Sommerbrevet 2017

av den 24. juli 2017

Hei alle sammen, håper sommeren er god og varm der dere er (her i bergen har den ikke vært så aller best men heller ikke så aller verst), og at dere får tid til å lese og skrive og tenke og ellers gjøre alle de tingene som man ellers ikke har tid til. Jeg har tilbragt sommeren på sofaen med bøker på fanget, og det er så nydelig synes jeg, å kunne fortape seg i historier og språk når man har helt fri. Så, siden dagene er lange og jeg føler meg lat og lykkelig, har jeg tenkt at det passer godt med en sommertekst og arbeid, om det å skrive og lage noe som ikke fantes fra før av.

Håper dere liker den, og fortsett å sende tekster, dikt, noveller, tanker, hva som helst.

 

Fortsatt god sommer!

 

ALT GODT FRA PEDRO

 

NOEN NOTER OM ARBEID

Det finnes en anekdote om Lou Reed og hans mentor Andy Warhol, som jeg liker: dette er midt på 60-tallet, i New York, der Warhold er kunstnerguru og Lou Reed ennå bare er en svirevipp i et skranglete band som ingen gidder å høre på. Men Warhol har tro på guttungen, Warhol har sett et eller annet i den arrogante unge mannen som han liker, en slags drivkraft, et fokus. Warhols Factory ligger i femte etasje på east 47th street, midtown manhattan. Der jobber han med kunsten sin; men malerier, med fotografi, med filmer og spektakulære happenings. En dag kommer Lou Reed inn for å øve med The velvet Underground, og Warhol stopper han opp i gangen og spør ham: how many songs did you write today. Jeg hadde ikke skrevet noen, har Lou Reed sagt senere, så jeg jugde og sa 10,

You wont be young forever, sa Warhol. You should have written fifteen.

 

Femogtjue år senere lager Lou Reed en sang som heter Work, der refrenget går: Work, all that matters is work.

 

Jeg kommer fra en familie som hovedsaklig består av lastebilsjåfører og mekanikere; min bestefar eide lastebiler, sønnene hans – mine onkler – ble lastebilsjåfører og mine fettere igjen ble mekanikere og altmuligmenn. Kvinnene i familien var enten hjemmeværende eller hadde yrker som sekretærer eller resepsjonister. Foreldrene mine var de første – på hver sin side av familien – som ville noe annet, og de utdannet seg til lærere. Da vi kom til Norge som flytninger på begynnelsen av 80-tallet, tok det noen år før mamma og pappa fikk seg lærerjobber. Frem til det skjedde måtte de bare ta det som fantes av arbeid, og de begynte å vaske gulv på et supermarked, først, og siden, da de lærte seg norsk og fikk lærerjobber, så fortsatte de med det: de vasket på et eldresenter, på en helsestasjon og på et bibliotek etter at de var ferdig på skolen. Og både jeg og lillesøsteren min hjalp til.

Dette, sa mamma, er alles arbeid. Og det var det: det var ekstrajobbene som gjorde at de hadde råd til å kjøpe skiutstyr til oss, vinterjakker og slalombriller og sykler og fotballsko og de derre ballerinadraktene søsteren min måtte ha på jazzgymmen. Alles arbeid, sa pappa, den dagen han kunngjorde at vi skulle på sommerferie til spania, at vi skulle bytte bil og at vi etterpå skulle krysse europa.

Stakkars foreldre: som veldig mange innvandrerforeldre, ville også mine at jeg skulle ha alle de muligheten de selv ikke hadde fått; de sendte meg på en privatskole, de så at guttungen deres ikke var helt idiot og begynte å drømme om at jeg skulle bli lege eller advokat eller arkitekt. Men alt jeg ville, var å spille gitar. Stakkars foreldre.

Jeg begynte å skrive da jeg var 12 år, ikke fordi jeg ville, ikke fordi jeg hadde noen interesse av ORD eller LITTERATUR, men fordi jeg spilte gitar og ingen av de tre kompisene jeg startet band med kunne synge. Noen måtte gjøre drittjobben, og det var meg. Jeg skrev på engelsk. Sangtekstene mine var selvsagt ekstremt dårlige, men der og da gjorde det ingenting. Vi ville spille. Vi ville opptre. Vi ville plugge inn gitarene våre og bråke og hyle. Det var ikke så farlig hva slags ord det var jeg hylte. Noen år senere ble jeg forelsket i ei jente som gikk noen klasser under meg på skolen. Det var merkelig. Hun var så ung og så fin og jeg kjente ingen som kjente henne. Så jeg begynte å skrive små kodede beskjeder til meg selv; jeg satte meg bakerst i klassen og skribla ned setninger i kladdebøkene. Shit, tenkte jeg en dag, da jeg innså at jeg var blitt en gutt som skrev dikt.

Shit.

Men litteraturen og interessen for språk og musikk gjorde meg oppmerksom: jeg likte å dykke ned i ting; i bøker, i plater, jeg likte å sitte på rommet mitt i timer i strekk og øve og øve og øve. Fingrene blødde, halsen ble sår, jeg sang, jeg sleit med å synge, jeg klarte ikke å få gitargrepene til å lyde ordentlig, jeg klarte ikke å skifte så kjapt som jeg ville. Jeg måtte øve. Jeg måtte bli bedre.

Å arbeide er å ville. Å kreve å få være i bevegelse; Velg deg en jobb du elsker, har den kinesiske læreren og politikeren Konfucius sagt, Velg deg en jobb du elsker så slipper du å arbeide en eneste dag. Velg deg en jobb du elsker, og jobben din vil også være en måte å se verden på, arbeid som en slags grunnholdning til tilværelsen: alt er vanskelig før det blir lett; å arbeide er å ville vokse, å ville oppdage, å ville begi seg ut på en ferd som man ikke helt vet hvor fører. Og i arbeidet kan vi også oppdage oss selv: vi blir til i arbeidet, vi vokser inn i en tradisjon, vi får opp øynene for andres arbeid og lærer oss respekt og empati. Arbeidet lærer oss å se og høre, å utvikle øyne og ører, å være i stand til skape noe der det fra før av ikke fantes en eneste ting.

Work? spør Paul MCcartney i et intervju: we don´t work, we play.

Vi leker og leker.

Sommeren 1985 er overveldende lett. Jeg har tre gode venner som også elsker musikk like høyt som jeg gjør. Fredrik spiller orgel. Tor spiller bassgitar selv om han ikke rekker ned til den dypeste tonen, siden bassen er for lang eller armene hans for korte. Andreas spiller gitar og senere slutter han å spille gitar og siden, langt inni en fremtid der vi for lengst har mistet hverandre i en storm av ungdomstid og voksenliv, mye senere skal andreas stadig komme inn i søvnen og holde meg med selskap eller igjen hoppe ned fra sengen sin i Odinsvei og enda en gang snu kassetten han nettopp har fått av sin far.

Det er Bruce Springsteen, det er Born in the USA denne sommeren. Sommeren 1985.

Kan man reise i tid?

Det er klart man kan. Musikken er en tidsmaskin.

Jeg snur kasseten. Born in the usa. Det er snart sommer. Det er sommer. Vi øver og øver. Det er juli. Det er sol i Bergen, det er alltid sol i Bergen.

 

Uten tittel

av den 3. juli 2017

er revnen forener

og vidnet enn

 

fra (femte) peker

til ende liv

 

fremtvunget min irrelevante mine,

er skyggene mine felt.

ved bildets vilje

av den 2. juli 2017

fra en annen av
 hennes lyse skuldre.

ved ansikt, huler
 og nakken hennes.

slår hun opp ild.
 som det løp fra håret

innfattet i bygninger og
 ansikt som ikke beveger på seg

gjemte hun øynene
 i hendene hans
                                                            – ved bildets vilje
 deler elva de som
 ligger stille nok.

ein dag i livet

av den 26. juni 2017

Vi åt frukost saman før du skulle jobbe litt i ein hage. Vi hadde vore på bondens marked og no drakk vi eplejus frå Hardanger og åt blåbærsyltetøy laga med honning. Det beste var lefsa med kulturmjølk, og jordbærsafta som minna sånn om bestemor. Da du hadde kyssa meg og gått rydda eg opp og satte på ein dokumentar. Det regna ute, men her kan ein ikkje sitte og vente på fint vêr, så eg kledde meg for ein joggetur. Det regna allereie ganske mykje da eg byrja å løpe, men i løpet av dei tredve minutta eg var ute er eg sikker på at denne byen tok ny nedbørsrekord. Det var store dammer i vegene, det var litt deilig, men litt kaldt å lande i dei. Da eg kom heim var du allereie her. Vi åt litt lefse og tok bussen til ein marknad. Det var ikkje så mykje for oss der, eg var mest imponert over huset vi var i. Vi lurte litt på kva vi skulle finne på, så kom eg på den utstillinga vi hadde prata om. Da vi endeleg kom dit var det berre ein halvtime til dei stengde, men det var nok. Etterpå ville eg heim, så du vart med på det sjølv om du eigentleg berre ville vere i byen. Det var jo ikkje så lenge til vi skulle gå og ete, der du hadde reservert bord. Heime satt du med dataen, prøvde å leie ein bil til sommarferien. Eg sov. Rett før vi skulle gå fann du ut at vi heller skulle ta ein taxi. Eg var glad og ville helst skryte av alt vi skulle gjere, men sendte berre ein snap av oss medan vi venta på taxien. Vi åt tapas. Bakt chevre med aprikossaus og pistasjnøtter. Vi hadde ikkje så mykje å snakke om. Anna enn maten. Baconsurrede dadlar sjølvsagt. Det beste var kveita, det var vi enige om. Den hadde vi berre slengt med sånn i siste liten. Så byrja vi å konkurrere om kven som var best i flest ting. Espresso og créme brûlée. Så ga vi komplimenter. Prøvde å finne på ting vi ikkje hadde sagt før. Etterpå gjekk vi og drakk øl og spela shuffleboard. Eg var best. Halv ti tok vi bussen heim igjen. Det hadde regna meir eller mindre uavbrutt heile dagen. No hadde det slutta. Byen låg delvis i sol. Himmelen var ein eksplosjon, den berre låg der, mellom heisekraner og hustak, og venta på at vi skulle stå i gangen og halde rundt kvarandre og beundre den. Før vi la oss spela vi mariokart. Du var best.

hus

av den 22. mai 2017

Første glimt av bygningen, var gjennomsyret med en følelse av utilgjengelighet.

Ledd

sprang det, fra et hjørne, to figurer som vinket armene sine vilt over hodet og skrek.

ledet vår gjest gjennomhus, og lot ham i et siste rom med tykke røde tepper – i en kjedelig uforstyrret smerte.

Ledd

rommet rommet.

hodeskallen som sitter på nakken i rommet, som bærer øyne, som holder neglene på fingrene,fingrene på hendene, hendene på armene, armene på skuldrene, skuldrene på ribbeina, ribbena på ryggraden, ryggraden på bekkenet, bekkenet på beina, beina på jorda.

Ledd

løftetaket ved øyevippen
og hodet og hodet,
som lufta og hvelving
og soler og svarte
åpen gulvet for føttene og kjelleren som er nede og jorden som er under.

Ledd

skulle skru hengslene av døren

i det låsen knekker seg fri fra sin rust

Ledd

korridor som er lav, mer fordreiet,

og pekt inn mot en vinkel,

gikk han(vår gjest) så hardt som han kunne gå,

Ledd

og terskelen krysset,

i mørke gangekløft,

og sengen der hvor ligger spor etter(…)

Ledd

lånte han hennes mørke øyne,

men så at trærne også virket svarte,

under hvilke gartnrn gjemte seg,

Ledd

midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

i sans smurt brast ham hele og svimmel,

på trappne rullet ankle og kniv,

Ledd

så dolk dro seg tolv gjennom salongen,

i enke månen lekkasje,

Ledd

som barket begge knærne,

blåste knoklene av begge hendene,

og som spydet løp gjennom han,

lagde han sitt tannløse kjøtt sammen,

Ledd

og da kom dommen, så lette lepper uttalt,

slo kvartalet over,

og han forsvant inn i den store jernovnen,

Ledd

morgen og stuegulv

bekker passere levningr,

ved blodets gjerning, garderobe og rullende øyebol,

Ledd

kom solen, i kvartalets religiøse stillhet,

… men lysets intensitet var som mørket

og brant huset ned …

uten tittel

av den 22. mai 2017

Ettersom lyset i sumpen synker

vår siver ham innav sier lin og øyne

linje flamend bukker rød

regn på ringe spier en eirin i fyre O

flom komt

plukne blå brekne grunne potter reiret

 

gulne bladne almne

vårin tea, mina mine

kinnet pina hvit nedvis linje og

rin iljen, hekl vid mi jor ei ring alme lily

ristr oldr ånda løs

 

å halv vever tråder tredje fingre

ankr n aktr srkl

gapne grue

kunne krukkne klippet

brøt han s(t)eg og

tok tilbake

en r øde mantl

så er i dag en å unnvike…

 

og ryker veken å øre spisset

oor eme oda vine brin.

adder <span style=»font-s

kryss grend er eder ve i hvert punkt for-grunn

å ta vinge lig  ning

pin eneliker, sma el syet munn åpn.

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken (vers. 4)

av den 29. april 2017

Disse arrene, som bevis
for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden,
omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden
vi ønsker på en dag, men husk dette:
Roma ble ikke bygget på én dag,
Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen,
da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg
etter den andre, til vi har fundamentet,
vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm
som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse,
akkurat slik vi bygger tempelet,
bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,
men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,
så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,
tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene
av sol

hele huden din.

det hvite vannet som henger

av den 23. april 2017

på en skje

somringe ufri og lysvillet

i psykotropiske markede

enda sått for

timer timer

typ frukt trip–sitter

piller piller

hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle