all tiden du har

av den 7. juni 2016

all tiden du har

sovet uten å våkne, og jeg
skulle ønske du var en blomst, en plante; tilbake
etter smeltingen av snø år etter år
er du like borte dag for uke

all tiden du har

vært i den tro at du skulle leve
til det neste århundret, bryte ut
av skallet, skride over barrierer;
se verden fra andres øyne
enn dine egne

all tiden du har

gått på den samme jorda, tusen slektsledd
før oss, som nå bare er
levninger, vev og knokler lagt på et sterilt bord;
et menneskes liv, redusert til beinrester

og all den tiden jeg forsøker

å akseptere at vi ikke er udødelige, hvert minutt
som begynnelsen på slutten

Dypt inne i hodeskallen

av den 7. juni 2016

  Dette er en historie om det resonerende mennesket.

«Jeg tenker derfor er jeg», en sann kjærlighetserklæring til det ensomme fengselet hvor hvert et menneske soner sin livstidsdom.

Her hvor du selv bestemmer din egen straff.

Her hvor du er en innsatt ansatt og vise versa.

Forlatt i ditt lille fengsel, kun omringet av dine egne tanker og følelser.

På et kammer, så langt inne i din egen hodeskalle at ingen noen gang kommer til å finne deg.

Utstøtt av oss andre, men ikke alene. For vi er akkurat som deg.

En egoisme som vandrer så stilrent og urørlig gjennom menneskers hoder. Eller Hjerter?

Det finnes 36 kamre i hjertet og noen ganger må en åpne for å få svar.

Gjennom hjerteroten til mennesker over hele kloden strømmer våre aller dypeste og sterkeste følelser.

De bortgjemte mirakler som omslutter våre drømmer. Det mest kjærfulle vi eier.

Så skjørt og så vakkert, men noen ganger så uhyrlig bortgjemt at om noen andre ikke snart tar og finner dem, så visner de og blir borte for alltid.

Åpne opp dine dører, la lyset fra omverdenen der ute strømme inn gjennom vinduet ditt.

Ikke bygg en mur rundt deg selv, så høy og tung, at ingen klarer å trenge gjennom blokaden og finne deg.

Av ulike grunner

av den 6. juni 2016

 

jeg
en langsom og tungtekkelig
skapning
for innfløkt til å være på mitt beste
det er for at jeg skal kunne gå i labyrinter
uten å komme frem
for at jeg skal kunne dø uten klarhet
for at jeg skal kunne dø på tærne, sulten
for at jeg skal kunne sysselsette meg selv
med å jage min egen hale
for at jeg skal føle meg ufullstendig
og forvirret
for at jeg skulle begi meg utpå leting
for å møte en rask, men
tenksom skapning
for at tempoene våre
skulle nøytralisere hverandre
for at vi skulle føde avkom
med helt riktig fart
hva snakker jeg om
for at jeg skulle føde forståelse
som gjemmer seg i gardinene
når jeg er på mitt minst nødvendige

Lysten

av den 5. juni 2016

lysten er kirsebæret

du plukket ut

med et blodig stønn

Skar i porselenet

av den 26. mai 2016

Du sa

Hadde jeg vært din datter

Ville alt vært annerledes.

Ville jeg vært annerledes.

Jeg lengter enda fælt

Etter å være din datter.

Ofte er det det

Jeg drømmer om

Om nettene.

Når jeg lengter.

Hvis jeg skulle vært annerledes,

Kanskje jeg ville vært

Kjedelig.

Kanskje livet ville vært

Kjedelig.

Men jeg tror ikke noe ville vært

Kjedelig

Hvis jeg hadde fått være

Din datter.

Jeg ville strålt

som solen.

Latteren min kunne

Høres i hele rommet

Og de ville sagt til deg

«Jaggu er hun din datter».

Og du ville smilt

Og vært stolt.

Men vi må slutte å drømme

Slutte å lengte.

Det fører ingen vei.

Annet enn lengre inn

I elendigheten.

Men kanskje det er der

jeg trives best.

Jeg vil ikke at noen

Skal komme å dra meg

Ut av elendigheten.

Jeg vil at noen

Skal komme

Å være der

Sammen med meg.

Så kan vi etterhvert

Dra derfra

Sammen.

Uten tittel

av den 25. mai 2016

jeg tok ingen bilder av oss

den tiden vi hadde sammen

 

det eneste som er igjen

er en side du skrev i boken min

og litt sigarettaske du etterlot

i vinduskarmen min

 

og kjærtegnene

som er etset inn i huden min

 

jeg bærer deg med meg

bildene som ikke kunne fanges av et kamera

lyser opp netthinnen min

 

den gangen

vi vandret i Københavns nattgater

og du utbrøt

at du elsket meg

etter å ha kjent meg i tre timer

 

den gangen

vi var våkne til det ble lyst

du så på meg med tusen stjerner

ikke bekymre deg,

sa du,

det er bare lykketårer

 

den gangen

vi satt på en benk i solen

og visste begge

at dette var det siste minnet

du kysset hånden min

og sa

la oss gå

 

jeg bærer deg med meg

du er imprintet

med hvert kyss og elskende ord

 

jeg lukker øynene oftere nå

slik at jeg kan se deg igjen

av den 20. mai 2016

regner
perlefrøhviter

som bunnfall
i pytter

sveller ut
som fredsduer av jordgulvet

Håper jeg får treffe deg

av den 20. mai 2016

Håper jeg får treffe deg

Selv bare for et øyeblikk

Trenger kun et glimt

Glemmer alt annet

når jeg ser deg

Og når du ikke er der

Forlates jeg med tanken

at jeg vil aldri få deg,

denne gangen

Og jeg vet at du vil lese dette

så jeg forsøker å tviholde på masken

Selv om frykten for at andre menn

vil utslette min eksistens

I dine øyne

er jeg intet mer

Men du skal vite

at jeg er gal

Og du burde ikke

løpe

For jeg vil ha deg,

mer og mer

Vil ha deg mer enn livet her

Denne ensomheten dreper meg

Håper jeg får treffe deg

Jeg elsker min far

av den 20. mai 2016

Jeg elsker min far, men har drept ham likevel

Stumme tunger som aldri svarer

Tomme blikk og sinte øyne som ikke vil speile seg i dine

Alle er de knivstikk.

Han blør,

men jeg merker ikke at han lider

før en aldrende kropp lusker stille forbi meg

og jeg skjønner at du ikke vil være her for alltid