uredigert, uten tittel

av den 15. februar 2017

hva nå enn dette er, for alltid vinter
alt som plutselig kan være over,
disse sekundene, små deler
av et stort liv, blir store allikevel:

hvert åndedrag, hvert hjerteslag,
blodet gjennom årene, bevis
på liv, håpet dør ikke
før det tar slutt, den lille
gnisten, ny flamme,
et stort bål

trekker pusten, igjen holder du
meg, når jeg ikke kan holde
meg selv,

det er (aldri) for sent

å puste

Baby | Bergen

av den 10. februar 2017

«Går det fint, Baby?»

Jeg trekker på munnvikene, ymter svakt om at jeg er kald, at jeg fryser, at jeg har stått ute og ventet på han ganske lenge. Han ser ned, minker avstanden mellom oss, fletter sine ustelte fingre med mine smale, frosne, møter blikket mitt med berusede øyne.

«Det går visst ikke bybane nå… Vi kan ta en taxi?»

Jeg bryter blikkontaken og svarer ja på innpust. Han løfter haken min med to fingre, og planter et vått kyss på leppene mine. Hele han lukter øl og sigaretter, og kysset gjør meg hverken ør eller varm.

Plutselig er jeg lei hele greia. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Vil jeg egentlig ha denne fyren? Han er full, sliten og hes, og altfor, altfor sen. Men planleggeren, perfeksjonisten inni meg, skriker om at jeg er nødt til å følge han. Jeg har jo hatt lyst til dette så lenge. Prøvd å få han på tomannshånd i over et år nå, og idet jeg sverget «dette er hans siste sjanse» til min beste venninne, Helene, ble han plutselig med på det. Han var «in», og jeg ble overveldet av teite tanker før jeg rakk å avverge dem.

Men når jeg står her, og ser på denne feige, tåpelige mannen, forsvinner de helt. Jeg lar han kysse meg mellom røykedragene hans, og holder han i hånden hele taxituren. Han sier han hverken har kort eller sim-kort, så om jeg kunne vært en engel og legge ut for taxi? Det er for sent å snu nå, jeg betaler med visshet om at jeg aldri ser de pengene igjen.

Leiligheten hans føles tom, og jeg skjelver lett når de bare føttene mine treffer gulvet. Når han plutselig sendte melding om at han straks var i Byparken, rakk jeg ikke å kle på meg mer enn genser, joggebukse og den røde kåpen, før jeg smatt ned i skoene mine og over Festplassen. Heldigvis var februarnatta mild og god mot meg, og jeg ble kald uten å hutre innen han dukket opp.

Med armene om meg selv, beveger jeg meg sakte mens jeg ser meg rundt i gangen, stuen, rommet hans, badet mens han henter vann. Selv om klokken nærmer seg fire på natten kan det høres latter fra overetasjen.

«Fryser du?»

Jeg nikker, og han drar ovnen som sto i stuen inn på rommet sitt. Lar døren stå åpen, lyset være på. Ser på meg med slørete blikk. Jeg lukker døren, og han er rett fremfor meg når jeg snur meg igjen. Hvisker at jeg er nydelig og legger hendene sine på hoftene mine. Drar meg tett inntil seg, puster inn håret mitt og dekker halsen min med myke, høylytte kyss.

Morgenen er rar. Vi har halvhjertet sex, og jeg mistenker at han ikke engang husker at han tok med meg hjem. Han røyker i senga, og spør hva jeg skal til uken. Jeg har ingen planer, og føler meg dum når jeg forteller han det. Han kler på seg først, tilbyr meg å låne sokker når han ser at jeg er barføtt, spør om jeg vil ha kaffe. Jeg takker ja til begge deler, og leser permene på bøkene over vedpeisen.

«Har du lest noen av disse?»

Det er han som spør, og nok en gang føler jeg meg teit.

«Nei.»

Han humrer litt for seg selv og peker på tre smale bøker skrevet av samme forfatter, i sjanger virkelighetslitteratur, som ligger i midten av den første bunken.

«Jeg leste faktisk de der. Veldig kjedelige,» sier han, og jeg innser at han sannsynligvis kjenner forfatteren personlig, utifra hva jeg vet om hans omgangskrets.

Vi setter oss i sofaen, og han tenner nok en røyk mens vi drikker kaffe og hører på musikk han liker. Jeg avslår tilbudet om frokost, og blir lettet når klokken nærmer seg ett. Han skal på jobb, og vi tar Bybanen fra Wergeland sammen.

Vi går av med Nonneseter, og idet han skal til å spørre meg om noe, blir jeg revet ut av roen når Helene nærmest velter meg overende.

«Er du her?» bryter jeg ut, overrumplet, men også plutselig mye lettere til sinns. Hun bekrefter det åpenbare, og begynner straks å skravle om hvordan hun hadde sett meg bakfra og lurt på om det var meg. Jeg snur meg for å introdusere dem, men han er allerede på andre siden av bybane-sporet, på vei i retning Lille Lungegårdsvannet.

Helene hever et bryn.

«Var det han?»

Jeg gjør en grimase.

«Sykt sært gjort å bare stikke av på den måten da.»

Jeg trekker på skuldrene. Det går fint, det er over nå.

Toget mitt går klokken fire, og jeg får dårlig samvittighet over mangelen på dårlig samvittighet for at jeg prioriterte å bli lenge hos han i dag morges, over å besøke Farmor på sykehjemmet. Men samtidig vet jeg ikke om det egentlig var noe jeg prioriterte, eller om det bare skjedde uten at jeg tenkte over det. Sannsynligvis en blanding. Jeg har ikke sett Farmor siden juleaften i forfjor. Forskammelig, med tanke på at jeg var i Bergen hele forrige studieår, samt mesteparten av sommerferien. Nittisyv år gammel, snart antikk. Snart borte.

«Ha det fint i Oslo da,» Helene gir meg en klem, og jeg legger fra meg ryggsekken i setet vedsiden av mitt. Jeg tar av meg skoene, og stirrer på sokkene jeg fikk låne av han. Jeg glemte å ta dem av før vi dro. Hukommelse er relativt, sant?

«Du må besøke meg snart.»

Helene smiler, og nikker.

«Ja, det må jeg.»

Jeg sender han en snap av sokkene og skriver «dobby is a free elf», og håper at han forstår at jeg ikke er like gal som ekskjæresten hans. Resten av togturen hører jeg på musikken han viste meg, og tenker at han var nok en skuffelse.

Tilbake i Oslo sover jeg dagene vekk. Himmelen er grå når jeg legger meg, og grå når jeg står opp. Eneste forskjellen på dag og natt er nyansen på gråfargen, om du kan kalle grå en farge. Jeg utsetter søvnen for å unngå drømmene, og går rundt som en zombie på dagtid. Men trettheten tar meg tilslutt igjen, og jeg slukes av et mørke som nekter å gi slipp. Han er der, hun er der, alle er der. Jeg roper, prøver å få kontakt, men de er opptatt med hverandre, og ikke med meg. Det eneste som vekker meg er den horrible følelsen av at blæren holder på å sprekke, og jeg river ned en lampe og kaktusen i mørket når jeg ramlende skyndter meg inn på do.

Jeg melder meg på turn, og klikker deltar på flere Facebook-arrangement jeg aldri kommer til å møte opp til. Ellers sitter jeg og stirrer på plantene mine gro, de grønne prikkene på Facebook-chatten eller himmelen bak vindusruta. Februar er mer anonym i Oslo, som en kald skulder på butikken eller et stygt blikk på trikken. Jeg savner hjemme så mye, og jeg setter opp en søknad mot Bergen på Samordna Opptak.

Tomheten slår inn en uke senere. Jeg stirrer i vegger og tak og luften foran meg. Sokkene hans er vasket og lagt i skuffen sammen med mine egne. Kanskje de er mine nå? Jeg savner ikke han, jeg savner ikke noe av det han har å tilby. Ikke at han tilbyr meg noenting som helst. Jeg savner byen min, jeg savner et mål å gå til når jeg trenger luft. En kjent benk i usjenerte omgivelser. Hovedstaden er neddrysset i kaldt, og pusten er hvit de fleste dagene.

Igjen

av den 9. februar 2017



Jeg vet det ikke er bra for meg, og jeg vet det ikke er rett. Men når jeg kjenner jeg mister selv dét, så er det akkurat som om jeg mister ham igjen.

De er ikke bra for meg, og jeg lar dem ødelegge meg. Men når jeg skal be dem dra, så føles det som om han slipper mellom fingrene mine igjen. Jeg blir etterlatt igjen. Alene og kald, igjen. Blir andpusten, får vondt i brystet og skjelver… igjen.

Men jeg trenger ikke dem, egentlig. Og ihvertfall ikke ham. Det jeg trenger er å få lappet meg selv sammen. Leve igjen. Puste, igjen.

Jeg trenger ikke dem for å «passe» på meg. Jeg trenger ikke synke ned dit, sette ned mine standarder og regler for at de skal gi meg trøst. «Kjærlighet». Den falske følelsen av trygghet. Nei. Ikke mer nå.

Aldri igjen.

Uten tittel

av den 4. februar 2017

glimt kandelabre
for vitre lanterne til alter
gry av hvilke rangel
skyggeklaffene gi etter
— egge seg over lyktene
klikke av veke
dryppe de barnåler
på en stikke seg
bløtere…

Uidentifisert

av den 30. januar 2017

Magen vrenger seg.

En ekkel, vondt følelse.

Som jeg har følt nokså ofte,

i løpet av 20 år.

Men enda klarer jeg ikke

sette ord på hva den er.

Men den dukker opp

ofte.

Da jeg var mindre,

minnet den meg om hjemlengsel.

Men etter hvert som begrepet «hjem»

mistet sin betydning,

dukket følelsen opp oftere.

Men noen ganger, enda som liten,

kan jeg huske at jeg tenkte

«jeg er jo hjemme?»

kanskje var det da

Jeg mistet meg selv.

Tekst om jorda

av den 28. januar 2017

En sirkel er en sirkel fordi det langs hele kanten er nøyaktig samme avstand til midten, eller sentrum om du vil. Og det er jo fint, å vite at man alltid er i nærheten av noe kjent, at man spinner rundt og rundt det samme stedet, uten å være i fare for å forville seg vekk i en floke. I en floke er det ikke like langt til sentrum over alt. Da ville floken vært en sirkel, og det er den ikke. Og mens man spinner i samme bane som før, uten noen gang å bli større, blir man heller aldri mindre. Man vil aldri bli slukt som stjernene i melkeveien til slutt vil bli, og heller ikke forsvinne vekk slik månen stadig sklir vekk fra jorda. Visste du at månen før var så nær jorda at selve grunnen løftet seg når den var nærme, slik som havet løfter seg ved høyvann? Så har den gått, ikke i sirkel, men i spiral, rundt og rundt og utover, for hver runde enda lenger unna jorda. Hver gang du ser månen er den litt lenger unna enn det den var sist, på konstant reise utover i verdensrommet. Med amerikaflagget på ryggen farer den utover, ikke fort, men like fullt irreversibelt. 3,8 centimeter flytter den seg unna oss hvert år. Vi snakker om noe som lengden på tommelen din. Når du får barn har den kanskje flyttet seg en meter. Når oldebarna dine er gamle ser de en måne som er seks meter lenger unna jorda enn det den er nå. Seks meter er ganske langt, det. Jeg tør bare så vidt hoppe fra tre-meteren. Og ja, vi er borte lenge før vi faktisk merker noe til månens gradvise forsvinning, men den skjer likevel. Månen har snudd i døra og gått. Den kommer ikke tilbake.

regresjon

av den 26. januar 2017

jeg får tidt og ofte med meg bystyremøtene live på internett, selv om jeg har  andre  ting  å  foreta meg,  langt  viktigere  ting  å  pusle  med.  de  legger frem  sakene  sine,  de  går  opp  på  talerstolen,  beretter  sin oppfatning,  en forestilling fabrikkert i det innerste rommet av hjernen, argumenterer for å bevilge mer penger til svømmehallen, selv om det i verste fall betyr at det må kuttes ned på eldreomsorgen, de slår en og annen rekord i candy crush,  stemmer  enten  for  eller  imot,  og  jeg  tenker  at  evolusjonen  ikke alltid går fremover.

power craft

av den 26. januar 2017

i hodet svømmer et minne, et minne om verdens beste jenter, et minne om frem og tilbake, tilbake og frem, midt i skolegården, midt i sentrum, i sirkler, rundt og rundt, å løpe fort, å gå sakte. det er vondt når de sier navnet ditt hardt og alvorlig, når de beretter sin oppfatning, sine forestillinger. fra mitt synspunkt, sier de. etter min mening, sier de. de snakker høyt men sier lite. de gjør seg dumme og spør, jeg ser du har sletta meg fra facebook, hvorfor har du sletta meg? og jeg sier at det skal du drite fullstendig i, du kan ikke skylde på meg, si det er vanskelig for deg at jeg ikke har det bra med meg sjøl, hører du? det henger jo ikke på greip. verdens beste jenter setter fredagstacoen i halsen, mister seg sjøl i parketten, synker ned i treverket, forsvinner nesten. for de forstår ikke riktig hvordan dette fungerer, hjernen i all sin kompleksitet, de forstår ikke det faktum at man ikke kan lure noen frem i lyset; noen som har praktisert i mørket så alt for lenge, bygget utover og innover, revet fra seg og revet ned seg, slått og hamret, jobbet dag og natt for å ødelegge seg selv. de forstår ikke at de ikke bare kan knipse og så fungerer jeg igjen, så begynner tannhjulene i hodet sakte men sikkert å gå rundt og rundt. det er en kvelende kvalme som brer seg i rommet, den svømmer i lufta, kiler meg i nakken, jeg må ut for å puste, ut for å kaste opp hva enn som akselerer og murrer inni der, inni tomrommet, men jeg tar meg sammen, etter noen minutter, jeg stryker meg selv på armen, sier at det løsner snart; jeg kjenner at det løsner, nå veldig snart. de sier de trenger tid, tid for seg selv, tid vekk fra meg. de forstår ikke at det er jeg som trenger tiden, mine venner, de skjønner ikke at det er jeg som trenger tiden vekk fra meg selv. de kaster meg i bakken med ansiktet, ja, nesa først, men jeg kan ikke kjenne smerte, jeg klarer bare tenke den samme påtrengende tanken jeg litt sporadisk finner på å tenke; livet er for kort til å ikke klippet håret som jeg vil eller kjøpe undertøy som får puppene mine til å se ut som de kostet flere tusen kroner rett fra sparekontoen.

jeg vet de snakker sammen, over en kopp kaffe, over et glass vin, de lager taco, uten kjøtt, sånn er de, litt pretensiøse, litt forkjælte, fulle av forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. de lurer på hva det skal bli av meg mens de drikker vin fra glassene hun arvet av sin bestemor som strøk med sent på nittitallet. hun sier kanskje litt beskjedent at jeg gjør så godt jeg kan, men de andre, de ser en helt annen vei og lurer likevel på hva det skal bli av meg, men det skal ikke bli noe av meg, det blir aldri noe av jentene med hjertet på ermet, så de gråter for meg, de elsker meg, betingelsesløst, det er i hvert fall det de sier, det de snakker om når de snakker om huset som er bygget på ustabilt føre, et dårlig grunnlag, de forsikrer hverandre om at de vil bygge det opp igjen, sikre fundamentet, sier; jeg har hammer, å, jeg har spiker! la dem komme, la dem hamre løs på veggene mine, la dem stå der ute i regn, la dem stå der på de mest fiendtlige vinterdager, de vet ikke at jeg står klar, jeg står klar med min egen hammer, mine egne spikre, jeg slår ut, slår dem ned, før jeg henter min splitter nye power craft spikerpistol, mannen i jernvarehandelen fortalte at den ville gjøre spikringen til en lek, jeg sa, det passer meg ypperlig, jeg elsker å leke.

GJEST!!! TIRIL BROCH AAKRE!!!

av den 18. januar 2017

JEG HAR DEN STORE GLEDEN AV Å PRESENTERE TIRIL BROCH AAKRE HER PÅ SKRIV. Hun har tatt seg tid til å besvare på noen spørsmål angående skriving, og jeg håper og tror at mange av dere her inne vil ha glede av hennes kloke svar.

Men først litt om gjesten vår:

Tiril Broch Aakre debuterte med diktsamlingen Kniplinger høsten 2013. Våren 2015 kom hennes første roman, Redd barna.  For denne romanen vant hun Ungdommens kritikerpris 2016. Før hun ble forfatter på heltid, jobbet Tiril Broch Aakre som redaktør i Tiden norsk forlag. Hun har utdanning fra Universitetet i Bergen, hvor hun studerte fra 1996 til 2003. I perioden 2002 til 2004 var hun medlem av redaksjonen i litteraturtidsskriftet Vagant. For oversettelsen fra amerikansk-engelsk av Allen Zadoffs Boy Nobody fikk hun Oversetterprisen i 2014. Aakre mottok Bjørnsonstipendet for 2016.

 

Kos dere med svarene. Sjekk ut Tirils bøker.

 

Alt godt fra Pedro


 

1. Hei Tiril. Kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg tror det er viktig å si at jeg begynte å skrive da jeg begynte å lese og se film. Jeg var veldig glad i å lese da jeg var liten, særlig tegneserier, eventyr og Astrid Lindgren. Jeg fikk i det hele tatt kick av alle slags fortellinger. Jeg maste om at foreldre og besteforeldre skulle fortelle fra de var små osv., gjerne det samme om og om igjen. Alle fortellinger, bøker og filmer gikk veldig inn på meg, jeg ble helt oppslukt av det jeg likte. Men det er egentlig først som voksen at jeg har skjønt at det var dette som var spiren til å bli forfatter, da jeg var liten trodde jeg vel kanskje alle hadde det sånn. Fra jeg var liten skulle jeg nok kanskje aller helst ønske at jeg kunne synge, men jeg var ikke så god til å synge at det ble en måte å uttrykke seg på. Men jeg kjenner at dette syngebehovet har noe til felles med skrivingen min i dag også. At å skrive også er en måte å synge på, og jeg liker f.eks godt å lese høyt fra bøkene mine og synes jeg møter leseren på en egen måte da.

Jeg skulle bli godt voksen før jeg skjønte at jeg kunne skrive, og ikke minst: før jeg skjønte at jeg kunne øve meg på det jeg ikke kunne. Jeg trodde for eksempel at jeg ikke hadde fantasi i mange år. Helt til jeg sa til meg selv at kanskje jeg skulle prøve å finne på ting først, før jeg bestemte meg for at jeg ikke hadde det.

Jeg hadde ikke helt troen på meg selv som forfatter før jeg fikk barn og ble mangeogtredve og skjønte at noe av det viktigste var å ha tro på seg selv og følge sin egen magefølelse. Det tok lang tid å finne det ut, men da jeg fant det ut opplevde jeg en slags eksplosjonsartet skriveglede. Men jeg jobber hele tiden med å følge min egen magefølelse og ha tro på det jeg gjør, og ikke tenke for mye på hva andre måtte mene eller hvordan andre skriver.

Jeg har jo jobbet som redaktør for andre forfattere også, og da har det vært viktig for meg å prøve å finne frem til hva som er særegent for hver enkelt forfatter, hva som er denne forfatterens «stemme» eller «greie» og så prøve å dyrke det mest mulig, gi forfatteren tro på det. Min erfaring er at hvis forfatteren tror på sin egen greie og gjør det fullt og helt og jobber hardt med det, så går resten av seg selv. Men hvis man begynner å se for mye på hvordan andre gjør ting, hva andre synes, prøver å dra seg selv i retning av andre, så kan det stokke seg og ikke bli så bra som det kan få blitt. Dette er også veldig viktig for meg i møte med redaktøren min, og de som leser tekstene mine før de er ferdige. Det er veldig viktig at de sier de riktige tingene! En tekst i prosess er veldig skjør. Det er viktig at redaktøren tror på meg og ser hva jeg vil og prøver på og oppmuntrer meg til å dyrke fram det. Og ikke er redd for at det virker kaotisk før det er ferdig. For en uferdig tekst kan være veldig, veldig kaotisk og se nærmest håpløs ut. Da er det viktig å stole på prosessen, at bitene kommer på plass litt etter hvert. For en tekst er en modningsprosess som tar tid. Derfor må man prøve å ikke være redd når den ser håpløs ut. Det viktige er at det er noe i den, en nerve, en vilje.

Hvis jeg får feil tilbakemelding på en tekst, kan rett og slett hele prosessen stoppe opp eller bli ødelagt. Jeg kan miste følelsen av teksten, og da klarer jeg ikke å skrive den. Så det er viktig å ha gode lesere, som oppmuntrer en og veileder en i riktig retning! Og man må ikke ta alt andre sier og mener for god fisk. Forskjellige lesere mener ofte forskjellige ting. Så igjen: Man må stole på seg selv.

 

2. Kan du si litt om veien fra ide til bok? Hvordan vet du at det er denne ideen som er best?

Veien fra idé til bok er ofte kaotisk. Jeg får mange ideer, og det kan være vanskelig å velge. Når jeg bestemmer meg for hvilken idé jeg skal jobbe videre med, er det fordi jeg kjenner at det er lett å skrive i den stemmen, og at at nye ideer kommer lett, at ideen føles åpen. Noen ideer lukker seg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem, men så kan de plutselig åpne seg igjen når jeg får en ny idé. At jeg kobler sammen to forskjellige ideer har ofte vist seg å være en god løsning for meg, da får jeg et nytt «blikk» på begge ideene. Når jeg jobber frem teksten er det viktig for meg å skille mellom når jeg skriver ny tekst og når jeg redigerer. Når jeg skriver ny tekst, må jeg være åpen, leken, overraske meg selv. Når jeg redigerer må jeg tenke struktur, orden, klarhet og være pirkete. Hvis jeg blander de to, går det ikke bra! Jeg bytter på å organisere, renskrive og skrive nytt hele veien, men jeg må bestemme meg på forhånd om det er det ene eller andre jeg skal gjøre.

 

3. Har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? Noen gode skriveråd?

Jeg har noen faste metoder jeg bruker for å «brekke opp» en tekst som ikke fungerer eller stopper opp (disse rådene gjelder først og fremst prosaskriving!). Det kan være å a) endre synsvinkel (fra førsteperson til tredjeperson eller omvendt), b) endre kjønn eller alder på personene eller c) øke konfliktnivået i teksten. Konflikt er en veldig viktig motor i en prosatekst. Konflikten må være sterk nok, viktig nok, klar nok. Men det viktigste rådet er likevel bare Å SKRIVE. Ikke tenke, skrive. Om hva som helst. Skrive mye. Det er når du skriver det skjer.

For meg er det viktig å ikke låse meg, at jeg holder teksten åpen og er villig til å endre, og gjerne endre mye, mens jeg jobber med den. Dette er også leken i det, det må være lek og oppdagelser hele veien, hvis ikke begynner jeg å kjede meg. Det er arbeidskrevende og frustrerende, og det hender at jeg ødelegger tekster på den måten, derfor er jeg veldig nøye med å lagre alle tidligere versjoner, og så blar jeg meg tilbake igjen og begynner på nytt hvis det går galt. Men det er veldig viktig for meg at jeg ikke er redd når jeg skriver, men at jeg hele tiden tør å prøve meg frem på noe jeg ikke er helt trygg på.

Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.