power craft

av den 26. januar 2017

i hodet svømmer et minne, et minne om verdens beste jenter, et minne om frem og tilbake, tilbake og frem, midt i skolegården, midt i sentrum, i sirkler, rundt og rundt, å løpe fort, å gå sakte. det er vondt når de sier navnet ditt hardt og alvorlig, når de beretter sin oppfatning, sine forestillinger. fra mitt synspunkt, sier de. etter min mening, sier de. de snakker høyt men sier lite. de gjør seg dumme og spør, jeg ser du har sletta meg fra facebook, hvorfor har du sletta meg? og jeg sier at det skal du drite fullstendig i, du kan ikke skylde på meg, si det er vanskelig for deg at jeg ikke har det bra med meg sjøl, hører du? det henger jo ikke på greip. verdens beste jenter setter fredagstacoen i halsen, mister seg sjøl i parketten, synker ned i treverket, forsvinner nesten. for de forstår ikke riktig hvordan dette fungerer, hjernen i all sin kompleksitet, de forstår ikke det faktum at man ikke kan lure noen frem i lyset; noen som har praktisert i mørket så alt for lenge, bygget utover og innover, revet fra seg og revet ned seg, slått og hamret, jobbet dag og natt for å ødelegge seg selv. de forstår ikke at de ikke bare kan knipse og så fungerer jeg igjen, så begynner tannhjulene i hodet sakte men sikkert å gå rundt og rundt. det er en kvelende kvalme som brer seg i rommet, den svømmer i lufta, kiler meg i nakken, jeg må ut for å puste, ut for å kaste opp hva enn som akselerer og murrer inni der, inni tomrommet, men jeg tar meg sammen, etter noen minutter, jeg stryker meg selv på armen, sier at det løsner snart; jeg kjenner at det løsner, nå veldig snart. de sier de trenger tid, tid for seg selv, tid vekk fra meg. de forstår ikke at det er jeg som trenger tiden, mine venner, de skjønner ikke at det er jeg som trenger tiden vekk fra meg selv. de kaster meg i bakken med ansiktet, ja, nesa først, men jeg kan ikke kjenne smerte, jeg klarer bare tenke den samme påtrengende tanken jeg litt sporadisk finner på å tenke; livet er for kort til å ikke klippet håret som jeg vil eller kjøpe undertøy som får puppene mine til å se ut som de kostet flere tusen kroner rett fra sparekontoen.

jeg vet de snakker sammen, over en kopp kaffe, over et glass vin, de lager taco, uten kjøtt, sånn er de, litt pretensiøse, litt forkjælte, fulle av forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. de lurer på hva det skal bli av meg mens de drikker vin fra glassene hun arvet av sin bestemor som strøk med sent på nittitallet. hun sier kanskje litt beskjedent at jeg gjør så godt jeg kan, men de andre, de ser en helt annen vei og lurer likevel på hva det skal bli av meg, men det skal ikke bli noe av meg, det blir aldri noe av jentene med hjertet på ermet, så de gråter for meg, de elsker meg, betingelsesløst, det er i hvert fall det de sier, det de snakker om når de snakker om huset som er bygget på ustabilt føre, et dårlig grunnlag, de forsikrer hverandre om at de vil bygge det opp igjen, sikre fundamentet, sier; jeg har hammer, å, jeg har spiker! la dem komme, la dem hamre løs på veggene mine, la dem stå der ute i regn, la dem stå der på de mest fiendtlige vinterdager, de vet ikke at jeg står klar, jeg står klar med min egen hammer, mine egne spikre, jeg slår ut, slår dem ned, før jeg henter min splitter nye power craft spikerpistol, mannen i jernvarehandelen fortalte at den ville gjøre spikringen til en lek, jeg sa, det passer meg ypperlig, jeg elsker å leke.

GJEST!!! TIRIL BROCH AAKRE!!!

av den 18. januar 2017

JEG HAR DEN STORE GLEDEN AV Å PRESENTERE TIRIL BROCH AAKRE HER PÅ SKRIV. Hun har tatt seg tid til å besvare på noen spørsmål angående skriving, og jeg håper og tror at mange av dere her inne vil ha glede av hennes kloke svar.

Men først litt om gjesten vår:

Tiril Broch Aakre debuterte med diktsamlingen Kniplinger høsten 2013. Våren 2015 kom hennes første roman, Redd barna.  For denne romanen vant hun Ungdommens kritikerpris 2016. Før hun ble forfatter på heltid, jobbet Tiril Broch Aakre som redaktør i Tiden norsk forlag. Hun har utdanning fra Universitetet i Bergen, hvor hun studerte fra 1996 til 2003. I perioden 2002 til 2004 var hun medlem av redaksjonen i litteraturtidsskriftet Vagant. For oversettelsen fra amerikansk-engelsk av Allen Zadoffs Boy Nobody fikk hun Oversetterprisen i 2014. Aakre mottok Bjørnsonstipendet for 2016.

 

Kos dere med svarene. Sjekk ut Tirils bøker.

 

Alt godt fra Pedro


 

1. Hei Tiril. Kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg tror det er viktig å si at jeg begynte å skrive da jeg begynte å lese og se film. Jeg var veldig glad i å lese da jeg var liten, særlig tegneserier, eventyr og Astrid Lindgren. Jeg fikk i det hele tatt kick av alle slags fortellinger. Jeg maste om at foreldre og besteforeldre skulle fortelle fra de var små osv., gjerne det samme om og om igjen. Alle fortellinger, bøker og filmer gikk veldig inn på meg, jeg ble helt oppslukt av det jeg likte. Men det er egentlig først som voksen at jeg har skjønt at det var dette som var spiren til å bli forfatter, da jeg var liten trodde jeg vel kanskje alle hadde det sånn. Fra jeg var liten skulle jeg nok kanskje aller helst ønske at jeg kunne synge, men jeg var ikke så god til å synge at det ble en måte å uttrykke seg på. Men jeg kjenner at dette syngebehovet har noe til felles med skrivingen min i dag også. At å skrive også er en måte å synge på, og jeg liker f.eks godt å lese høyt fra bøkene mine og synes jeg møter leseren på en egen måte da.

Jeg skulle bli godt voksen før jeg skjønte at jeg kunne skrive, og ikke minst: før jeg skjønte at jeg kunne øve meg på det jeg ikke kunne. Jeg trodde for eksempel at jeg ikke hadde fantasi i mange år. Helt til jeg sa til meg selv at kanskje jeg skulle prøve å finne på ting først, før jeg bestemte meg for at jeg ikke hadde det.

Jeg hadde ikke helt troen på meg selv som forfatter før jeg fikk barn og ble mangeogtredve og skjønte at noe av det viktigste var å ha tro på seg selv og følge sin egen magefølelse. Det tok lang tid å finne det ut, men da jeg fant det ut opplevde jeg en slags eksplosjonsartet skriveglede. Men jeg jobber hele tiden med å følge min egen magefølelse og ha tro på det jeg gjør, og ikke tenke for mye på hva andre måtte mene eller hvordan andre skriver.

Jeg har jo jobbet som redaktør for andre forfattere også, og da har det vært viktig for meg å prøve å finne frem til hva som er særegent for hver enkelt forfatter, hva som er denne forfatterens «stemme» eller «greie» og så prøve å dyrke det mest mulig, gi forfatteren tro på det. Min erfaring er at hvis forfatteren tror på sin egen greie og gjør det fullt og helt og jobber hardt med det, så går resten av seg selv. Men hvis man begynner å se for mye på hvordan andre gjør ting, hva andre synes, prøver å dra seg selv i retning av andre, så kan det stokke seg og ikke bli så bra som det kan få blitt. Dette er også veldig viktig for meg i møte med redaktøren min, og de som leser tekstene mine før de er ferdige. Det er veldig viktig at de sier de riktige tingene! En tekst i prosess er veldig skjør. Det er viktig at redaktøren tror på meg og ser hva jeg vil og prøver på og oppmuntrer meg til å dyrke fram det. Og ikke er redd for at det virker kaotisk før det er ferdig. For en uferdig tekst kan være veldig, veldig kaotisk og se nærmest håpløs ut. Da er det viktig å stole på prosessen, at bitene kommer på plass litt etter hvert. For en tekst er en modningsprosess som tar tid. Derfor må man prøve å ikke være redd når den ser håpløs ut. Det viktige er at det er noe i den, en nerve, en vilje.

Hvis jeg får feil tilbakemelding på en tekst, kan rett og slett hele prosessen stoppe opp eller bli ødelagt. Jeg kan miste følelsen av teksten, og da klarer jeg ikke å skrive den. Så det er viktig å ha gode lesere, som oppmuntrer en og veileder en i riktig retning! Og man må ikke ta alt andre sier og mener for god fisk. Forskjellige lesere mener ofte forskjellige ting. Så igjen: Man må stole på seg selv.

 

2. Kan du si litt om veien fra ide til bok? Hvordan vet du at det er denne ideen som er best?

Veien fra idé til bok er ofte kaotisk. Jeg får mange ideer, og det kan være vanskelig å velge. Når jeg bestemmer meg for hvilken idé jeg skal jobbe videre med, er det fordi jeg kjenner at det er lett å skrive i den stemmen, og at at nye ideer kommer lett, at ideen føles åpen. Noen ideer lukker seg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem, men så kan de plutselig åpne seg igjen når jeg får en ny idé. At jeg kobler sammen to forskjellige ideer har ofte vist seg å være en god løsning for meg, da får jeg et nytt «blikk» på begge ideene. Når jeg jobber frem teksten er det viktig for meg å skille mellom når jeg skriver ny tekst og når jeg redigerer. Når jeg skriver ny tekst, må jeg være åpen, leken, overraske meg selv. Når jeg redigerer må jeg tenke struktur, orden, klarhet og være pirkete. Hvis jeg blander de to, går det ikke bra! Jeg bytter på å organisere, renskrive og skrive nytt hele veien, men jeg må bestemme meg på forhånd om det er det ene eller andre jeg skal gjøre.

 

3. Har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? Noen gode skriveråd?

Jeg har noen faste metoder jeg bruker for å «brekke opp» en tekst som ikke fungerer eller stopper opp (disse rådene gjelder først og fremst prosaskriving!). Det kan være å a) endre synsvinkel (fra førsteperson til tredjeperson eller omvendt), b) endre kjønn eller alder på personene eller c) øke konfliktnivået i teksten. Konflikt er en veldig viktig motor i en prosatekst. Konflikten må være sterk nok, viktig nok, klar nok. Men det viktigste rådet er likevel bare Å SKRIVE. Ikke tenke, skrive. Om hva som helst. Skrive mye. Det er når du skriver det skjer.

For meg er det viktig å ikke låse meg, at jeg holder teksten åpen og er villig til å endre, og gjerne endre mye, mens jeg jobber med den. Dette er også leken i det, det må være lek og oppdagelser hele veien, hvis ikke begynner jeg å kjede meg. Det er arbeidskrevende og frustrerende, og det hender at jeg ødelegger tekster på den måten, derfor er jeg veldig nøye med å lagre alle tidligere versjoner, og så blar jeg meg tilbake igjen og begynner på nytt hvis det går galt. Men det er veldig viktig for meg at jeg ikke er redd når jeg skriver, men at jeg hele tiden tør å prøve meg frem på noe jeg ikke er helt trygg på.

Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

intermission

av den 7. januar 2017

ser det mangle
ser hvilke mangler ikke
hvilke blinde flekker mangler
handling ingen mangler
en prosess hvilke er
savnet der hvor ingen
mangler er hvilke handling
ikke hvilke mangler var
hvor ingen mangler de
sa hvor hen angikk
hvor hen mangler ikke hvilke
handling tilsto hvordan hvilke
prosess ikke savnet hvilke ingen
tilsto hvordan handling aldri
mangler ingen

Arbeidstittel: Stalker (Prosjekt)

av den 18. desember 2016

1

Det var litt over ti om kvelden den 24. september 2008. Vinden hadde økt i styrke, og kom nå i kast. Temperaturen hadde sunket fra fjorten til tolv grader. Ingen var å se i høstnatten ved transformatorstasjonen på Gunnestad like utenfor Horten. Mannen som ventet i skyggene av trærne famlet med et nøkkelknippe. Det tok ikke lang tid før han fant den nøkkelen han lette etter. Han gikk bort til porten, satte den i låsen, vrei om og lukket porten bak seg. Han stoppet i noen sekunder, og lyttet ut i mørket. Ingenting, det var stille. Det var nå eller aldri. Han tok frem lommelykten fra baklommen og slo den på. Lyset fra lommelykten lyste opp bakken femti meter fremfor ham, ellers var det mørkt. Så løftet han armen opp foran lommelykten, og kikket på armbåndsuret. Klokken var fem over ti. På litt under et kvarter måtte han sette planen sin til verks. Han hadde ingen tid å miste.

Mannen beveget seg mot døren på transformatorstasjonen. Knuget om nøkkelen han holdt i hånden. Noen sekunder var det som om han nølte. Døren ble åpnet mye lettere enn han hadde forestilt seg. Han trodde det skulle ha vært vanskeligere å komme seg inn på en transformatorstasjon. Det hadde tatt ham fire måneder å legge til rette for planen. Nøklene hadde vært relativt enkle å få tak i, likevel var det flere personer han måtte rydde av veien, som ikke hadde vært samarbeidsvillige. At det skulle bli så enkelt hadde han aldri forestilt seg. Han holdt hardt om lommelykten. Lot lyset fra lommelykten gli over transformatoren. Han visste at et lite feilgrep ville koste ham livet. Transformatorer var ikke å spøke med. Det visste han. Med skjelvende hånd presset han ned spaken. Noen gnister kom til syne, før han hørte den dirrende lyden av en jobbende transformator, som nå døde ut i ingenting. Han lo stille for seg selv. Før han gikk løsnet han nøklene fra beltet, og la dem på et tilfeldig sted like bortenfor transformatoren. Døren lot han stå så vidt på gløtt bak seg. Lommelykten kastet han i et kratt like ved, så gikk han ut porten i mørket og ble borte.

Blomster for fred (redigert utdrag)

av den 18. desember 2016

Jeg har begynt å jobbe med dette to år gamle prosjektet igjen. Etter en utrolig hjelpsom tilbakemelding jeg fikk av Pedro på denne teksten for nærmere to år siden, har jeg redigert teksten en god del. Og jeg må også takke Pedro for tilbakemeldingen, noe jeg har brukt altfor lang tid på å få meg til å gjøre. Beklager det! Jeg kommer nok til å fortsette å flikke på dette utdraget mer etterhvert også. Fortsettelse følger.

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Tyskerne har nettopp overgitt seg. Jeg befinner meg langt øst i Tyskland, på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til.

«Mamma, hvorfor er det krig?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi det er veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal forklare det til ei jente på ni år. Hva skal jeg si? Jeg kan ikke fortelle henne hvordan alle de uskyldige menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Kanskje senere, men ikke nå. Jeg sa aldri noe av det jeg tenkte. Jeg fikk meg ikke til å si sannheten, selv om jeg ville.

«Men hva skal vi gjøre nå?» spør hun, og klamrer seg inntil meg, med de klamme håndflatene sine i mine.
«Skjønne, lille venn, du vet at jeg er veldig glad i deg? Alt vi kan gjøre nå er å be for seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier er det ingen overlevelse, og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har blitt slukket. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.»

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og holdt henne hardt inntil meg.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»

Havmannen

av den 17. desember 2016

Korleis kunne du gløyme kven du var
då du var ein kval, cetacea,
som pusta ut gjennom holet,
gjennom huda, og ut
i bella blu

og korleis han jamrar seg
med hovudet under havet
utan å kunne la oksygen
og karbondioksid
transporterast
mellom blodet
og Atmos
gjennom
det ytste laget
av kjøt

ut og inn
i saltet

og korleis han kunne gløyme
at menneske ikkje er kvaldyr,
som dykkar, og lagrar oksygen
i spekklagets inste nerve

slik ein ung mann
ville gjømd
demonane sine
i ein djupsvart
kjeller

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 3)

av den 17. desember 2016

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

En januardag i tjuetolv

av den 16. desember 2016

Solen trengte så vidt gjennom tåkedisen som lå som et flyvende teppe over Ulriken, den januarmorgenen i tjuetolv. Jeg møtte min far, og sammen gikk vi mot Haukeland Sykehus, i tunge vinterfrakker med røde, rennende neser. Vi kan jo gå, sa far. F ligger på enerom, isolasjonsavdeling, sa han. Men tilstanden er mer stabil nå, enn hva den var for en uke siden. Så forteller far om en samtale han hadde med F sin kone, før han stoppet å snakke midt i en setning, snøt nesen og pekte på et tre: de der trærene der vokser ikke i Norge opprinnelig, Marte. Jeg kikker bort på han som et spørsmålstegn. Nei de gjør ikke det. De kalles Apetrær. Jeg husker da vi bodde i Gimleveien på søttitallet, noen som var kommet fra Chile hadde med seg frø og sådde, og trærene vokste seg enorme, med lange armer, bartre av familie, og de samme menneskene smuglet bittesmå apekatter som de hadde i hagen. Apene hoppet fra tre til tre, svingte sine små apearmer fra gren til gren

-hvordan i alle dager kunne apekatter overle-

-de tok de inn om vinteren

det var bare vi i nabolaget som visste om hva som foregikk

jeg ser ned i asfalten mens vi går

-far kan jeg låne litt papir av deg

her,

sier far og ser en annen vei, mens han rekker meg et gjennomvått lite tørkle jeg snyter nesen i.

Jeg får umiddelbart en kvalmende fornemmelse av den der monsteraktige grå konstruksjonen som står, liksom med sitt gap og brede sluk. Svingdører: kom inn, og kanskje du ikke kommer ut igjen i live . Her besøkte vi farfar for bare et år siden, her døde han i en sykehusseng. Det er som om jeg husker hvordan det lukter før vi når inngangspartiet, ser for meg de der grå-gule korridorene, de røde tunge dørene, sykepleiere som halvt løper halvt går gjennom gangene, oppkast og tårer: fornemmelsen av at noen skal dø på avdeling 3 og 4

hva sier vi egentlig, spør jeg

nå fokuserer vi på det positive, svarer far

hva mener du med det

vi snakker som om alt er normalt

men alt er jo ikke normalt

nå må ikke du lage dårlig stemning, smiler far

far trykker på knappen til 4 etasje

pling

-hei hei, ja vi skal besøke F.S

kom med meg, sier den lyse sykepleieren med anorakk og støvler og et munnbind som har glidd like under neseborene, uten at det ser ut til å sjenere henne umiddelbart

dere må ta på dere disse

fram trekker hun en enorm gul tøydrakt som minner meg om den romdrakten jeg gav min nevø på fire år i julepresang

mens jeg og far subbet inn på rom 328 som om vi skulle til å stige inn i Apollo 11 og videre til månen, lå F, liten som han var blitt, druknet i en alt for stor helseskjorte

der satt vi, og holdt pusten en kort tid, en kjølig januar dag i tjuetolv, brannen herjet i Årdal på tv, F drakk noe dårlig utvannet saft, jeg og far – i hver vår astronautbekledning – og far la samtalen an til å handle om en fremtid vi sjeldent eller aldri før hadde snakket om, i tilfellet så var det heller sånn at jeg førte en monolog og han mumlet hm ja tja åja hjernedødt tilbake
-ja, M her vil gjerne søke jusstudiet til neste år

-å, vil du det, spør F og hever de nærmest hårløse øyenbrynene

-vel ja hehe jeg tenkte kanskje det hadde vært inter-

-mmh det vil hun, avbryter far, og jeg personlig må si det høres ut som en klok og vel overveid avgjørelse

-nå, det er gjerne ikke sånn at jeg har –

F nikker, det er et tungt studie, sier han – men du kan jo alltid spørre din far og meg

-har du forresten de der tre bøkene av Andenæs som du lånte av meg? jeg mener har du lest kapittel 3-682 om

-far

-jeg ville anbefalt deg å se gjennom bind ett til det åtteogtyvende som han gav ut i fjor, er du ikke enig F, det er viktig å stille forberedt, for du skal tross alt gjennom fem lange år hvor det meste dreier seg om å

leseleselese

metodemetodemetode

skriveskriveskrive

tenketenketenketenke

og gjøre alt jeg sa fem millioner ganger til i omvendte rekkefølger

prøver å være morsom

-jeg er ikke komm

-det vet jeg vel

jeg kikker på F som har festet blikket i veggen

-M har nemlig en særlig evne til å drøfte og argumentere

-du har lest én oppgave

-og nå skal hun søke jusstudiet til neste år

F ser på far med et dovent blikk

far smiler fornøyd

hendene har han festet rundt kneet som er lagt over den venstre foten mens han vipper fram og tilbake på krakken han sitter på, som en eller annen tilfreds femåring benket foran tv-en en lørdagskveld med lørdagsgodterier i uendelige kvanta

jeg smiler påført, litt skeivt

ydmyket av d hele

-smakte pannekaken, F, spør far

-nei ikke noe særlig

-får du nok mat her

-ja, det er klart, men jeg spiser ikke så mye for tiden

-nei, ikke jeg heller, istemmer far

jeg ser ned i gulvet

føler meg svimmel

lukten av kreft

trykket i pannen

som om tåken fra Ulriken var trukket inn på rom 328