Du er lynnedslaget som slikker min hud i mørket

av den 23. februar 2017

Universet smelter på tungen

Blodet oksiderer av kjemikalier

Hemolyse

Pupillene inhiberer ikke lenger lyset fra utsiden og

reinkarneres til ett supermassivt svart hull.

Alle verdens partikler slukes i takt med bølgetopper av fotoner, som flyter forbi øynene dine.

Huden drypper nedover nakne muskler og sener.

Skjelettet vibrerer, organer svikter.

Fiolette krystaller hagler rundt deg

Slangen vrir seg gjennom skallen din og hvisker noe uforståelig om kjærlighet.

Alt annet føles bare irrelevant.

TIME

av den 23. februar 2017

Time is the universal currency in which every single action is ruled by

Seksuell frustrasjon

av den 23. februar 2017

Nå sitter vi  her

på den samme parkeringsplassen

som jeg,

i ett tidligere liv

pleide å luske rundt på

i mørket,

da jeg spionerte

på en annen

dame

uredigert, uten tittel

av den 15. februar 2017

hva nå enn dette er, for alltid vinter
alt som plutselig kan være over,
disse sekundene, små deler
av et stort liv, blir store allikevel:

hvert åndedrag, hvert hjerteslag,
blodet gjennom årene, bevis
på liv, håpet dør ikke
før det tar slutt, den lille
gnisten, ny flamme,
et stort bål

trekker pusten, igjen holder du
meg, når jeg ikke kan holde
meg selv,

det er (aldri) for sent

å puste

Baby | Bergen

av den 10. februar 2017

«Går det fint, Baby?»

Jeg trekker på munnvikene, ymter svakt om at jeg er kald, at jeg fryser, at jeg har stått ute og ventet på han ganske lenge. Han ser ned, minker avstanden mellom oss, fletter sine ustelte fingre med mine smale, frosne, møter blikket mitt med berusede øyne.

«Det går visst ikke bybane nå… Vi kan ta en taxi?»

Jeg bryter blikkontaken og svarer ja på innpust. Han løfter haken min med to fingre, og planter et vått kyss på leppene mine. Hele han lukter øl og sigaretter, og kysset gjør meg hverken ør eller varm.

Plutselig er jeg lei hele greia. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Vil jeg egentlig ha denne fyren? Han er full, sliten og hes, og altfor, altfor sen. Men planleggeren, perfeksjonisten inni meg, skriker om at jeg er nødt til å følge han. Jeg har jo hatt lyst til dette så lenge. Prøvd å få han på tomannshånd i over et år nå, og idet jeg sverget «dette er hans siste sjanse» til min beste venninne, Helene, ble han plutselig med på det. Han var «in», og jeg ble overveldet av teite tanker før jeg rakk å avverge dem.

Men når jeg står her, og ser på denne feige, tåpelige mannen, forsvinner de helt. Jeg lar han kysse meg mellom røykedragene hans, og holder han i hånden hele taxituren. Han sier han hverken har kort eller sim-kort, så om jeg kunne vært en engel og legge ut for taxi? Det er for sent å snu nå, jeg betaler med visshet om at jeg aldri ser de pengene igjen.

Leiligheten hans føles tom, og jeg skjelver lett når de bare føttene mine treffer gulvet. Når han plutselig sendte melding om at han straks var i Byparken, rakk jeg ikke å kle på meg mer enn genser, joggebukse og den røde kåpen, før jeg smatt ned i skoene mine og over Festplassen. Heldigvis var februarnatta mild og god mot meg, og jeg ble kald uten å hutre innen han dukket opp.

Med armene om meg selv, beveger jeg meg sakte mens jeg ser meg rundt i gangen, stuen, rommet hans, badet mens han henter vann. Selv om klokken nærmer seg fire på natten kan det høres latter fra overetasjen.

«Fryser du?»

Jeg nikker, og han drar ovnen som sto i stuen inn på rommet sitt. Lar døren stå åpen, lyset være på. Ser på meg med slørete blikk. Jeg lukker døren, og han er rett fremfor meg når jeg snur meg igjen. Hvisker at jeg er nydelig og legger hendene sine på hoftene mine. Drar meg tett inntil seg, puster inn håret mitt og dekker halsen min med myke, høylytte kyss.

Morgenen er rar. Vi har halvhjertet sex, og jeg mistenker at han ikke engang husker at han tok med meg hjem. Han røyker i senga, og spør hva jeg skal til uken. Jeg har ingen planer, og føler meg dum når jeg forteller han det. Han kler på seg først, tilbyr meg å låne sokker når han ser at jeg er barføtt, spør om jeg vil ha kaffe. Jeg takker ja til begge deler, og leser permene på bøkene over vedpeisen.

«Har du lest noen av disse?»

Det er han som spør, og nok en gang føler jeg meg teit.

«Nei.»

Han humrer litt for seg selv og peker på tre smale bøker skrevet av samme forfatter, i sjanger virkelighetslitteratur, som ligger i midten av den første bunken.

«Jeg leste faktisk de der. Veldig kjedelige,» sier han, og jeg innser at han sannsynligvis kjenner forfatteren personlig, utifra hva jeg vet om hans omgangskrets.

Vi setter oss i sofaen, og han tenner nok en røyk mens vi drikker kaffe og hører på musikk han liker. Jeg avslår tilbudet om frokost, og blir lettet når klokken nærmer seg ett. Han skal på jobb, og vi tar Bybanen fra Wergeland sammen.

Vi går av med Nonneseter, og idet han skal til å spørre meg om noe, blir jeg revet ut av roen når Helene nærmest velter meg overende.

«Er du her?» bryter jeg ut, overrumplet, men også plutselig mye lettere til sinns. Hun bekrefter det åpenbare, og begynner straks å skravle om hvordan hun hadde sett meg bakfra og lurt på om det var meg. Jeg snur meg for å introdusere dem, men han er allerede på andre siden av bybane-sporet, på vei i retning Lille Lungegårdsvannet.

Helene hever et bryn.

«Var det han?»

Jeg gjør en grimase.

«Sykt sært gjort å bare stikke av på den måten da.»

Jeg trekker på skuldrene. Det går fint, det er over nå.

Toget mitt går klokken fire, og jeg får dårlig samvittighet over mangelen på dårlig samvittighet for at jeg prioriterte å bli lenge hos han i dag morges, over å besøke Farmor på sykehjemmet. Men samtidig vet jeg ikke om det egentlig var noe jeg prioriterte, eller om det bare skjedde uten at jeg tenkte over det. Sannsynligvis en blanding. Jeg har ikke sett Farmor siden juleaften i forfjor. Forskammelig, med tanke på at jeg var i Bergen hele forrige studieår, samt mesteparten av sommerferien. Nittisyv år gammel, snart antikk. Snart borte.

«Ha det fint i Oslo da,» Helene gir meg en klem, og jeg legger fra meg ryggsekken i setet vedsiden av mitt. Jeg tar av meg skoene, og stirrer på sokkene jeg fikk låne av han. Jeg glemte å ta dem av før vi dro. Hukommelse er relativt, sant?

«Du må besøke meg snart.»

Helene smiler, og nikker.

«Ja, det må jeg.»

Jeg sender han en snap av sokkene og skriver «dobby is a free elf», og håper at han forstår at jeg ikke er like gal som ekskjæresten hans. Resten av togturen hører jeg på musikken han viste meg, og tenker at han var nok en skuffelse.

Tilbake i Oslo sover jeg dagene vekk. Himmelen er grå når jeg legger meg, og grå når jeg står opp. Eneste forskjellen på dag og natt er nyansen på gråfargen, om du kan kalle grå en farge. Jeg utsetter søvnen for å unngå drømmene, og går rundt som en zombie på dagtid. Men trettheten tar meg tilslutt igjen, og jeg slukes av et mørke som nekter å gi slipp. Han er der, hun er der, alle er der. Jeg roper, prøver å få kontakt, men de er opptatt med hverandre, og ikke med meg. Det eneste som vekker meg er den horrible følelsen av at blæren holder på å sprekke, og jeg river ned en lampe og kaktusen i mørket når jeg ramlende skyndter meg inn på do.

Jeg melder meg på turn, og klikker deltar på flere Facebook-arrangement jeg aldri kommer til å møte opp til. Ellers sitter jeg og stirrer på plantene mine gro, de grønne prikkene på Facebook-chatten eller himmelen bak vindusruta. Februar er mer anonym i Oslo, som en kald skulder på butikken eller et stygt blikk på trikken. Jeg savner hjemme så mye, og jeg setter opp en søknad mot Bergen på Samordna Opptak.

Tomheten slår inn en uke senere. Jeg stirrer i vegger og tak og luften foran meg. Sokkene hans er vasket og lagt i skuffen sammen med mine egne. Kanskje de er mine nå? Jeg savner ikke han, jeg savner ikke noe av det han har å tilby. Ikke at han tilbyr meg noenting som helst. Jeg savner byen min, jeg savner et mål å gå til når jeg trenger luft. En kjent benk i usjenerte omgivelser. Hovedstaden er neddrysset i kaldt, og pusten er hvit de fleste dagene.

Igjen

av den 9. februar 2017



Jeg vet det ikke er bra for meg, og jeg vet det ikke er rett. Men når jeg kjenner jeg mister selv dét, så er det akkurat som om jeg mister ham igjen.

De er ikke bra for meg, og jeg lar dem ødelegge meg. Men når jeg skal be dem dra, så føles det som om han slipper mellom fingrene mine igjen. Jeg blir etterlatt igjen. Alene og kald, igjen. Blir andpusten, får vondt i brystet og skjelver… igjen.

Men jeg trenger ikke dem, egentlig. Og ihvertfall ikke ham. Det jeg trenger er å få lappet meg selv sammen. Leve igjen. Puste, igjen.

Jeg trenger ikke dem for å «passe» på meg. Jeg trenger ikke synke ned dit, sette ned mine standarder og regler for at de skal gi meg trøst. «Kjærlighet». Den falske følelsen av trygghet. Nei. Ikke mer nå.

Aldri igjen.

Uten tittel

av den 4. februar 2017

glimt kandelabre
for vitre lanterne til alter
gry av hvilke rangel
skyggeklaffene gi etter
— egge seg over lyktene
klikke av veke
dryppe de barnåler
på en stikke seg
bløtere…

Uidentifisert

av den 30. januar 2017

Magen vrenger seg.

En ekkel, vondt følelse.

Som jeg har følt nokså ofte,

i løpet av 20 år.

Men enda klarer jeg ikke

sette ord på hva den er.

Men den dukker opp

ofte.

Da jeg var mindre,

minnet den meg om hjemlengsel.

Men etter hvert som begrepet «hjem»

mistet sin betydning,

dukket følelsen opp oftere.

Men noen ganger, enda som liten,

kan jeg huske at jeg tenkte

«jeg er jo hjemme?»

kanskje var det da

Jeg mistet meg selv.

Tekst om jorda

av den 28. januar 2017

En sirkel er en sirkel fordi det langs hele kanten er nøyaktig samme avstand til midten, eller sentrum om du vil. Og det er jo fint, å vite at man alltid er i nærheten av noe kjent, at man spinner rundt og rundt det samme stedet, uten å være i fare for å forville seg vekk i en floke. I en floke er det ikke like langt til sentrum over alt. Da ville floken vært en sirkel, og det er den ikke. Og mens man spinner i samme bane som før, uten noen gang å bli større, blir man heller aldri mindre. Man vil aldri bli slukt som stjernene i melkeveien til slutt vil bli, og heller ikke forsvinne vekk slik månen stadig sklir vekk fra jorda. Visste du at månen før var så nær jorda at selve grunnen løftet seg når den var nærme, slik som havet løfter seg ved høyvann? Så har den gått, ikke i sirkel, men i spiral, rundt og rundt og utover, for hver runde enda lenger unna jorda. Hver gang du ser månen er den litt lenger unna enn det den var sist, på konstant reise utover i verdensrommet. Med amerikaflagget på ryggen farer den utover, ikke fort, men like fullt irreversibelt. 3,8 centimeter flytter den seg unna oss hvert år. Vi snakker om noe som lengden på tommelen din. Når du får barn har den kanskje flyttet seg en meter. Når oldebarna dine er gamle ser de en måne som er seks meter lenger unna jorda enn det den er nå. Seks meter er ganske langt, det. Jeg tør bare så vidt hoppe fra tre-meteren. Og ja, vi er borte lenge før vi faktisk merker noe til månens gradvise forsvinning, men den skjer likevel. Månen har snudd i døra og gått. Den kommer ikke tilbake.

regresjon

av den 26. januar 2017

jeg får tidt og ofte med meg bystyremøtene live på internett, selv om jeg har  andre  ting  å  foreta meg,  langt  viktigere  ting  å  pusle  med.  de  legger frem  sakene  sine,  de  går  opp  på  talerstolen,  beretter  sin oppfatning,  en forestilling fabrikkert i det innerste rommet av hjernen, argumenterer for å bevilge mer penger til svømmehallen, selv om det i verste fall betyr at det må kuttes ned på eldreomsorgen, de slår en og annen rekord i candy crush,  stemmer  enten  for  eller  imot,  og  jeg  tenker  at  evolusjonen  ikke alltid går fremover.