble av menneskene som døde for oss, helt meningsløst.

Allting ryker

av den 28. juni 2016

porene stikker
seg åpne

bobblene knekker
i lysvill blanding

kjernene rasler som
grus ut av mose

Uten tittel

av den 27. juni 2016

Hun er en elefant i havet
som synker dypere
små bobler pipler langs snabelen de når overflaten ikke hun
En elefant i et hav
synker mot evighet i evighet
bunnløs frykt
det som hun aldri nådde

Himmelen

Bøkene

Tankene som er gode

Bobler langs elefantkroppen
minnene våre om henne

Hvorfor jeg ikke svømmer oftere/Om å forsvinne

av den 23. juni 2016

 

Det er sommer. Kjæresten min er på jobb og jeg sitter alene i huset og blar i noen bøker jeg nettopp har kjøpt, romaner som jeg gleder meg til å lese. Jeg hører på musikk også, hele tiden, åpner døren ut til hagen og setter meg der ute, lukker øynene og hører på sangen som lekker ut fra stuen. Jeg kan ikke huske hvordan det begynte, men allerede i 8 års alderen var musikken et av de stedene jeg stadig oppsøkte. Jeg satte på den ene Beatles-platen foreldrene mine hadde og dette husker husker jeg: At jeg kunne forsvinne, at musikken var en slags tunell man kunne gå inn i og der skjedde det ting som jeg ikke ante noe om, men som jeg likte. Senere skulle jeg lese Alice In Wonderland og kjenne meg igjen; når jentungen løper etter den hvite kaninen og forsvinner ned i hullet begynner også hennes verden – den verden hun kjenner – å forsvinne. Og andre ting trer frem. Sånn var det: Med hodet mellom høytalerne lå jeg og hørte på Paul McCartneys bass, gitarene på I Want You (She´s so Heavy), som er så mørke, triste og sinte på en gang. Jeg husker George Harrisons fabelaktige letthet når jeg snudde platen; Here Comes The Sun, sang han og først mange mange år etterpå, da jeg for første gang lå ved siden av en jente en sommer som nå kjennes uendelig ut – først da var jeg helt i stand til å forstå sangen; det er de vanligste tingene som gjør oss lykkelige. Et smil, en berøring, et blikk, solen som skinner og du som er femten år og skal leve for alltid. Da jeg var ungdom fikk jeg stadig høre at virkelighetsflukt var noe av det verste man kunne finne på. De tenkte riktignok på dop og selvbedrag og feighet, de voksne, vil jeg tro. Men jeg tenkte alltid på musikken. Å flykte fra virkeligheten var for meg alltid en fabelaktig trip, og sånn har det fortsatt. Jeg hører fremdeles på musikk hele tiden. Mens jeg dusjer. På butikken. Når jeg går tur med hunden. Når jeg skriver bøker. Og det slo meg her om dagen, at den eneste grunnen til at jeg ikke oftere går i svømmehallen er fordi jeg kjeder meg om jeg bare skal svømme, frem og tilbake. Jeg drømmer om å kunne høre på en spilleliste jeg kaller File Under Water mens jeg dukker under og forvinner. Det hadde vært noe.

 

uten tittel

av den 11. juni 2016

Et dikt jeg jobber med, men som ikke er ferdig. Kunne gjerne tenkt meg tilbakemeldinger på dette utkastet.

jeg har glemt ansiktet ditt; svart skygge,
navnet, det eneste jeg husker,
tolv ganger september, tolv ganger høst,
tyst stemme, en stilnet vind

ansiktene visner, blomster
henger med hodet, begravd i snø,
frastjålet høsten, er du og snøen ett,
meitemarkene fjerner magien
ved mennesker; kjøtt og blod
degradert til støv

ansiktet ditt har forsvunnet
fra hukommelsen,

men du er ikke død
før jeg har glemt deg

helt

00.00

av den 7. juni 2016

klokkekanyler
tegner rytme

i revne ellipser
stikker til seg

et midlertidig
rom for venting…

Haikeren

av den 7. juni 2016

Bilene suser forbi over den sprøstekte asfalten

som knaser i medvind, der hvor eksoståken

spes ut og dekker til luftens krystaller.

Nakne ansikter som skjuler en gjemt historie,

og et dusin navn jeg aldri vil lære å kjenne.

En tilsynelatende enslig eksistens

som opphører å flambere

når hjulene deres ruller ut av sidesynet

til en strandet poet i veikanten.

Motorduren fra en endeløs elv av bortkomne sjeler

dundrer gjennom hodet og spilles over lyden av

trærne som puster i vårsolen.

Ved dette veikrysset kan jeg sitte i timevis

og bare tenke på de tusener av øyeblikk jeg ikke vill få oppleve.

Om jeg var en fugl ville jeg blitt spist,

for jeg drømmer heller enn å faktisk fly.

Så jeg strekker ut hånden og venter

på at noen skal komme å ta meg med på en reise

langt vekk fra dette stedet.

Langt vekk fra disse folkene

jeg egentlig aldri kjente

og som heller aldri turte å fly av sted